Tann-feen

[Tiit]

I dag mistet gutten min en tann, og la den i vannglass for å få penger istedet. Jeg smuglet penger nedpå glasset flere ganger i løpet av dagen, uten at han merket at det var jeg. Men har var overlykkelig da det ble flere og flere penger der. Glasset stod på rommet hans, og han la seg flere ganger i sengen med øynene knepet igjen, mens han ventet på tann-feen. Jeg klarte da også å få noen penger nedpå glasset uten at han merket det. Saken er den. Han sier til meg: tenk mamma, jeg trodde egentlig ikke på tann-feen jeg, men nå tror jeg på den! Jeg hørte bare at den flakset litt med vingene da den kom med penger i glasset. Men den finnes, mamma!!

Jeg syns det var så søtt.... men helt ærlig: bør jeg tilstå?

[Gjest Hedda Gabler]

Nei.

[Gjest Bellatrix]

Søtt. Uærlig? Ja, men "alle" forteller om sånne ting til barn. Julenissen er noe mange barn har et forhold til og som mange tror er ekte, i hvert fall en stund. Noen ganger er det lov å være uærlig for å glede barna sine. Ikke fortell han det. Han skjønner det av seg selv etterhvert uansett.

Endret 2. september 2006 av Bellatrix

[Tiit]

Jeg følte meg bare som den falskmyntneren da jeg så det lykkelige ansiktet hans.

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg kommer alltid til å insistere på at julenissen og tannfeen fins. Femtenåringen har nå gått over til min side.

Signaturen din gir egentlig svaret.

[Gjest beekeeper]

Ikke si det!! Dette var så søtt, du må ikke ødelegge illusjonen!!

[Kylling]

Egentlig så skjønner jeg ikke poenget med å lure barna sine på den måten. Skjønner godt den dårlige samvittigheten.

[Gjest beekeeper]

Har du hatt en kjedelig barndom eller?

[Kylling]

Har du hatt en kjedelig barndom eller?

←

Var den myntet på meg? Nei, jeg hadde en fin barndom jeg. Ingen vits i å bli usaklig, er det vel?

Men i prinsippet synes jeg det er dobbeltmoral å lyve for barna på denne måten. Hva er vitsen med å lure barna? Skal man utøve dårlig moral overfor barna fordi det er "søtt"?

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med Kylling her. Synes ikke noe om å lyge til ungene på den måten, hverken med julenisser eller tannfeer eller påskeharer. Jeg ser virkelig ikke poenget. Det finnes mange andre måter å glede ungene på. Jeg trodde aldri på julenissen selv, men har et par venner som syntes det var dypt traumatisk å finne ut at han ikke fantes og at de samme folkene som hadde innprentet i dem at det var galt å lyve faktisk systematisk hadde løyet til dem gjennom hele barndommen deres.

Jeg er helt for å fortelle historier om fantasivesener til ungene, men å faktisk gå inn for å få ungene til å -tro- på disse er en helt annen sak.

[Gjest beekeeper]

Var den myntet på meg? Nei, jeg hadde en fin barndom jeg. Ingen vits i å bli usaklig, er det vel?

Men i prinsippet synes jeg det er dobbeltmoral å lyve for barna på denne måten. Hva er vitsen med å lure barna? Skal man utøve dårlig moral overfor barna fordi det er "søtt"?

←

Det var sagt med glimt i øyet da!

En ting er å lyve for barna om viktige ting, en annen ting er å ødelegge illusjonen om at f.eks. julenissen ikke finnes. Barn er barn, og da må de få lov til å være det også. Jeg synes at å lyve om tannfeen er nokså uskyldig og faktisk ganske morsomt. Jeg er glad for at foreldrene mine fikk meg til å tro på julenissen og tannfeen, husket godt hvor kjedelig alt ble når jeg fant ut at det bare var tull alt sammen! (eller, jeg tror faktisk litt på julenissen enda ) Føler ikke at foreldrene mine har bedratt meg av den grunn?

[Gjest beekeeper]

Jeg er enig med Kylling her. Synes ikke noe om å lyge til ungene på den måten, hverken med julenisser eller tannfeer eller påskeharer. Jeg ser virkelig ikke poenget. Det finnes mange andre måter å glede ungene på. Jeg trodde aldri på julenissen selv, men har et par venner som syntes det var dypt traumatisk å finne ut at han ikke fantes og at de samme folkene som hadde innprentet i dem at det var galt å lyve faktisk systematisk hadde løyet til dem gjennom hele barndommen deres.

Jeg er helt for å fortelle historier om fantasivesener til ungene, men å faktisk gå inn for å få ungene til å -tro- på disse er en helt annen sak.

←

Visste ikke at dette var et utbredt problem??

[Kylling]

Det var sagt med glimt i øyet da! 

En ting er å lyve for barna om viktige ting, en annen ting er å ødelegge illusjonen om at f.eks. julenissen ikke finnes. Barn er barn, og da må de få lov til å være det også. Jeg synes at å lyve om tannfeen er nokså uskyldig og faktisk ganske morsomt. Jeg er glad for at foreldrene mine fikk meg til å tro på julenissen og tannfeen, husket godt hvor kjedelig alt ble når jeg fant ut at det bare var tull alt sammen! (eller, jeg tror faktisk litt på julenissen enda  ) Føler ikke at foreldrene mine har bedratt meg av den grunn?

←

Nei, og dette vil nok oppleves veldig individuelt. Jeg har selv ikke traumatiske opplevelser av avsløring av slike løgner, men i prinsippet er jeg likevel i mot det. Hvorfor skal foreldre få lov til å lyve for barna sine når barnas løgner blir slått hardt ned på?

Jeg har også hørt om enkelte som har følt seg sveket av foreldrene når bedraget kommer for en dag. Og da lurer jeg på hva som er vitsen?

[Gjest beekeeper]

Nei, og dette vil nok oppleves veldig individuelt. Jeg har selv ikke traumatiske opplevelser av avsløring av slike løgner, men i prinsippet er jeg likevel i mot det. Hvorfor skal foreldre få lov til å lyve for barna sine når barnas løgner blir slått hardt ned på?

Jeg har også hørt om enkelte som har følt seg sveket av foreldrene når bedraget kommer for en dag. Og da lurer jeg på hva som er vitsen?

←

Helt enig!

Men jeg mener det er forskjell på å lyve til barn og å fortelle dem at julenissen finnes!

Når jeg var liten koblet jeg ikke de to tingene sammen, og ble heller ikke såret eller synes det var dobbeltmoralsk på noen måte. Det er min mening ivertfall.. Det handler vel om hvordan hver enkelt ser på det.

[Gjest Gjest]

nei

det er en uskyldig barnslig oppfatning.

Tenk om man skal si at nissen ikke finnes og at han aldri hadde gjort det.

da hadde jeg som mamma også blitt lei meg

[Gjest Gjest]

Det går over av seg selv og ungene synes det er spennende å vente på hvor mye det kommer i glasset og når det kan skje osv.

Jeg har 3 store barn og her kom tannfeen i mange lange år.

De fant ut til slutt at det var meg men de bare smilte.

Den eventyrtroen de fikk ha er god å ha,husker meg selv.

Det er jo en søt løyn dette,håper ungene mine også har tannfe for sine barn en gang i fremtiden også.

Litt eventyrdrømming må man ha uten å skrike høyt om løyn og brudd på tillit og at ungene nærmest får psykiske problemer av dette osv.

Får de det...........ja da er det helt andre grunner for at de møter veggen.

På karneval så må man ikke kle ut ungene som prinsesser og spiderman for de kan jo komme til å tro at de er det selv.

Og den 24 des må vi huske på å fortelle at nissen ikke finnes,for de kan jo komme til å tro på at det finnes en snill gammel mann med skjegg som har flygende reinsdyr og gir vekk gaver. HUff det er skadeligt å ha fantasi og drømmer.

Ikke blås opp dette til å bli noe mer enn det det er,nemlig helt barnslig og trygt.

[Gjest Gjest]

det er en uskyldig barnslig oppfatning.

Tenk om man skal si at nissen ikke finnes og at han aldri hadde gjort det.

Nå er det vel neppe sånn at barnet helt av seg selv har filosofert seg frem til at "det må finnes et vesen med skjegg og røde klær som kommer med gavene, det -kan- ikke være noen annen mulighet". For at barnet skal tro på julenissen, er det som regel fordi noen har fortalt det at julenissen finnes. Altså har noen først løyet til barnet og sagt at noe som ikke finnes faktisk finnes. Alt der mener jeg man har gjort noe galt. Det skal ikke være -nødvendig- å fortelle barnet at nissen ikke finnes, man skal heller la være å lyge til barnet i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

På karneval så må man ikke kle ut ungene som prinsesser og spiderman for de kan jo komme til å tro at de er det selv.

...

HUff det er skadeligt å ha fantasi og drømmer.

Det her er ganske forskjellig fra å fortelle noen at noe som ikke er sant, er sant. Det er forskjell på å si at "Nå skal vi late som om noe er sant" og å si "dette -er- sant". Man kler ikke ungen ut som spiderman og prøver iherdig få ungen til å tro at nå -er- han faktisk spiderman. Man er helt klar på at man bare later som. Hjemme hos oss var farfar alltid utkledd som nisse, og det syntes vi var veldig gøy, selv om foreldrene våre alltid var helt klar på at det bare var farfar som hadde kledd seg ut. Man kan ha mye glede av å -late- som om en ting er sant, man trenger ikke få folk til å faktisk tro på det.

[brumma*]

For at barnet skal tro på julenissen, er det som regel fordi noen har fortalt det at julenissen finnes. Altså har noen først løyet til barnet og sagt at noe som ikke finnes faktisk finnes.

←

Julenissen finnes da han... :klø:

Jeg synes ikke TS bør tilstå. Jeg syntes det var kjempespennende med tannfe og julenisse når jeg var liten, og det var ikke videre traumatisk å finne ut av sannheten. (Jeg kjenner ingen andre som har fått psykiske ettervirkninger av å finne det ut heller.) Jeg synes det er en spennende og litt magisk del av barndommen!

Edit: ...og ikke løgn, men fantasi...

Endret 3. september 2006 av brumma*

[Gjest Gjest]

Det her er ganske forskjellig fra å fortelle noen at noe som ikke er sant, er sant. Det er forskjell på å si at "Nå skal vi late som om noe er sant" og å si "dette -er- sant". Man kler ikke ungen ut som spiderman og prøver iherdig få ungen til å  tro at nå -er- han faktisk spiderman. Man er helt klar på at man bare later som. Hjemme hos oss var farfar alltid utkledd som nisse, og det syntes vi var veldig gøy, selv om foreldrene våre alltid var helt klar på at det bare var farfar som hadde kledd seg ut. Man kan ha mye glede av å -late- som om en ting er sant, man trenger ikke få folk til å faktisk tro på det.

←

Men ungene er ikke så kompliserte,de lever i en egen verden og lever seg inn i tannfeen,spiderman og mange tror på nissen.

Man sier ikke"nå skal vi late som om noe er sant.

Frem til 6 årsalder har ungene vanskelig med å skille drøm og virkelighet.

Og etterhvert så finner de ut av ting selv.

Dette lærte jeg da jeg gikk på skolen og hadde pedagogikk og psykologi og da jeg senere ble mamma så så jeg jo at det stemte.

At farfaren din var utkledd som nisse var sikkert kjempegøy og når ungene kler seg ut så synes de at det også er helt enestående.

Ungene ser på filmer hvordan de forskjellige rollefigurene er og når de får på seg draktene så lever de seg inn i det og forandrer kanskje på stemmen,de lager litt rare fakter,det er rollespill og det er kjempesunt for barnets utvikling.