Hva synes du om " albuemennesker " ?

[Gjest Antipsykopaten]

Dominerende mennesker som gladelig feier deg overende, som

"skriker høyest" , som ikke lar deg få komme til orde med dine egne meninger og som ikke har noe særlig inntelligent og komme med en

gang, men som blir hørt pga høylytt og dominerende fremgangsmåte.

Fy faen sier jeg ......har opplevd mange sånne.....blir så hatfull..... :evil: :x

[Mathias]

hallo...det er så vanskelig å komme til ordet når du prater så høyt og mye...

[Fakse]

Man har selv ansvaret for at man blir hørt,og det hjelper ikke å skylde på andre når man selv sitter der i kroken sin stille som ei mus. Noen er selvfølgelig for brautende, men stort sett har jeg respekt for mennesker som ordner opp for seg selv og sier hva de mener, i stede for å sitte der å vente på at andre skal gjøre det for dem.

[Gjest Lea]

Er litt enig med Ragnhild.

Er nok litt "albuemenneske" selv. Men jeg er ikke den som sniker i køa eller er frekk mot andre.

Men når jeg LER så ler jeg HØYT og når jeg har noe på hjertet som snakker jeg TYDELIG (og litt høyt og litt mye).

Derimot avbryter jeg ikke folk mens de snakker da.. det er en uting!

[aline]

Jeg er oppvokst i en familie som har mye fornuftige diskusjoner, men her er det om å gjøre å rope høyest dersom man har lyst til å komme til orde. I de fleste sammenhenger ihvertfall.

Da jeg ikke har interesse av å rope ut så høyt jeg kan når jeg skal diskutere, så oppfatter familien meg som "den stille og rolige"...

Jeg mener seriøst det, at dersom de jeg snakker med er interessert i å prate MED meg, og ikke over meg, så klapper de igjen og viser vanlig folkeskikk når man prater, noe jeg ikke synes min familie gjør faktisk. Å rope over hverandre så høyt som mulig, uten hensyn til andre en seg selv, det er kanskje "fremadstormende" og å ta ansvar for å komme seg frem her i livet for noen, for meg blir det lett rotete, egosentrisk og bråk! Og det gidder jeg ikke.

Man MÅ faktisk ikke rope for å få det slik man vil her i livet, man MÅ heller ikke rope for å få frem sine meninger i hverdagen.

Og bare for å ha det klart, man trenger IKKE rope for å være ett menneske som ordner opp for seg selv og sier hva de mener!

Man sitter ikke der å venter på at andre skal gjøre noe for seg selv om man ikke har interesse av å rope høyest i en diskusjon.

[Gjest care]

Jeg synes det er slitsomt med "albuemennesker". :-? Det må da gå ann å nå frem på en allmindelig måte, slik som de fleste andre når frem på. Jeg synes å spore et snev av egoisme av slike mennesker - derfor er mine venner av den reflekterte og avbalanserte typen. De trenger ikke rope høyt for å bli hørt og de trenger ikke springe raskest får å nye av godene.

Jeg synes også å se en sammenheng mellom mennesker som roper høyest og av de som manger "oppdragelse" og høflighet.

[Gjest Duchess]

Albuemennesker har jeg ikke noe særlig til overs for.

De som alltid skriker høyest , prater i munnen på andre konstant og durer i vei uten å høre på hva andre også har å si- slike mennesker har jeg liten eller ingen respekt for.

JA som en nevner her har vi selv ansvar for å bli både sett og hørt, men det er vel ikke dette Antipsykopaten mener med "albuemennesker" slik jeg forstår det iallefall

[OppNed]

Tja...det spørs litt hva som menes med "albue-mennesker".

Jeg tror vi alle har forskjellige forutsetninger for å stemple en slik definisjon i panna på andre.

For min egen del, så har jeg stooooor sans for folk som, på en saklig måte, utfordrer meg, er på samme frekvens, ordner ut for seg selv og sine og i det store og hele tar ansvar for seg, sine egne og sin situasjon. Og greier ikke, om det smalt, å mobilisere noen hat-følelse ovenfor slike mennesker. Eller det de står for.

Når det gjelder snobbete, tøysete mennesker som "kommer her bare for å komme her", derimot, så kan jeg nok greie å opparbeide en slags foraktelig stemning. Men ikke noe stort dypere enn det.

I det store og hele, så er det å mobilisere en så sterk følelse som "hatfølelse" er en ukjent greie. Det skal ihvertfall mye mer til enn følelsen av å ha blitt forsøkt veltet overende. I den grad noen har prøvd på det, så har de nok blitt provosert av min væremåte. Og da kan jeg til en viss grad forstå dette, men lander som regel på den konklusjonen at vi ikke snakket samme språk den dagen.

Lite å starte krig på.

Maiken

[SuperNova]

Aner meg at Antipsykopaten kanskje var litt opprørt når innlegget ble skrevet...?

Jeg er selv ganske "loud and clear", men definerer meg ikke som noe albuemenneske av den grunn, ganske enkelt fordi jeg har respekt for andre mennesker. Av den grunn sørger jeg for at alle kommer til orde, jeg avbryter ikke andre etc.

Men alle kan vel få følelsen av å bli litt overkjørt av og til.

Det er imidlertid en annen type albuemenneske som jeg misliker sterkt - den manipulerende typen. De som smisker oppover og sparker nedover, de som bruker folk rundt seg som brikker i sitt spill. Folk som er greie mot deg når de har nytte av det selv, mens de glatt kan overse deg når de ikke har bruk for deg. De som fremstår som skikkelig greie og søte utad, men egentlig ikke bryr seg om andre enn seg og sitt.

Jeg har selv en kollega som er sånn - og jeg brukte ca et år på å skjønne hvordan hun egentlig var. I mellomtiden klarte hun å forvirre meg skikkelig - kjempegrei i enkelte situasjoner og drittkjerring i andre. Det kom som en befrielse endelig å forstå spillet hennes, for nå tar jeg meg ikke nær av det lenger. Men det er vondt å se hvordan hun tråkker på andre - de som ennå ikke har skjønt at dette ambisiøse mennesket ikke tar fem øre for å bruke andre for å fremme sin egen karriere.

Man vil alltid møte mennesker som man ikke har så god kjemi med, som man føler utnytter en og tråkker på en. Utfordringen er hvordan man håndterer det. Hvis du begynner å utvikle en hatfølelse, bør du kanskje jobbe litt med deg selv også... for det høres ikke bra ut.