Jeg er frustrert, sint og lei meg

[Gjest Utlogget nå]

For et par år siden blei faren min syk, alvorlig syk. Han var respiratorpasient på Ullevål sykehus.

Det var selvfølgelig et sjokk for familien, for mamma og søsknene mine, og alle rundt oss stilte opp på en fantastisk måte. Vi var jo i sjokk alle mann.

Nå i ettertid sliter pappa mye. Han har kroniske smerter, men ser tilsynelatende frisk ut, og jeg er så takknemlig for at det gikk bra denne gangen.

Men jeg blir så inderlig frustrert, sint og lei meg nå andre som ikke har vært borte i noe liknende kommer med hånlige kommentarer som at han ser så godt ut, så det er nok ikke så ille som vi sier. Hva vet de om det?

Hva vet andre som ikke har opplevd liknende om hvordan det er å se store sterke pappaen sin ligge i respirator? Hva vet de om hvordan det føles å se pappaen sin ligge der som et lite barn, når han endelig våknet opp, totalt desorientert og med hukommelsestap?

Hva vet de om hvordan det er å innse at pappaen sin aldri vil bli den han engang var?

Hva vet de om hvordan det er å se pappaen sin slite med intense smerter hver dag?

De vet ingenting om det

Jeg vet ikke hvordan det er å miste foreldre, men jeg vet hvordan det er å tro at en av dem er død.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få det ut.

Takk for at du leste.

[Usikker]

Skjønner deg godt jeg. Faren min har endret personlighet etter et slag for noen år tilbake. Han er oppegående, kjører bil og klarer seg sjøl. Men det andre ikke ser - er at han roter og glemmer og er lite konsentrert. Han er ikke den faren jeg en gang hadde.

Prøv å gi blaffen i de som tror de vet så mye bedre enn deg - og dine nærmeste.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg så inderlig godt. Det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Tror det er typisk norsk det du opplever. Empati er for mange et fremmedord.

Men vi som har vært gjennom noe tilsvarende forstår deg. Du må finne trøst i det.