vanskelig bryllup

[Gjest Gjest]

Ingen sa noen ting da jeg kom tilbake til bordet etter å ha vært borte under hele desserten.. Det ble jo litt vanskelig å si noe da, siden alle fulgte med meg. Men svigerforeldrene mine tok det heller ikke opp før mannen min tok det opp med dem etter jeg ba han om det, sammen med meg et par dager etterpå..

Og den første dagen etterpå var jeg ikke sikker på om jeg ville ha en unnskyldning en gang, fordi jeg syns det var så vanskelig å si at det er i orden eller noe, sånn man helst bør svare hvis noen er oppriktig lei seg for det de har gjort. Men jeg oppfattet det i samtalen etterpå som om at de var såret over min reaksjon, men de sa ikke noe om at de var lei for det de hadde sagt.. Det næremste de sa var at de mente noe bra med å si det.. Og det er jo ikke helt det samme som en unnskyldning syns jeg.

Så.. jeg er enig med siste innlegg her.. jeg må bare komme over det, for jeg kommer ikke til å få forståelse. Dette var imidlertid ikke egentlig en engangsforteelse, de har også opptredt upassende i forhold til det samme temaet tidligere, men da har det gått mest utover min mann. Jeg har derfor forsøkt å trøste han, og hjelpe han til å tilgi dem i stedet for å bli sint og krangle med dem. Vi har likevel sagt fra om det vi syns er sårende, men uten å krangle, så det skulle være rimelig klart hvordan vi føler i denne saken.

Men jeg har bestemt meg for å fokusere på det som er var bra med dagen i stedet.. det er ikke mye annet jeg får gjort.. desverre.

Men jeg kan jo håpe på at de plutselig en dag dukker opp og har en ærlig og oppriktig unnskyldning, uten at jeg må gjøre noe for å få den.

[Gjest Blondie65]

Men jeg kan jo håpe på at de plutselig en dag dukker opp og har en ærlig og oppriktig unnskyldning, uten at jeg må gjøre noe for å få den.

←

Du kan håpe på det - men jeg anbefaler ikke at du holder pusten da dette kan komme til å ta tid.

Nå kan du jo håpe på at noen andre forteller dem hvordan dette hørtes ut for en tredjepart ...

Uansett var ikke dette noe du eller mannen fortjente så all skyld ligger hos dem.

Om noen år kan du garantert le av det - selv om det virker usannsynlig akkurat nå. De verste tingene jeg har opplevd kan jeg stort sett se tilbake på - om ikke alltid med en mild latter så av og til en hysterisk - med latter.

[Gjest Gjest]

Og den første dagen etterpå var jeg ikke sikker på om jeg ville ha en unnskyldning en gang, fordi jeg syns det var så vanskelig å si at det er i orden eller noe, sånn man helst bør svare hvis noen er oppriktig lei seg for det de har gjort.

←

Om noen er oppriktig og ber om unnskyldning, så betyr ikke det at du MÅ med en gang si at det er iorden! Du kan si at du setter stor pris på unnskyldningen, og at det nok vil hjelpe deg å klare å tilgi dem, slik at dere med tiden kan vinne tilbake et nært og lojalt forhold igjen.

Nå sier du at de flere ganger tidligere har oppført seg sårende, på en måte de vet er sårende for dere. Likevel vil du ikke si fra tydeligere? Du og mannen din oppfører dere som tøffler, da er det ikke rart dere blir tråkket på gang etter gang.

Det må da være vanskelig å holde seg oppreist uten ryggrad?

[Gjest Gjest]

Takk.. Jeg har vel ikke ryggrad da. .??!!

Hvorfor gidder du å si sånt da?? Jeg har ryggrad nok til å si fra når det trengs, men man trenger jo ikke å krangle likevel. Jeg syns faktisk ikke det er lurt at jeg hyler i sinne mot noen jeg ikke kjenner så veldig godt, og som jeg skal forholde meg til resten av livet.

Det er ikke så lett å se mannen sin i øynene mens han gråter over den vanskelige situasjonen hans foreldre har laget. Jeg ønsker ikke å gjøre noe værre, jeg vil jo at ting skal blir bedre mellom oss og foreldrene.

Hvis det er å være uten ryggrad så får jeg heller være det da. Heller det enn å gjøre ting værre.

Vi har sagt alvorlig fra om at dette temaet aldri skal berøres igjen, og jeg kommer heller ikke til å la folk tale i familiesammenkomster.

Såvidt jeg kan skjønne oppnår jeg lite med en krangel.

[Gjest Gjest]

Takk.. Jeg har vel ikke ryggrad da. .??!!

Hvorfor gidder du å si sånt da?? Jeg har ryggrad nok til å si fra når det trengs, men man trenger jo ikke å krangle likevel. Jeg syns faktisk ikke det er lurt at jeg hyler i sinne mot noen jeg ikke kjenner så veldig godt, og som jeg skal forholde meg til resten av livet.

Det er ikke så lett å se mannen sin i øynene mens han gråter over den vanskelige situasjonen hans foreldre har laget.  Jeg ønsker ikke å gjøre noe værre, jeg vil jo at ting skal blir bedre mellom oss og foreldrene.

Hvis det er å være uten ryggrad så får jeg heller være det da. Heller det enn å gjøre ting værre.

Vi har sagt alvorlig fra om at dette temaet aldri skal berøres igjen, og jeg kommer heller ikke til å la folk tale i familiesammenkomster.

Såvidt jeg kan skjønne oppnår jeg lite med en krangel.

←

Jeg har aldri sagt at du skal blåse opp en stor krangel. Det er jeg enig i at vil forverre forholdet. Men jeg synes du skal gjøre det klart at det var for stort til at man bare kan glemme og gå videre - det er jo tydeligvis det for deg - når de ikke engang vil innse hvordan de såret dere. Det er mange som har prøvd å si på en snill måte at du må ordne opp i dette, ikke bare akseptere det, for at det skal bli til å leve med. Men du viker unna. Jeg sa det litt sterkere for å provosere deg, for å være tydeligere. Kanskje det må bli litt verre før det blir bedre, noenganger er det nødvendig. Jeg kan ikke se at du skal få noe normalt forhold til dem i nær fremtid når du vet de har ingen respekt for dere. Jeg synes dere skal sette dere i respekt ved å si at dere vil ha en ektefølt unnskyldning. Og trekke dere unna inntil dere får det. Ikke starte noen høylydt krangel.

[Gjest Gjest]

Ja, da må du lese inneleggene en gang til. Jeg har sagt fra. Hvor mange ganger er det vist i å ta opp igjen det samme? Jeg har jo ingen grunn til det nå. Nå er det sagt, og det har ikke skjedd noe nytt som gjør at jeg bør ta det opp igjen. De kommer nok til å merke på meg at fortroligheten er borte i vårt forhold (mellom meg og svigers) men jeg syns også det vil være rart om at vi på nytt tar initiativ til å snakke om dette.

Hvis det derimot er noen andre som tar det opp skal jeg gjerne si hva jeg mener, men jeg føler det blir skikkelig rart å si fra om det samme enda en gang. Særlig ettersom vi ikke bor på samme sted og jeg ikke kommer til å se dem på en stund. Jeg snakker heller ikke på telefonen med dem, og min man snakker også svært skjeldent med dem for tiden.. Så det blir litt rart å ta det opp igjen nå.

[Gjest Gjest]

Dette kunne meget gjerne vært mine svigerforeldre..

Ingenting er umulig når det gjelder dem. Har ikke hørt noe fra dem på mange måneder, og ærlig talt, vi vet ikke om de blir invitert i vårt bryllup. Svært lite forståelsesfulle og egosentriske. Høres brutalt ut, men da har jeg faktisk pynta litt på sannheten. Men men, får se....

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lest alle innleggene her og vil bare komme med et generelt innspill: Jeg kan ikke forstå hvorfor mange gjør seg selv vondt gang på gang ved å holde ut med familie som sårer en - bare fordi det er familie.

Selv har jeg en bestemor jeg ikke har snakket med på mange år. Jeg prøvde gjentatte ganger over flere år å få et OK forhold til henne. Hver gang jeg hadde sett henne endte med det samme: Jeg var såret, trist og hadde det vondt på grunn av ting hun sa og gjorde.

Så jeg kom frem til at jeg ikke skal plage meg selv med å ha kontakt med henne. Jeg har ikke sett henne på flere år. Jeg sørger over og savner bestemoren jeg mistet. Men min gode bestemor forsvant mange år før jeg sluttet å ha kontakt med henne. Og det er bedre å savne en snill bestemor som har blitt borte, enn å være såret av en tilstedeværende slem en.

[Kykkelikokos]

Det er kanskje litt enklere når det bare påvirker deg, men det er jo foreldrene til hennes kjære, og han er nok sikkert glad i dem trossalt. Skjønner dog poenget ditt.