Vannmelon og tvillingene

[angelou]

Så morsomt å lese om anklagende blikk og besteforeldre som sprengmater :rødme:

Godt du fikk litt avlastning

[Catus]

Jeg har en mann som er "gal" nok til å ønske seg tvillinger jeg da, så da er det jo litt gøy å lese her inne hos deg. Jeg er vel mer nøktern og tenker at jeg tar en (av gangen) om vi i det hele tatt får

Jeg må jo innrømme at både jeg og mannen også helst ønsker en av gangen..

Dersom jeg må over på pergo etterhvert, innebærer det faktisk en forhøyet risiko for tvillinger. Men jeg er ikke like "redd" for å få det nå lenger, etter jeg leser om hvordan det er for dere, Vannmelon. Det virker som at det nok er litt strevsomt ja, men også veldig veldig mye kos! :rødme:

[iss]

*koser meg med å lese om tvilling-hverdagen*

[Vannmelon]

Måtte fnise litt når jeg leste om det anklagende blikket Er ikke så greit

Jeg har en mann som er "gal" nok til å ønske seg tvillinger jeg da, så da er det jo litt gøy å lese her inne hos deg. Jeg er vel mer nøktern og tenker at jeg tar en (av gangen) om vi i det hele tatt får

Uansett - det er veldig koslig å lese om tvillinghverdagen deres

Jeg ønsket meg også en om gangen, men når hun vi trodde skulle komme tok med seg søsteren sin og, så viste det seg at det var helt greit. Kunne ikke tenkt meg noe annet.

Jentene dinr høres herlige ut. :rødme:

Så absolutt. De beste i hele verden, rent objektivt sett

Hei hei, vennen

:rødme: Ja, jentene høres superherlige ut.

Godt dere har mamma og pappa som stiller opp Deilig med litt alenetid

Ha en strålende mandag.

stor

Veldig deilig at de stiller opp så mye, ja. Vil ikke utnytte dem, men de tilbyr seg, og det ser ut til at de storkoser seg, så da er det greit.

Så morsomt å lese om anklagende blikk og besteforeldre som sprengmater :rødme:

Godt du fikk litt avlastning

Hehe. Syns jeg ser det for meg Var godt med avlastning på lørdag, ja. Tror det gjorde underverker for musklene mine. Nå skal jeg prøve å bare bære en og en noen dager, og det også minst mulig, så får vi satse på at jeg er tilbake i normal gjenge så fort som mulig.

Jeg må jo innrømme at både jeg og mannen også helst ønsker en av gangen..

Dersom jeg må over på pergo etterhvert, innebærer det faktisk en forhøyet risiko for tvillinger. Men jeg er ikke like "redd" for å få det nå lenger, etter jeg leser om hvordan det er for dere, Vannmelon. Det virker som at det nok er litt strevsomt ja, men også veldig veldig mye kos! :rødme:

Ja, det er strevsomt, men jentene er så snille, så er absolutt mest kos. Det jeg sliter med, er at jeg ikke får gitt nok til hver av jentene. Får så dårlig samvittighet for begge to, når de f.eks blir matet samtidig og begge søker blikkontakt. Får jo ikke sett på begge samtidig. Ellers har vi ei som er mye våken og ei som sover mye, så ser jo at hun som er mye våken er litt lenger i utvikling, både med å "snakke", løfte hodet, smile, etc, og jeg tror det er fordi hun får så mye mer stimuli.

Men - ikke vær redd hvis dere skulle få to. Det er kjempekoselig, selv om det høres utrolig skremmende ut i begynnelsen. Og når det er de første barna, vet man jo ikke om noe annet.

*koser meg med å lese om tvilling-hverdagen*

[Toblerone]

Jeg er også mye mindre "skremt" ang tvillinger nå altså. Høres utrolig koslig ut

Men klarer ikke helt fri meg fra tanken om at det er greit å ta en av gangen altså

Men det er i allefall utrolig koselig å lese om hverdagen deres Vannmelom

[Vannmelon]

I går var mamma og pappa her, og i og med at det var den andre søndagen i juli, dresset vi oss opp i bunad og dress

I og med at de måtte dra så fort på dåpsdagen, fikk vi ikke tatt de bildene vi ville, så da tok vi bilder av barna i dåpskjolene med besteforeldrene, og tre-generasjonsbilde med jentene, meg og mamma, jentene, meg og pappa og alle sammen. Mannen løp rundt og lekte fotograf. Vi fikk også tatt noen flere bilder av jentene i dåpskjolen før de blir for ulike fra de var i dåpen. De er nok litt forandret allerede, tenker jeg, de vokser jo så fort.

Ellers er jeg litt småsnurt over at hun som smiler mest av dem stort sett smiler til alle andre enn meg. Besteforeldrene og pappa'n får flere smil. Men som mannen sa - du er jo den kjerringa de må slite med hele tiden uansett Hun smiler litt til meg også, altså... Og den andre syns foreløpig det er greiest å sove, enten det er i senga, på gulvet, når hun legges på magen for liksom å trene på å løfte hodet, eller på brystet mitt. Det siste er selvfølgelig ekstra kos :rødme:

Endret 9. juli 2007 av Vannmelon

[Vannmelon]

Jeg er også mye mindre "skremt" ang tvillinger nå altså. Høres utrolig koslig ut

Men klarer ikke helt fri meg fra tanken om at det er greit å ta en av gangen altså

Men det er i allefall utrolig koselig å lese om hverdagen deres Vannmelom

Nei... Skal jeg få flere barn, satser jeg på en om gangen, tror jeg Med mindre det blir to gutter på en gang, da. I såfall er jeg helt ferdig med barn.

[Mrs N]

Tiny smiler også mest til alle andre enn meg. Prøver å ikke ta det personlig

[Vannmelon]

Jeg og, men er ikke så lett

Jaja, vi får vel bare leve med å være de kjerringene de vet er der for dem uansett, da. Trenger ikke flørte med oss for å få oss til å gjøre noe for dem, for det går av seg selv.

[iss]

Her er det mamman som får flest smil

[Vannmelon]

Ja ja... Rub it in...

[Vannmelon]

Å - en bukse som jeg prøvde å komme inn i flere måneder før jeg ble gravid, passer plutselig nå :juhu: Er med andre ord slankere etter fødselen enn jeg var før jeg ble gravid.

[Catus]

Har aldri hørt om graviditet som slankekur? Men det høres jo helt genialt ut. To (eller i ditt tilfelle tre) fluer i en smekk!

[Eeyore]

I helgen møtte vi en ferierende 5-barnsfamilie med bare jenter. Et par tivillinger og et sett trillinger Jeg tror jeg hadde kastet inn håndklet etter første runde...

[Mrs N]

Minner meg om ei dame jeg så på TV. De hadde fått ei jente med IVF (altså prøverør) og hun hadde endelig fått overtalt mannen til å få én unge til, så de prøvde IVF igjen og endte opp med femlinger

[Frida Frosk]

Her er det nok også jeg som får flest smil, men når de er så små er smilene sosialt betinget og de smiler for å forsikre seg om at vi tar oss av dem. Så ikke noe personlig nei.

[Vannmelon]

Det hjalp visst å klage litt. Nå smiler Tv2 like mye til meg som til mannen, og Tv 1 har begynt å smile mer hun og, og det er mest til meg :rødme: Og heldigvis smiler de masse til mannen og.

Nå har endelig begge løftet både hodet og deler av brystet også. Stolt mamma da, ja. Vi må legge til litt tid fordi de er født for tidlig, så da er det så morsomt når de klarer.

Hadde besøk på fredag av guddattera mi. Kjempekoselig det, for ser henne ikke så mye. Resten av familien hennes kom på etttermiddagen, og det ble nok litt slitsomt for de søte små. Mye liv og røre fra dem, både positivt og negativt. Skal se dem i dag og, men da skal vi til mamma og pappa, så vi kan dra når det er nok.

I går var det bare oss hele dagen. Deilig. Fikk tatt unna klesbretting og litt sånn, og så film på kvelden. Jentene var veldig snille og sov fra åtte-ni til to og fra to til sju.

Nå er mannen ute og jobber, og jeg sitter her og surrer. Bør vel få gjort litt her inne i dag, tenker jeg. Utrolig hvor mye som hoper seg opp i hverdagen. Kommer aldri ovenpå i forhold til husarbeid lenger. Nå er det ikke det jeg prioriterer når jentene er våkne heller. Da er det masse kos, mat og stell.

[Vannmelon]

I helgen møtte vi en ferierende 5-barnsfamilie med bare jenter. Et par tivillinger og et sett trillinger Jeg tror jeg hadde kastet inn håndklet etter første runde...

Minner meg om ei dame jeg så på TV. De hadde fått ei jente med IVF (altså prøverør) og hun hadde endelig fått overtalt mannen til å få én unge til, så de prøvde IVF igjen og endte opp med femlinger

Så ei dame på TV som skulle ha en til, og fikk sekslinger. Hun ammet alle sammen helt til en av dem bet henne i puppen, da begynte hun å pumpe - 15-20 flasker hver dag :dåne:

[Vannmelon]

Har tenkt en stund på å følge Smile og Mrs Ns eksempler og skrive fødselshistorien min. Bedre sent enn aldr... Here goes.

Det startet med at vannet gikk i firetiden natt til lørdag. Vekket mannen og ringte sykehuset. Vi kunne komme inn med en gang, så pakket det jeg ikke hadde pakket fra før av, spiste litt og dro inn på sykehuset. Var der i sekstiden om morgenen. Fikk en fødestue med en gang, og så startet ventetiden.

Gikk med rier som ikke var så altfor sterke hele dagen. De sa vi godt kunne gå ut en tur i finværet, for kanskje det kunne skynde på ting, men i og med at de klærne jeg hadde som passet, var våte, ble det bare en tur ned i kiosken. På ettermiddagen måtte mannen hjem og sove litt - han hadde sovet en time før jeg vekket han, så mamma kom opp en tur for å være sammen med meg. Om kvelden fikk jeg smertestillende og noe å sove på, og da endret veene seg. Var vanskelig å finne en god stilling, så jeg vekslet mellom å gå rundt, og halv-sitte på sengekanten. Ringte mannen og fikk han til å komme tilbake. Klarte tilslutt å komme meg opp i senga og slappe av, så den natta sov mannen i fødesenga, mens jeg lå i en vanlig seng og hadde rier med noen minutters søvn imellom. Tidlig tidlig om morgenen kom en jordmor inn og satte drypp på meg + fikk på meg en sykehusskjorte. LItt senere ville hun sjekke meg, for mente at jeg endret måte å være på, selv om jeg ikke lagde så mye lyd...

Hun fant ut at jeg hadde nesten full åpning (var vel i sekstida, tror jeg), og da skjedde ting fort. To leger og en ekstra jordmor ble tilkalt(i tillegg til en barnepleier eller barnelege eller hva det var - så henne ikke, men mannne sa at hun var i bakgrunnen der), anestesilegen ble ringt etter og jeg fikk epidural, blodtrykksmåler ble koblet til, de målte fosterlyd på TV2 fra utsiden og på TV1 ved hjelp av en antenne som ble koblet til hodet hennes... Og så stoppet ting mer eller mindre opp. Jeg kjente ikke veene i noen stor grad lenger, fikk bare vite at de var der fordi de fulgte med på monitor. I tillegg kom ikke tvilling 1 noe særlig ned i bekkenet. Så da sto det fire personer rundt meg i tillegg til mannen. En jordmor sto og klemte på magen min og spurte om jeg hadde veer, evt fortalte meg når det kom noen. (Hun ble jeg sur på). En jordmor og to leger sto og kjente på hodet der inne på skift. Jeg fikk beina opp i benholderne, og trykket på ren viljestyrke. Epiduralen ble skrudd av og dryppet helt opp, uten at det hjalp noe på riene. De prøvde å sette vakum, og tilslutt fant legen med hovedansvaret ut at nå var det ingen vei tilbake, det ble hastesnitt. Akkurat da var det helt greit for meg, som egentlig hadde sagt at jeg ikke skulle kuttes i. Da var klokka tolv.

Jeg ble kjørt ned til operasjonssalen, kun avbrutt av en som kom oss i møte for å ta blodprøver. Spinalbedøvelse ble satt, og fem over halv ett hørte jeg et skrik. Førstemann var ute. Ett minutt etter kom et skrik til, og begge var ute. Magen ble merkbart lettere for hvert barn de tok ut. En snodig opplevelse! Jentene ble båret rett ut for å undersøkes, og etter en liten stund kom de inn med to ansikter i et teppe. Jeg fikk se på dem en stund før jordmor tok med dem og mannen opp på føden for å vaske dem og gjøre hva de nå gjør med nyfødte. Etter fire-fem timer på post-operativen ble jeg kjørt til barsel, og fikk jentene inn til meg. Var helt i ørska selv, så turte ikke løfte dem opp på egenhånd, og ingen sørget for å gjøre det for meg (klarte ikke be om det da ei bare stakk hodet såvidt innom - var som sagt i ørska). Jentene ble trillet ned på nyfødtavdelingen, og om natta kom noen opp til meg med dem. Da fikk jeg holde jentene mine et par minutter hver for første gang. Dessverre måtte de ned på nyfødten igjen for de hadde ikke kapasitet til å passe dem på barsel. Dagen etter kom de opp igjen, og kunne bli hos meg.

Fikk forsåvidt morsfølelsen da jeg hørte jentene, men mistet den litt igjen i og med at jentene forsvant så mye for meg i begynnelsen. Etter tre-fire dager kom den igjen for fullt, men jeg har vel kommet til at den lykkeligste dagen min ikke nødvendigvis var da de ble født, men da jeg fikk dem med hjem, for da visste jeg at alt var bra, og at vi kunne starte familielivet vårt.

Dette ble visst litt langt, men men...

[Frida Frosk]

Så fint å lese fødselshistorien din.

Kjedelig at det endte med keisersnitt, men det viktigste var jo at alt gikk bra.