Har du et "spiseproblem"/feil forhold til mat ?

[Gjest Anonymous]

hadde problemer i 7 år, først anoreksi - er 178 høy m kraftig benbyggin og var på det verste ned i 48 kg.levde på tyggis, drops, lett brus og noe frukt i nesten 2 år... etter hvert utviklet jeg bulimi, som jeg slet med mye lenge.i dag er jeg nesten frisk - men det er med spiseforstyrrelser som med alkoholisme - du må holde deg på "vannvogna"; det er lett å falle utpå igjen..

Hvorfor jeg fikk det? har alltid vært større enn de andre - var over 160 høy allerede i 3 klasse, og fikk former og mens tidlig.ble aldri mobbet eller noe, men som tenåring er det ikke lett å skille seg ut.bodde i england på kostskole et år(da jeg var15), der "alle" slanket seg... der ble det lett å regulere matinntaket; vi hadde felles måltider - det var konkurranse om å spise minst/ forsyne seg minimalt, så alt begynte vel der...

[LilleMy]

Jeg svarte nei, jeg.

Jeg er normalt bygget, har fått barn, vippet 30, og har ikke lenger de samme kravene til meg selv som den gangen da jeg var 19 eller 20. Heldigvis! Jeg spiser relativt sunt og til faste tider, jeg småspiser ikke, og jeg tar meg en deilig kaffe latte (med sukker!) dersom jeg er fysen på ett eller annet i mellom måltider eller sent på kvelden. "Skeier ut" med godis o.l. ved spesielle anledninger.

Kroppen min er ikke like "perfekt" som den gang da, men hva i all verden gjør vel det? Den er helt normal, og jeg er happy :D !

Men det er ikke noe rart det er så mange som sliter med problemer slik samfunnet vårt er i dag. Stå på og søk hjelp dere som har det tøfft!

[Gjest Duchess]

Oh yes.

Jeg svarte "har hatt problemer" fordi det er blitt mye bedre.

Men det er ikke så fryktelig lenge siden jeg sulta meg til jeg mista sultfølelsen og veide 44,5 kg.

Jeg er fortsatt ikke komfortabel med at vekta viser noe mer enn 48-49 kg, men fornuften sier meg jo at det ikke er helt normalt å ha den tankegangen.

Det var og fortsatt er også endel mat jeg ikke klarer å spise fordi jeg rett og slett ikke får det ned.

Det holder at jeg f.eks tenker på en avkutta finger det, så får jeg følelsen av at den fingern ligger oppkutta og gjemt inni maten min.

Ganske mye mat som er blitt kasta pga det der ja..

Jeg sulta meg til jeg ble så svimmel at jeg nesten svimte av, gjerne et par dager i strekk. Lengst mulig.

Det starta som en dum slankekur (sultekur) som tok litt av.

[Megan]

Føltes veldig godt ut å kunne krysse av på nei. Synes det er synd å se at så mange sliter med spiseforstyrrelser, og håper dere kan få den hjelpa dere trenger.

Må si at matvanene våre høres mistenkelig like ut, Kitchenwitch! Har vært ekstra ille nå i jula da jeg har vært hjemme, og mamma tvinger meg til å følge deres matvaner. Men synes jeg spiser sunt ellers- og har kuttet ned på godteriinntaket nå også.

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Jeg svarte bare "Ja", jeg. Jeg får ikke hjelp og trenger ikke hjelp.

Jeg har hatt noen år bak med meg med bulimi, så gikk det over til anoreksia og nå er jeg på bulimi-bølgen igjen.. Men kan ikke si at det plager meg. Jeg har vent meg til at jeg ikke spiser som andre. En uke spiser jeg mye, trener mye, spyr mye. Den neste uka spiser jeg lite, trener mye og er ofte svimmel. Så det går opp i opp. De beste stundene er når jeg er med kjæresten og når jeg er på trening, da slipper jeg å tenke på mat. Da har jeg det så fint.

Jeg har blitt frisk fra anoreksiaen - men jeg har ikke lyst til å bli kvitt bulimien. Det er deilig å spise og være tom igjen rett etterpå. Jeg vet at det er farlig, jeg vet jeg kanskje kan dø... Men dette er mitt liv, og jeg føler at dette er riktig. Selv om det er helt jævlig... Syke tanker.. Ja, jeg vet det... Det er bare sånn det har blitt.Jeg misunner ikke de som spiser normalt, siden jeg liker at magen er tom selv om jeg har spist. Jeg var i noen måneder innstilt på hjelp, men nå gir jeg opp igjen.. Gidder ikke bry meg mer.

[Megan]

Jeg svarte bare "Ja"' date=' jeg. Jeg får ikke hjelp og trenger ikke hjelp.[/quote']

Nettopp en slik innstilling som det er jo feil! Du sier at du har et problem men ikke vil/orker/gidder å skaffe deg den hjelpen du trenger!

[fruenge]

For noen Megan blir det å ha en spiseforstyrrelse måten å leve livet sitt. Man/Vi tør ikke gi slipp, fordi vi ikke vet hva som ligger bak er, eller hva som venter.

Og som jeg pleier å si til terapauten min, nå jeg ikke der, det er så slitsomt å måtte forholde seg til disse følelsene hele tiden. Så derfor kaster jeg meg over mat (bare av og til nå) og bulemikerer ender opp i doskålen. dette er vår måte å døyve hverdagen rundt oss.

¤_Fairytale_¤, til deg vil jeg si at du må sjekke elektrolyttene dine. Og sjekke hvordan man best kan leve med bulimi med minst mulig ødeleggelser på kroppen. På IKS kan du få en del tips.

Jeg har selvfølgelig krysset av for har sf, men får hjelp.

Har lidd av tvangsspising og unormalt forhold til mat hele livet. De siste 20 årene som tvangsspiser, innimellom med bulimiske tendenser.

Men jeg har fått hjelp i mange år og er på bedringens vei. Eller jeg bør vel egentlig si at jeg har gitt meg selv hjelp i mange år. ;Mye av jobben er det jeg som gjør.

Herlig!

[Gjest Anonymous]

Jeg blir forbanna....er gutt og veldig mange tror jeg har spiseforstyrrelser. Er 187 og 76kg. Synes selv jeg er passe. Men overalt så får jeg høre herregud hvor mager du er blitt. Huff som du har fare ille.... Har du fått en sykdom?

Er 25, og har hatt samme vekt siden jeg var 16, men tror det er kroppen som har forandret seg litt og fått litt mer form. Tror det er det de ser men ikke skjønner.

Regner med det er en del jenter som får høre det samme. Jeg blir litt satt ut og veit ikke helt hva jeg skal svare. For det er jo helt dødfødt å si sånt som sant er at jeg spiser sunt og normalt. Hvordan takler dere dette?