Dumme ting kunder sier

[Gjest AnonymBruker]

Jeg jobber i bank, hvor vi går gjennom søknader på lån. Søknaden tar vi noen ganger over telefon, som innebærer at jeg spør kunden om forskjellige ting.

Denne er en klassiker fra mannfolka:

Jeg: "Har du noen barn?"

Han: "Ikke som jeg vet om. Haha!"

Utrolig teit, og utrolig upassende når man prøver å søke om lån!

[Fandenivoldsk]

En kunde kommer inn og kjøper Telenor kontantkort. Greit nok det, jeg gir ham lappen og smiler. Da rekker han fram mobilen sin mot meg, helt uten å si et ord.

Meg: "..unnskyld?"

Han: "Ja, kan ikje du bære ta å fylle på den med det samme!"

Jada, for det er virkelig min jobb, særlig når det står 5 andre kunder i kø og venter..

[Gjest Whitelines]

Jeg er bare 20 år, men har jobbet i både interiørbutikk og klesbutikk. Interiørbutikken var min første "ordentlige" jobb og jeg var bare 17 år gammel. Selv har jeg alltid vært en høflig kunde og var helt uforberedt på hvor mange vanskelige og ufyselige mennesker det faktisk finnes.

Nå skal det også merkes at jeg bor i et sted med mange fisefine, rike damer.

Interiørbutikk:

Jeg var helt ny og sto alene i kassa. Jeg var enda litt usikker på hvilke regler som gjaldt og de andre ansatte var ute på gulvet og ikke i sikte. En dame kommer inn og går rett bort i kassa hvor jeg står å slår inn varer.

Kunde: "Kan jeg låne ti kroner av kassa di?"

Meg: "Ti kroner?"

Kunde: "Ja, til handlevognen."

Jeg ser meg rundt etter en annen ansatt men ingen er å se, og jeg har kø i kassa. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal svare, så jeg tar den tryggeste utveien.

Meg: "Beklager, men det kan du ikke."

Kunde: "Hvorfor ikke?!"

Meg: "Fordi jeg ikke kan låne bort penger i kassa til kunder."

Kunde: "Men jeg skal jo bare LÅNE! Du får dem tilbake når jeg er ferdig."

Og la meg bare si at dersom det hadde vært noen sjangse for at jeg hadde lånt bort tieren, forsvant den i dette øyeblikket. Kunden regelrett ropte og bar seg, slo ut med armene og kjeftet på meg foran mange kunder. Jeg stålsatte meg.

"Desverre, svaret er nei."

Og joda, hun ble illsint. Så sint at hun snudde på hælen og gikk, mens jeg stod lamslått tilbake.

Neste kunde trer fram og skal betale, rister medfølende på hodet til meg og sier:

"Det finnes enkelte folk som tror verden dreier rundt dem." (eller noe liknende)

Den kommentaren hjalp veldig

Da jeg hadde jobbet på dette stedet en stund ble det iverksatt en ny regel om at posene skulle koste 1 KR. Vi ansatte synes dette var litt sært ettersom dette var en interiørbutikk og de fleste kundene handlet for store summer og ofte så mye at det ikke gikk an å bære tingene i hendene. Men, regler er regler, og disse måtte vi bare følge, så vår standardkommentar ble derfor: "Vil du ha pose?"

Og jeg skjønner godt at kunder reagerte. Mange ble paffe og sa enkelt og greit "Ja, takk," mens andre ikke tok like lett på det. Noen av oss ansatte gikk til sjefen og snakket om denne nye regelen, og beskjeden var klar: "Tar dere ikke betalt for posene, vil dere få advarsel." Så joda, denne regelen måtte følges.

Så var det en gang jeg fikk en kunde som kjøpte mange varer, og tydelig trengte pose. Jeg la til disse kronene på summen, noe kunden fikk med seg - og hun ville IKKE betale for posene!

Meg: "Beklager, men det er en ny regel."

Kunde: "Jeg skal ha poser, men jeg skal ikke betale for dem!"

Flere av oss hadde havnet i slike diskusjoner, og hadde blitt oppfordret av sjefen til å være ærlige og la kundene få vite hvordan det lå an.

Meg: "Jeg kan ikke gi deg posene gratis. Det vil gå utover meg og jeg vil få en advarsel."

Kunde: "Jeg har kjøpt mange ting og nå skal jeg betale for en pose?!"

Meg: "Ja, desverre, slik er reglene."

Kunde: "Nei da får det bare være."

Meg: "Skal du ha pose?"

Kunde: "Nei."

Så der stod hun da, på enden av rullebåndet med en haug av ting, uten noen måte å bære dem på. Jeg begynte å ekspidere neste kunde (det hadde samlet seg opp en liten kø i løpet av denne diskusjonen). Så, mens jeg er fullt opptatt med en annen kunde, kommer første kunde tilbake, sniker seg dit posene er, napper til seg fire-fem stykker, pakker ned tingene sine og går.

Jeg gadd rett og slett ikke si noe, fordi jeg ikke orket å diskutere videre med henne. Men også fordi jeg syntes den pose-regelen vår var helt på jordet. Kunden kunne derimot vært litt... mildere i væremåten sin.

Klesbutikk:

Nå hadde jeg arbeidserfaring med meg, og jeg elsket den nye jobben min. Også her møtte jeg på vanskelige kunder, derimot, men også noen ganske så underholdende.

Jeg står i kassen og slår inn klær for en kunde - en dame i 40-årene. Da jeg er ferdig ser jeg opp og legger merke til at hun ser ganske intenst på meg.

Kunde: "Hvor gammel er du?"

Meg: "Jeg er 19."

Kunde: "19?!"

Meg: "... Ja?"

Kunde: "Du ser ut som du er 14!"

Meg: "Åja.."

Så rister kunden litt på hodet, tar den ene hånden min ømt i sin og smiler.

Kunde: "Ta det som et kompliment, jenta mi. Når du er 60, kommer alle til å tro du er 50!"

Jeg har også opplevd mange ganger å ikke bli tatt seriøst fordi jeg er ung - kunder som enten vil handle med en eldre, eller som ikke tror meg når jeg forteller dem om reklamerings-policyen vår og heller vil høre det av sjefen.

[Gjest Ejala]

En kunde kommer inn og kjøper Telenor kontantkort. Greit nok det, jeg gir ham lappen og smiler. Da rekker han fram mobilen sin mot meg, helt uten å si et ord.

Meg: "..unnskyld?"

Han: "Ja, kan ikje du bære ta å fylle på den med det samme!"

Jada, for det er virkelig min jobb, særlig når det står 5 andre kunder i kø og venter..

Sånne har jeg også fått flere av. Kanskje jeg skal begynne å spørre kundene bak om de har noe imot å vente på at jeg gjør det, eller noe?

[Fandenivoldsk]

Nå hadde jeg arbeidserfaring med meg, og jeg elsket den nye jobben min. Også her møtte jeg på vanskelige kunder, derimot, men også noen ganske så underholdende.

Jeg står i kassen og slår inn klær for en kunde - en dame i 40-årene. Da jeg er ferdig ser jeg opp og legger merke til at hun ser ganske intenst på meg.

Kunde: "Hvor gammel er du?"

Meg: "Jeg er 19."

Kunde: "19?!"

Meg: "... Ja?"

Kunde: "Du ser ut som du er 14!"

Meg: "Åja.."

Hehe, fikk høre noe lignende!

Gammel dame: Ja, går du i 8 eller 9 klasse?

Meg: Æh, jeg er ferdig med videregående..

[Fandenivoldsk]

Nå hadde jeg arbeidserfaring med meg, og jeg elsket den nye jobben min. Også her møtte jeg på vanskelige kunder, derimot, men også noen ganske så underholdende.

Jeg står i kassen og slår inn klær for en kunde - en dame i 40-årene. Da jeg er ferdig ser jeg opp og legger merke til at hun ser ganske intenst på meg.

Kunde: "Hvor gammel er du?"

Meg: "Jeg er 19."

Kunde: "19?!"

Meg: "... Ja?"

Kunde: "Du ser ut som du er 14!"

Meg: "Åja.."

Hehe, fikk høre noe lignende!

Gammel dame: Ja, går du i 8 eller 9 klasse?

Meg: Æh, jeg er ferdig med videregående..

[I.am.me]

For 2 år siden da jeg jobbet ved siden av skolen på en bokhandel, var det mange eldre kvinner og menn innom om dagen. De skulle nesten alltid ha det samme så det knøyt seg i magen hver gang jeg så en gammel person gå inn i butikken. Jeg oppsummere litt bedre med å bruke en typiske samtale som fant sted:

Kunde (gammel dame) kommer inn med ei helt alminnelig penn i hånden:

"Hei. Jeg skulle så gjerne ha kjøpt blekk til denne penna, den er fri for blekk"

Jeg ser på penna og kjenner den ikke igjen så jeg spør:

"Har du kjøpt den her?"

Dama ser litt forvirret ut, men oppspilt og svarer:

"Nei, vet du hva barn, denne penna fikk jeg hos min kavalier for 20 år siden..."

Jeg skjønner ikke hva i all verden kavalier betyr, men smiler og sier:

"Å, det var da koselig. Men vi har desverre ikke blekk til 20 år gamle penner. Men du kan jo kjøpe en ny? Ei penn koster det samme som blekk uansett, og de her er veldige bra"

Hun ser fortvilet ut på meg et lite sekund før hun bryter ut å halvskriker til meg så stemmen vibrerer:

"Nei vet du hva!! Jeg driver ikke med sånn bruk og kast!!!"

Husker enda hvor skremt jeg ble, og at jeg ble så målløs at jeg glemte å ønske dama en god dag videre.

[Annie19]

Har jobba to år på Coop i Flåm, tidenes turistperle om sommaren pga høge fjell, fjordar og den berømte rallarvegen.

Ein gong kom det ein amerikansk kunde inn og ville kjøpe våpen. Etter intens leiting i mellom suppene og fruktdisken spurte han meg om kvar vi hadde dei. Eg lo og smilte og sa at vi ikkje hadde våpen, og at ein måtte til spesielle forhandlarar for å få tak i det. Då blei han skikkeleg forvirra, og unnskulda seg, ettersom han ikkje hadde tatt med seg våpenet sitt på ferie. Eg svarte no at "nei, men det er vel heller ikkje nødvendig, hehe". "Jammen, kva skal eg gjere når eg møter isbjørn her om kvelden då??".

(må legge til at det her var ein vanvittig varm sommardag med nærmare 30 grader i skuggen)

Spansk dame: "Unnskyld, men kor tid dreg de opp teppet?"

Meg: "Kva slags teppe?"

Dama: "Teppet med fjellet og fjordane vel? Du(!) lurer kanskje mange, men eg er ikkje så lettlurt altså! Ikkje søren om eg trur på at det her er ekte."

Amerikansk ektepar: "Når vi møter trolla, kva skal ein gjere då? Skal vi vere forsiktige, eller kan vi gå bort å sei hei til det?"

"Do you have trollcheese here?"

"Excuse me miss, but do you know any trolls? If so, can I met them? I would pay you!!"

(den her tek vel eigentleg kaka)

Ekspiderte ein lokal kunde, som er ein veldig stor og kraftig mann med krøllete hår. Turistane bak han i køen fann det naturleg å spørre om han var ein viking.

Har mykje meir på lager, men kjem ikkje på alt no:)

[Anglofil]

Dette er en klassiker (som jeg får høre ofte);

Kunde: "Jeg vil gjerne forandre abonnementet til mannen min/kona mi/legg inn navn på familiemedlem eller venn"

Meg: "Det kan jeg gjøre, har du <insert navn til personen abonnementet står på> til stede?"

Kunde: "Nei, men jeg er jo kona/mannen (osv)!"

Meg: "Beklager, jeg må ha samtykke fra den som er jurdisk ansvarlig"

Kunde: "At det går an, dette er SKIKKELIG dårlig kundebehandling".

Jeg kan ikke fatte at folk ikke forstår hvor viktig det er at vi som jobber i denne typen jobb tar sikkerhet på alvor. Hvordan kan vi vite at det faktisk er kona eller mannen til personen vi snakker om? Jeg har faktisk opplevd folk som har prøvd seg på identitetstyveri, og det er skremmende hvor lett enkelte tar på det.

Mvh Yvonne

[Ego]

Har jobba to år på Coop i Flåm, tidenes turistperle om sommaren pga høge fjell, fjordar og den berømte rallarvegen.

Ein gong kom det ein amerikansk kunde inn og ville kjøpe våpen. Etter intens leiting i mellom suppene og fruktdisken spurte han meg om kvar vi hadde dei. Eg lo og smilte og sa at vi ikkje hadde våpen, og at ein måtte til spesielle forhandlarar for å få tak i det. Då blei han skikkeleg forvirra, og unnskulda seg, ettersom han ikkje hadde tatt med seg våpenet sitt på ferie. Eg svarte no at "nei, men det er vel heller ikkje nødvendig, hehe". "Jammen, kva skal eg gjere når eg møter isbjørn her om kvelden då??".

(må legge til at det her var ein vanvittig varm sommardag med nærmare 30 grader i skuggen)

Spansk dame: "Unnskyld, men kor tid dreg de opp teppet?"

Meg: "Kva slags teppe?"

Dama: "Teppet med fjellet og fjordane vel? Du(!) lurer kanskje mange, men eg er ikkje så lettlurt altså! Ikkje søren om eg trur på at det her er ekte."

Amerikansk ektepar: "Når vi møter trolla, kva skal ein gjere då? Skal vi vere forsiktige, eller kan vi gå bort å sei hei til det?"

"Do you have trollcheese here?"

"Excuse me miss, but do you know any trolls? If so, can I met them? I would pay you!!"

(den her tek vel eigentleg kaka)

Ekspiderte ein lokal kunde, som er ein veldig stor og kraftig mann med krøllete hår. Turistane bak han i køen fann det naturleg å spørre om han var ein viking.

Har mykje meir på lager, men kjem ikkje på alt no:)

Dette er så typisk turister, jeg håper virkelig ikke nordmenn i utlandet er like sære! Bor selv i nordnorge, og har hørt historier om turister som lurer på når og hvor nordlyset starter, og hvor man skal betale for å få se det. Er visst også endel som er veldig skuffet over å finne ut at midnattsola ikke er en egen sol :gjeiper:

[Gjest AnonymBruker]

En venninne av meg jobbet på bakeri, og stod bak disken og ekspederte kunder.

Noe hun alltid hørte fra litt eldre herremenner, som kom for å kjøpe brød tidlig om morgenenen, var : Har du morgenbrød? mens de smilte lurt Til dere som ikke vet hva morgenbrød er ... hvis du våkner opp med typen din en morgen, vil du skjønne det, hehe ...

[Shade]

[FlyBabe]

Jeg jobbet deltid i en kinokiosk i tillegg til lærerstudiene, og var ganske fersk da denne episoden skjedde.

Det var en barnefilm og kunden var en far med sønn på ca 5 år.

Kunden har funnet diverse godteri og skal til å betale, og vil betale med en tusenlapp. Han spurte om jeg kunne veksle en tusenlapp, og jeg svarte litt usikkert, men høflig "nei,dessverre." Da klikka kunden på meg og ropte "hvordan kan du ikke veksle, hva skal vi gjøre når du ikke kan veksle?" Da sa jeg at det er en minibank rett over gata, og at han kan ta ut minde sedler der, hvorpå kunden kjefta enda mer på meg, og dro fram et kort og betalte med det.

Altså.. hva er vitsen med å spørre om jeg kan veksle, og så klikke når jeg ikke kan det? Og når man uansett kan bruke kort, er det vel ingen big deal!?

Når jeg får slike vanskelige kunder, tenker jeg bare at jeg gleder meg til jeg møter de som læreren til ungene deres, og de faktisk må høre på meg Jeg tror en del av de tror jeg er yngre enn jeg er, siden jeg er lav...

Endret 10. juli 2010 av FlyBabe

[Christiane_W]

Jeg jobbet i butikk mens jeg studerte og det mest irriterende jeg opplevde var kunder som kom og kjøpte ting til godt under 100-lappen og insisterte på å betale med en 500 eller 1000-lapp rett etter åpningstid. Vi hadde 2000 kr i veksel i kassa og 3000 ekstra i safen, men med noen sånne kunder på rappen forsvant det fort. Alltid like festlig når jeg var alene på jobb...

Disse folkene hadde en lei tendens til å klikke på meg når jeg forsøkte å spørre høflig om de kanskje hadde mindre sedler eller mulighet til å betale med kort. Det var jo min PLIKT å sørge for å ha nok veksel i kassa og ikke deres problem at jeg ikke sørget for det.

Endret 18. juli 2010 av Christiane_W

[Lyra]

Dere som blir så innmari irriterte når folk vil betale med store penger: man kan ikke bestemme hvilke sedler man får av minibanken. Jeg vil ikke kjøpe en stor, dyr ting bare for å sprette en tusenlapp, så den må jo sprettes etter hvert, ellers er den verdiløs. (Men blir ikke sur når noen ikke kan veksle da.)

Jeg jobbet i en stor matvarebutikk i 5 år, og det som stadig forundret meg var at kunder til stadighet ser ut til å glemme at personen i kassen er et menneske, som har en jobb, regler å forholde seg til, og faktisk ikke er en følelsesløs klagemur. I tillegg så er det mange som ikke bryr seg om de andre kundene i det hele tatt, del som betyr noe er at akkurat DE skal komme først.

Satt i kassa en dag i lørdagsrushet, en kunde hadde full handlevogn, og skulle til å betale.

Kunde: har dere rekesalat?

Jeg: ja, det har vi, i kjøleskapet der osten står

Kunde: .....

Jeg: .....

Kunde: ja, kan du hente til meg?

Jeg: dessverre, jeg har så lang kø her, men jeg kan sette kjøpet på vent så kan du bare komme fremst i køen når du har hentet det (det er en veldig lang butikk og kjøledisken er i andre enden av butikken)

Kunde: nei, det skal DU gjøre, det er DIN jobb, det er god service.

Endte opp med at jeg tilkallte noen ute i butikken som kunne hente rekesalaten til henne (måtte faktisk gå to ganger, for det var feil type) mens jeg ekspederte andre kunder i mellomtiden. Tok tre ganger så lang tid, men kunden var fornøyd med å slippe å gå selv...

I lørdagsrushet kan det være vanskelig å finne helt fram i køene, køer i to tette kasser kan bli til en stor kø lenger bak. Dette var tilfeller en dag, og en dame havnet foran mannen som kanskje burde komt først (dette var ikke bevisst sniking). Mannen klikka totalt!! Sto og slengte fra seg skikkelig ufine kommentarer og var direkte ubehagelig mot denne stakkars damen som ble tydelig utilpass. Greit nok at man ikke skal snike, men folkeskikk kan man vel ha selv om man er på butikken....

[Gjest Ejala]

Dere som blir så innmari irriterte når folk vil betale med store penger: man kan ikke bestemme hvilke sedler man får av minibanken. Jeg vil ikke kjøpe en stor, dyr ting bare for å sprette en tusenlapp, så den må jo sprettes etter hvert, ellers er den verdiløs. (Men blir ikke sur når noen ikke kan veksle da.)

Greit nok det når man ikke har annet valg, men jeg har vært borti flere som har mindre(en tohundrelapp til å betale 74,50, f.eks.), men som blir litt snurte når jeg spør om de har mindre. "Jeg som trodde jeg kunne få vekslet denne, altså ...".

[Gjest AnonymBruker]

Dere som blir så innmari irriterte når folk vil betale med store penger: man kan ikke bestemme hvilke sedler man får av minibanken. Jeg vil ikke kjøpe en stor, dyr ting bare for å sprette en tusenlapp, så den må jo sprettes etter hvert, ellers er den verdiløs. (Men blir ikke sur når noen ikke kan veksle da.)

Jeg jobbet i en stor matvarebutikk i 5 år, og det som stadig forundret meg var at kunder til stadighet ser ut til å glemme at personen i kassen er et menneske, som har en jobb, regler å forholde seg til, og faktisk ikke er en følelsesløs klagemur. I tillegg så er det mange som ikke bryr seg om de andre kundene i det hele tatt, del som betyr noe er at akkurat DE skal komme først.

Satt i kassa en dag i lørdagsrushet, en kunde hadde full handlevogn, og skulle til å betale.

Kunde: har dere rekesalat?

Jeg: ja, det har vi, i kjøleskapet der osten står

Kunde: .....

Jeg: .....

Kunde: ja, kan du hente til meg?

Jeg: dessverre, jeg har så lang kø her, men jeg kan sette kjøpet på vent så kan du bare komme fremst i køen når du har hentet det (det er en veldig lang butikk og kjøledisken er i andre enden av butikken)

Kunde: nei, det skal DU gjøre, det er DIN jobb, det er god service.

Endte opp med at jeg tilkallte noen ute i butikken som kunne hente rekesalaten til henne (måtte faktisk gå to ganger, for det var feil type) mens jeg ekspederte andre kunder i mellomtiden. Tok tre ganger så lang tid, men kunden var fornøyd med å slippe å gå selv...

I lørdagsrushet kan det være vanskelig å finne helt fram i køene, køer i to tette kasser kan bli til en stor kø lenger bak. Dette var tilfeller en dag, og en dame havnet foran mannen som kanskje burde komt først (dette var ikke bevisst sniking). Mannen klikka totalt!! Sto og slengte fra seg skikkelig ufine kommentarer og var direkte ubehagelig mot denne stakkars damen som ble tydelig utilpass. Greit nok at man ikke skal snike, men folkeskikk kan man vel ha selv om man er på butikken....

Var det på Ultra på Brynsenteret dette eller?

[Lyra]

Var det på Ultra på Brynsenteret dette eller?

Nope, dette var på Vestlandet

[Christiane_W]

Dere som blir så innmari irriterte når folk vil betale med store penger: man kan ikke bestemme hvilke sedler man får av minibanken. Jeg vil ikke kjøpe en stor, dyr ting bare for å sprette en tusenlapp, så den må jo sprettes etter hvert, ellers er den verdiløs. (Men blir ikke sur når noen ikke kan veksle da.)

Jeg ble ikke generelt irritert over at folk ville betale med store sedler, når jeg hadde nok veksel i kassa var det jo ikke noe problem. Det jeg var oppgitt over var når det rett etter åpningstid kom flere kunder etter hverandre som insisterte på å betale relativt små beløp (under 100 kr) med 500- og 1000-lapper. Jeg hadde veksel i kassa så jeg kunne klare et par sånne kunder, men på nummer fire og fem ble det vanskelig og det var frustrerende at de overhodet ikke viste noe forståelse for at jeg ikke hadde ubegrenset med veksel i kassa og bare ble sinte når jeg spurte om de kanskje hadde en mindre seddel eller mulighet til å betale med kort.

EDIT:

Kom også på en annen situasjon som dukket opp fra tid til annen; kunder som ville ha ut kontanter i tillegg, men viste null forståelse for at de ikke kunne få f.eks. 1000 kr i 100-lapper, at de måtte få to 500-lapper eller en 1000-lapp. En gang hadde jeg en kunde som ble sur da det gikk andre veien. Hun fikk 1000 kr i 200-lapper og ville heller ha en 1000-lapp, noe jeg ikke hadde i kassa. Jeg tilbød henne to 500-lapper, men det var overhodet ikke godt nok og hun mumlet noe om elendig kundeservice da hun gikk.

Endret 20. juli 2010 av Christiane_W

[Gjest Pet]

I den butikken jeg jobber i og eier kommer det ofte (nesten daglig) folk innom som spør om vi har tepper. Det har vi ikke for det er en gassbutikk og vi selger bare det (og utstyr til gass). Jeg skjønner ikke hvorfor folk tror vi selger tepper. Jeg undersøkte om det har vært en teppebutikk der før, men det har det ikke (det var vevstue). Det gikk så langt som at jeg satt ut et skilt hvor jeg hadde skrevet "VI HAR IKKE TEPPER". Og tror dere ikke at det kom noen fra et overskuddslager som ville gi oss tepper for de trodde det var et rop om hjelp (at vi frøys, dette var under kuldeperioden i vinter) . Vi tok i mot teppene og fjernet skiltet og brant opp alt sammen i bakgården (det luktet leggevann av teppene, de hadde nok vært i en frisøsalong). Og så var vi tilbake til start med maset om vi har tepper. Jeg har spurt kunden om hvorfor de tror vi har tepper men det får jeg alltid et unnvikende svar på. Det er nesten så jeg får lyst til å legge ned hele butikken. Fy fader, jeg blir så irritert, altså.