Ensomhetsfølelse

[Gjest tulle]

Noen ganger får jeg en utrolig til ensomhetsfølelse. Vet ikke om det er hormoner eller noe. Men jeg kan føle meg så utrolig alene. Spesielt i overgangsperioder hvor jeg ikke har så mye og gjøre. Jeg blir da lett deprimert. Det verste er når man våkner opp på morgenen og ikke har noe å gjøre.

Hvis man går på en høyde på kveldstid og kikker utover byen, alle lysene og alle livene. Jeg blir så ufattelig trist og melankolsk. Får lyst til å grine...

Hva i huleste er det med meg?

[Gjest Gjest]

Kanskje du bare er en sånn person. Prøv å bruke melankolien til noe konstruktivt. Puss opp stua. Begyn å male bilder eller skrive dikt. Jeg kan være litt sånn sjøl og jeg bruker de følelsene til å dyrke tapt kjærlighet, ridderromaner, grubling over livet og døden, religion og filosofi. En lang tur i regnvåt skog blir til en eventyrreise med drager i fjellet, prinser på hest og meg som jomfru i nød med flagrende skjørter Når skyen letter har jeg det så mye bedre og nå er jeg litt avhengig av min melankoli og tid til å dyrke den alene.

[Gjest tulle]

Hehe! Når jeg får det sånn hender det seg at jeg setter meg ned og skriver på en eventyrfortelling jeg holder på med. Blir veldig filosofisk og kreativ.

En del kjente kunstnere er jo følsomme sjeler, som skapte best når de hadde det som verst.

Noen tok imidlertid livet av seg for det ble for mye da men...

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det ofte sånn før..

Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner, og alt var galt..

Jeg drev meg selv inn i en slags sirkel, og vær gang jeg satt på bussen, lå i sengen så tenkte jeg på en ting.. eks: min ekkle stemor, og så drev jeg meg selv inn i en verre og verre "drøm" på en måte eller tanke gang, og jeg visste det selv jeg klarte bare ikke tenke på noe annet..

jeg følte meg skikkelig tragisk, og man blir depressiv av alle de tankene..

man kan føle seg alene selv om man har gode venner, mangel på kjærlighet eller annet..

men det går over skal du se, bli med på ting som vennene dine spør om du skal være med på, selv de du ikke kjenner å godt..

jeg lover deg, etter en stund eller kanskje alle rede første forsøk møter du kanskje en fyr som virker litt interresert, eller en jente som er litt annerledes enn de vanlige vennene dine, og alt blir forandret..

Det sakl egentlig så lite til for at mn ikke skal føle seg ensom lengere, for jeg har følt det, og det er utrolig trist, og man driver seg selv lenger inn..

Håper det hjalp!

[Gjest Tanita]

Trådstarter jeg får akkurat samm følelsen når jeg ser utover byen og ser alle lysene! Føler meg også masse ensom og alene. Tenker mye og bare sitter der og gjør ingenting, bare tenker og kanskje griner. Og tida går uten at jeg får gjort noenting annet enn å tenke slik.

Så det jeg har begynt med nå er å sørge for alltid å ha noe å gjøre, holde meg i aktivitet hele tida. Det blir mye alenetid, og nå har jeg tenkt å begynne med å lage perlesmykker. Det tror jeg er en fin måte å få lagt tankene på noe annet og så får man brukt kreativiteten sin også.

Går selv stadig med en litt trykkende følelse som kan bli for mye av og til. Men ikke gjør som meg og begynne å røyke, for det er usunt og dyrt - og bare gjør at jeg tenker enda mere mens jeg sitter der med sigaretten.

[Gjest Gjest]

Føler meg også ensom til tider.

ALLE mine venner har type, samboer eller barn!

Føler meg skikkelig som femtehjul på vogna.

Jeg har ikke lenger ro på meg til å bare sitte å stirre..

Jeg gjør noe HELE tida.. egentlig ganske slitsom.. og gud veit hva jeg gjør til tider.. Men jeg er opptatt med noe konstant.

Har en jobb som tar ekstremt mye tid, og når jeg ikke er på jobb har jeg tusen andre ting å fisle med..

Må bare det, ellers blir jeg gal

Husker venninnen min, hun er en av de jeg nevnte som har samboer.. Før hun fikk seg type, så var det bare klaging, dagene var lange, ingenting å gjøre.. SKjønte ikke hva jeg styra med hele tida.. jeg kjeder emg sjelden. men ensom føler jeg meg hele tida.

Nå når hun har type er visst det glemt.

Hun gir F i det meste. Blitt ti ganger mer egoistisk enn hun var.

[Gjest tulle]

Selv om jeg er singel synes jeg det er svært viktig å ha det fint alene. Og da jeg hadde kjæreste var jeg nesten mer ensom enn nå, fordi jeg ikke pleide vennskap, og hadde nesten ingen å være med. Nå har jeg venner over hele landet (studier), og har egentlig det meste. Det er ikke synd på meg, jeg er full av pågangsmot, har en spennende utdannelse og hobbyer.

Den ensomhetsfølelsen får jeg ikke til å stemme. Jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, og den kommer og går. Føler jeg kjedet meg mye som barn, kom ikke inn på barnehage, og satt mye alene. Det kan jo være det som henger igjen.

Da jeg var liten hadde jeg en nabojente på samme alder. Hennes mor likte ikke min (tror det er det problemet bunner i i allefall), og jeg fikk ikke lov til å komme inn og leke når de hadde besøk av andre barn. Ble rett og slett holdt utenfor. Når jeg tenker tilbake på det så blir jeg litt sint. Hvem kan gjøre sånt mot en liten fireåring?

Uansett; det kan være mange grunner til ensomhetsfølelsen. Vi er jo født alene, og skal dø alene. Psykologen min sa at vårt behov for fellesskap er en illusjon, slik at vi tror at vi ikke er alene. Det er jo forsåvidt sant. Og noen tenker jo mer enn andre, og jeg tror jeg har Vm-gull i tankevirksomhet. Typisk Bridget Jones noen ganger. Snakker jeg med en fyr vil jeg automatisk tenke på hvordan det ville vært å leve med han. Slitsomt noen ganger, andre ganger litt underholdende.

Jeg analyserer altfor mye, har en tendens til å tenke negativt. Kan noe tolkes feil, så gjør det det.

Akkurat nå er jeg dessuten i en overgangsfase i livet. Skal rykke opp alt ved roten og flytte til andre siden av landet hvor jeg ikke kjenner noen. Gruer meg til å starte alt på nytt..