Pi@ Trollmor

[Gjest Mrs. Potter]

[~Capricorn~]

[Pi@]

Tusen takk for alle varmende og trøstende ord her inne og på sms. Dere er gode

Det er virkelig skjebnens ironi at min største frykt har blitt til virkelighet.

Det var vondt å våkne opp i dag tidlig og ikke være gravid. Det går etter forholdene bra med meg. Jeg synes faktisk redselen og angsten jeg har følt tidligere for å miste var verre enn å faktisk få det bekrefta. Jeg er så sær at jeg tror at redselen jeg har følt har vært en magefølelse for at noe var galt, og det er nesten som om jeg har tatt en del av sorgen ubevisst på forhånd. Det skulle ikke gå bra det her.

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å ringe til legen i går da jeg så rosa utflod, hadde vært grusomt å gå helt til den neste ultralyden om to uker. Tror uansett det hadde begynt å blø før det, men når det har gått så galt er det bedre å få ordna opp så fort som mulig. Fikk legetime umiddelbart etter at jeg rinte og ble sendt i drosje til Tromsø (det er en tur på flere timer), møtte sambo der. Var helt rolig og tom på tur til Tromsø det var rett og slett ingen følelser, men jeg trodde eller rettere sagt jeg håpe jeg kom til å se et bankende hjerte. Vi kom inn ganske fort til ultralyden og jeg var faktisk ikke nervøs, fortsatt bare kald og tom. Snakka først litt med den kvinnelige legen, som forresten var veldig hyggelig før det ble tid for sjekken. Hun kommenterte ikke livmorstørrelsen og allerede da burde jeg ha skjønt det… Hun satt veldig lenge helt oppi skjermen uten å si noe og så målte hun lengden, drøye 11mm DA skjønte jeg det. På forrige UL var magetrollet 9mm og burde vært nesten 20mm i går. Jeg bare så på sambo og rista på hode. Hun ville fortsatt ikke si noen ting, gikk bare å henta overlegen som kom med beskjeden om at det dessverre ikke var noen hjerteaktivitet og at magetrollet hadde dødd for noen dager siden. Etter beregningene fra forrige UL så blir det ca på den lørdagen da jeg så bittelitt blod. Det er helt rart fordi jeg har ikke merka noen ting. Eneste var at jeg plutselig slutta med å være kvalm, men ingen av di andre symptomene forsvant. Jeg er veldig glad for at det ikke var mange dagene jeg gikk med lille døde magetrollet i magen. Jeg bad om og ble råda til utskrapning med det samme. Hadde aldri orka tanken på å vente på en blødning.

[Pi@]

Etter dette ble jeg lagt inn og da var egentlig alt det som skulle skje som var mest skummelt. Jeg har aldri vært lagt inn på sjukehuset før og aldri hatt narkose. Jeg hadde heldigvis ikke spist noe den dagen slik at jeg kunne gjennomføre inngrepet. Først fikk jeg, hva heter det… sånn nål i hånda. Hun måtte stikke 5! Ganger før det gikk. Så fikk jeg ei stikkpille for å modne livmorhalsen. Etter det måtte jeg vente i 3 timer. Fikk ha med sambo hele tiden og vi fikk snakka og grått. Eller jeg gråt og han var bare knust. Han tar det her mye hardere enn meg, det kom helt uforberedt på han. Etter ventetida ble jeg trilla ned til kirurgisk. Det var en grusom tur, da gikk det virkelig opp for meg hva som skulle skje. Og selvfølgelig så måtte vi trille forbi fødeavdelinga (heldigvis er gyn. Avd. og fødeavdelinga to forskjellige så jeg slapp å ligge der når jeg venta). Da jeg skulle få narkose var jeg bare livredd. Jeg har jo aldri gjort det før og synes det ble litt dårlig forklart. Heldigvis var sambo med meg der også og holdt meg i hånda. Trodde aldri jeg skulle klare og sovne, men det var vist ikke noe problem….. . Synes det var veldig ubehagelig å få oksigenmaske da trodde jeg at jeg skulle få fullstendig panikk og så fikk jeg narkosa. Brant noe fryktelig i armen og så sovna jeg. Da jeg våkna var sambo der igjen og jeg snakka bare tull . Synes sjøl jeg var helt vanlig, men det var jeg vist ikke. Hadde vondt i magen så jeg fikk morfin og det var tidenes kick! Da ble jeg ennå mer tullete (må faktisk bare le litt av det). Jeg var litt lei meg etter utskrapningen, men det gikk faktisk overraskende greit. Etter ei stund ble jeg trilla tilbake til rommet og fikk mat. Ble noen timer til før vi kjørte hjem. Kunne få ligge over, men jeg ville hjem slik at jeg kunne ligge inntil sambo.

Jeg er på ingen måte redd for å bli gravid igjen, og jeg tror faktisk ikke jeg får den samme redselen heller. Jeg velger å tro at den angsten jeg hadde bunner i at akkurat det som skjedde skulle skje. Vi har bestemt oss for å vente med å prøve igjen til det har gått en syklus, men så er det fullt kjør…. Nå har jeg prøvd det værste jeg kunne forestille meg og jeg klarer meg, så neste gang skal dette gå bra! Jeg har ingen problemer med å se gravide mager eller babyer og jeg har ingen misunnelses tanker ovenfor dere som er like langt som meg. Dette overrasker meg faktisk, men det er en enorm lettelse. Jeg har bestemt meg for å beholde dagboka mi for jeg har ikke lyst til å prøve å glemme eller fortrenge historien om magetrollet.

[Annie]

Så godt å høre at det går bra med deg! INGEN fortjener å gå igjennom noe sånt, men når det først skjer er det bra det skjedde så tidlig og at du fikk ordnet det så raskt.

Føler med deg og mannen og håper det klaffer raskt neste gang!

fra ei som oppdagen denne siden via Iss sin side.

[shatika]

Tenker på deg og føler med deg Pi@

[Kylling]

Godt at det etter forholdene går bra med deg.

[Gjest Myztica]

Sier som Kylling; Godt at det etter forholdene går bra med deg

[Pi@]

Annie: Koselig med nytt besøk. Jeg har sett deg rundtomkring. Kan ikke si jeg har det supert, men etter forholdene bra. Det er virkelig ingen som fortjener noe slikt.

shatika: Takk.

Kylling: Ja, det gjør faktisk det. Jeg har tatt til tårene et par ganger i dag, men jeg tenker ikke på det hele tida og det er veldig uvanlig til å være meg.

LinKri:

Jeg blør så godt som ingen ting. Var forberedt på å blø 1-2 uker. Litt rart egentlig, men det kan jo komme igang igjen. Legen som utførte utskrapninga sa hun hun trodde hun hadde fått med seg alt, så kanskje jeg er heldig.

Etterpå skal vi til svigers og fortelle om hva som har hendt. Di visste ikke av jeg var gravid. Kan ikke si jeg akkurat gleder meg til det, men jeg har ikke noe lyst til å holde det hemmelig heller. Sambo skal si det, jeg skal bare være med og

[iss]

[Charmina]

Søte skjønne godjenta mi

Jeg var akkurat inne i boka til Epona og leste om deg der. Tårene mine trillet og jeg hadde bare lyst til å hyle høyt! Det var jo det du var så redd for vennen min, også ble det slik. å så vondt jeg har av deg.

Håper det gikk fint hos dine svigerforeldre.

Tenker masse masse på deg Pi@.

Stor klem fra Charmina

[magolia]

Kjære Pi@.......... ...............

Ta vare på deg selv og din samboer!! Bruk tiden, gråt ut og snakk sammen.

[angelou]

Nei Nå ble jeg så lei meg på din vegne, og jeg blir helt sippete av å lese hvor godt du takler dette, supersterke Pi@

[Fjellrypa]

Trist at det måtte gå sånn! Godt at du kom deg raskt på UL og at det virker som du takler alt sammen bra.

[Gjest Epona]

Tenker på dere!

Hvis jeg kan gjøre noe som helst, så bare gi meg en lyd!

[Gjest miiip]

Som sagt: Ingen fortjener å oppleve dette. Men det er bra at du tar det som du gjør. Det er sunt å grine og modig å våge å se framover! Du er ei tøff jente! Nå vet du at du kan bli gravid (og ganske fort også) og så krysser vi alt vi har og mer til for at det skal gå bra neste gang.

En stor . Jeg tenker masse på deg.

[Gjest gjesta]

[Charmina]

Innom og klemmer ekstra hardt på deg

[Gjest gjesta]

Hvordan går det med deg?

Jeg blødde heller ikke stort etter utskrapning. Det skal du ikke bekymre deg over, helt normalt!

[Pi@]

Hurra jeg kan drikke så mye kaffe jeg vil

iss: Håper formen din blir bedre utover dagen. Tenker jeg plinger på deg på msn i løpet av dagen.

Charmina*2: Jeg velger faktisk å tro at jeg grunnen til jeg var livredd for MA var en magefølelse for at ikke alt var som det skulle med magetrollet. Men det er veldig trist.

magolia: Vi er veldig flinke til å ta vare på hverandre og snakke om dette. Merker vi har kommet ennå nærmere hverandre etter det som skjedde. Jeg gråter når jeg føler for det, men heldigvis så føler jeg ingen altoppslukende sorg.

angelou: Takk

Fjellrypa: Jeg er også veldig veldig glad for at jeg fikk komme på UL så raskt. Jeg har fått en fantastisk oppfølging fra helsevesenet. Både da jeg var redd og nå da jeg mista. Jeg finnes ikke redd for å bli gravid igjen når jeg vet jeg får den hjelpen jeg trenger.

Epona: Jeg skal huske på det.

miiip: Jeg er faktisk ganske overraska over min egen reaksjon på det her. Jeg prøver på ingen måte å være sterk og tøff.

Epica:

Kan ikke akkurat si at jeg har fått den beste oppladninga til eksamen jeg skal ha neste onsdag . Jeg har ennå ikke fått laget presentasjonen . I dag kommer jeg til å sitte framfor pc'en til jeg har den ferdig. Det kjennes ut som om jeg fint skal klare å konsentrere meg. Jeg tenker av og til på det som har skjedd og da blir jeg lei meg og gråter litt, men jeg klarer fint å tenke på andre ting også. Jeg er sjukemeldt ut i dag og skal på jobb igjen på mandag. Det kjennes greit ut. Har snakka med sjefen min om hva som har skjedd. Skulle det bli problemer på mandag så trenger jeg ikke komme.

Var å snakka med svigers i går om hva som har skjedd. Det var veldig godt. Fint å snakke med noen andre enn sambo også.

Er det noen som vet om jeg MÅ vente 2 uker med å ha sex etter utskrapningen så lenge jeg ikke blør? Vi skal ikke prøve, men jeg har bare så lyst