mor, far, sorg

[Gjest Gjest_gjest_*]

vil gjerne lufte en ting her ute:

jeg mistet faren min for 2 mnd. siden, min mor er blitt alene, jeg og søster bor veldig langt unna.

jeg har alltid vært pappa sin jente, forholdet mellom meg og mor er mildt sagt kjølig. jeg føler veldig lite for mor, hun har trykket meg så altfor langt ned, så altfor lenge. til tross for det, har jeg alltid vært "snill" og reist dit og funnet meg i en hel god del fra hennes side.

nå i ferien føler jeg meg igjen "forpliktet" til å dra på besøk, hun ringer og spør om jeg og datteren min kommer etc. nå som pappa er borte, gruer jeg meg til det, rett og slett. kommer nok til å gjøre det, men gleder meg ikke.

noen som har opplevd liknende? hva er klokt å gjøre? føler at må begynne å ta vare på meg selv oppi alt.

[Gjest Gjest_Mona_*]

Vet du jeg kjenner meg veldig igjen. Min far døde for tre mnd siden. Min mor vil styre alt inkl. meg og min søster.Vi er voksne damer begge to. Nå har vi satt ned foten begge to. Hun har holdt på og ødelegge ferien jeg snart skal ha, som er veldig etterlengtet. Men det er nå bestemt at jeg reiser uansett hvordan ting er. Hun forstår ikke at vi også har et liv. Det beste er og snakke med din søster hvordan dere sammen skal snakke med deres mor. Det nytter ikke og "hogge" løs på henne men prøve og fortelle på en saklig måte hvordan dere har det. Dere er jo alle i sorg ennå så dere må jo regne med at hun er veldig sårbar. Men det er lov og gi beskjed. Lykke til

[Gjest Gjest]

tror eneste måten er å snakke om det.. fortelle henne hvordan du føler det..

aller helst vil du vel ha et godt forhold til din mor? Og hun vil vel også ha det til deg?

Du lever også et liv, men man må ta vare på hverandre også..

Hun har mistet mannen hun har delt livet med i mange år.. du har mistet faren din..

Det viktigste er at dere forstår hverandres sorg.. og eneste måten og få til det på er å snakke..

tvi tvi..dra å besøk henne i sommer, møt opp med friskt mot, la henne få treffe barnebarnet sitt.. og snakk sammen.. spør henne hvordan hun har det, og fortell hvordan du har det..

Man glemmer ofte hverandre i sånne situasjoner, og man skal ta vare på seg selv, men man må også ta vare på hverandre..sammen..

Håper dere får et litt 'varmere' forhold, et anstrengt forhold er slitsomt..

en stor til deg

[Gjest Gjest_gjest_*]

takk for deres svar!

det som gjør historien komplisert er at jeg ikke vet hva mor egentlig føler i forhold til det som har skjedd, de har aldri hatt et godt forhold, virket det som på meg, har bare holdt ut sammen liksom... nei, ikke vet jeg.

vet ikke om det nytter å snakke til henne, jeg snakker alltid forbi henne, hun tar ikke inn det som blir sagt. hun er et dypt deprimert menneske som har mer enn nok med sitt, og vanskelig for å åpne seg for noe mer.

det som er ille, er at jeg fikk kraftige angstanfall et par ganger jeg var hos henne før; er redd for at dette vil skje igjen. riktignok har jeg kommet meg mye mer videre siden da, men å være hos henne er en påkjenning. vondt å ha det på den måten men kan ikke noe for det. eneste måten å takle det er å drikke litt nå og da, da klarer vi å "kommunisere".

føler hun ikke er noe glad i meg... hvordan kan man være slik mot sine barn?..

men kommer nok til å dra dit, og snakke litt i klartekst denne gangen hvis det skjærer seg igjen...

[Gjest Gjest]

takk for deres svar!

det som gjør historien komplisert er at jeg ikke vet hva mor egentlig føler i forhold til det som har skjedd, de har aldri hatt et godt forhold, virket det som på meg, har bare holdt ut sammen liksom... nei, ikke vet jeg.

vet ikke om det nytter å snakke til henne, jeg snakker alltid forbi henne, hun tar ikke inn det som blir sagt. hun er et dypt deprimert menneske som har mer enn nok med sitt, og vanskelig for å åpne seg for noe mer.

det som er ille, er at jeg fikk kraftige angstanfall et par ganger jeg var hos henne før; er redd for at dette vil skje igjen. riktignok har jeg kommet meg mye mer videre siden da, men å være hos henne er en påkjenning. vondt å ha det på den måten men kan ikke noe for det. eneste måten å takle det er å drikke litt nå og da, da klarer vi å "kommunisere".

føler hun ikke er noe glad i meg... hvordan kan man være slik mot sine barn?..

men kommer nok til å dra dit, og snakke litt i klartekst denne gangen hvis det skjærer seg igjen...

←

Hei igjen

meg gjest over deg her..

Jeg tror nok hun er glad i deg..

skjønner nå at dette er en vanskelig situasjon..men jeg ville prøvd å snakke med henne.. og forsøk og ikke snakk forbi henne.. det er lett om en person er deprimert..

Du får aldri vite om du ikke prøver å få igang en samtale rundt dette.. men det kan jo hende du er heldig at hun tar initiativ også.. (?) Hun er jo et voksent menneske..og bør klare å tenke som et!

Skjønner det er vanskelig.. men prøv.. tror det vil føles godt etterpå om dere får igang en skikkelig samtale..

Masse Lykke til

[Gjest Gjest_gjest_*]

takk for svaret!

har bestemt meg for å ta en liten tur dit, tror hun liker det også, bare ha oss der en kort stund.

vil være åpen og ærlig, og en god samtale ville vært best! e nok forberedt på det verste, men håper på det beste...

god sommer!