Jeg er så sliten

[Gjest mamma mø]

Jeg har et krevende barn. Et barn som er langt ut over det normale rampete. Sikkert et slikt barn som andre oppfatter som en tidvis drittunge. Han kan være frekk i munnen, han kan ødelegge ting med vilje, og han kan teste grenser i det uendelige. Og det skjer oftest når han er gira opp fordi vi f.eks er på besøk eller har besøk. For å si noe om nivået så ser det ut til at han er på grensen mellom å ha AD/HD og å ikke ha det. Men han er tydelig på den "friske" siden. Han er bare veldig rampete.

Som foreldre er vi utslitte store deler av tiden, og det som kanskje sliter mest er at andre ikke ser at vi virkelig gjør så godt vi kan. Vi får stadige små stikk av typen "dere kan ikke la ham holde på på det viset" eller "gode råd" om at vi må være strengere enn vi er. Vi har også fått tilbud om at noen kan passe ham et par dager for å "lære ham folkeskikk". Og til og med kommentarer om at "om det var min unge skulle jeg banka litt vett inn i ham". Det som er så enormt sårende er at de som sier slikt er folk som vi trodde var vennene våre. Det føles som at når vi har prøvd å ta det opp fordi vi trenger litt støtte, så ender det heller opp med at de benytter anledningen til å "tømme seg" for irritasjon over ungen vår. Og at det istedet er med på å befeste oppfatningen av at han er en "drittunge".

Det virker som om oppførselen til sønnen vår er et samtaleemne blant vennene våre, og at det igjen gjør at de gransker vår oppdragelse med falkeblikk. "Hva er det vi gjør galt som har en så rampete sønn"

Vi har tre barn, gutten vår er midtimellombarnet, og de to andre er ikke av samme slaget. Og de som kjenner oss som foreldre uten å kjenne den mellomste (gjennom fotball for eldstemann og barselgruppe for den yngste f.eks) opplever oss som flinke, engasjerte og kjærlige foreldre. Og rent objektivt sett er vi oppdragelsesmessig godt innafor normalen på alle vis. Vi er hverken spesielt ettergivende eller ekstremt strenge. Vi har faste rutiner på det meste, og gutten vår har aldri blitt utsatt for vold, hverken psykisk eller fysisk. Han spiser ikke noe særlig godteri, ser ikke spesielt mye på tv og holder veldig sjelden på med data. Og når han gjør slemme ting så får det konsekvenser for ham.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette innlegget. Kanskje fordi jeg har behov for å si et sted at jeg er forferdelig sliten. Uten at det møtes med en million meninger om hva jeg burde gjøre annerledes, fra de jeg egentlig trenger støtte fra.

[Gjest prestekrage]

Full støtte fra denne kanten!! Stå på!!

[Gjest Gjest]

Jeg synes "vennene" deres høres litt hensynsløse ut. Samtidig kan det være vanskelig for folk utenfor å se hvilken jobb som ligger bak; at gutten ikke får dårlig oppdragelse selv om han oppfører seg dårlig. Jeg har selv møtt barn som kommer bort og SPARKER meg som er en vilt fremmed voksen. Foreldrene griper ikke inn og er ikke i nærheten (vel, de er fysisk i nærheten, men følger ikke med på djevelungen). Da må jeg innrømme at jeg også tenker mitt om foreldrene. Om dere ikke griper inn når ungen oppfører seg dårlig i sammenhenger hvor det er andre folk, er det ikke rart de tror dere gjør en dårlig jobb. men så lenge de ser at dere faktisk prøver synes jeg de viser veldig liten forståelse for hva det vil si å ha et krevende barn.

Vi har forresten også naboer som har en slik unge som er mye mer rampete enn søsknene. Foreldrene er både hyggelige og flinke, men dette barnet er rett og slett mer krevende enn de andre. Man kan jo ikke klandre foreldrene for dette... Dessuten vil trolig oppdragelsen bære frukter på lang sikt, selvo m det ikke virker sånn akkurat nå.

Kanskje det også kan være en ide å finne ut om andre tilnærminger til oppdragelsen enn det som har funket på de andre barna? ADHD-barn hr jeg f eks inntrykk av at trenger litt andre rammer enn andre, ikke nødvendigvis at man er strengere eller mer autoritær, bare andre rammer. Vet ikke så mye om det, men det kan være verdt å tenke på.

[Gjest HB]

Kanskje du skal ta dem på ordet de som sier at de kan ha ham en uke for å banke vett inn i ham? Bare de utelater dette med å banke.

Det høres jo egentlig ut som en dum idé å sende bort barnet sitt, men det kan gi dere litt hvile i hverdagen, forhåpentligvis ser vennene deres at gutten er et "vanskelig" barn og at det ikke er deres feil, og kanskje det hjelper på gutten å få innput fra andre. Men det må jo være noen som har "sunne" regler når det gjelder oppdragelse.

Hilsen Lille meg

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen idet du skriver, men jeg har ingen løsning. Har selv en jente, i midten, som kan være et helvete. Møter også liten forståelse (har snakket med helsestasjon, barnehage,skole). Lurer mange ganger på hva som feiler henne. Hun er skart og meget flink på skolen. (Skrev et langt svar til deg istad, men det oppstod en feil da jeg skulle sende deg til deg).

Også sliten mamma

[Azi]

Skulle nesten trodd det var jeg som skrev det. Men våres gutt( midten) holder på å roe seg ned. Så jeg håper bare det forsetter!

Endret 28. juni 2006 av Azi

[Maja23]

Full støtte fra min side også! Jeg er i en lignende situasjon med eldste mann, og jeg vet godt hvor sårende det er når andre på en måte legger skylden på oss foreldre. De må jo huske på at barn er forskjellige,akkurat som oss voksne. Om foreldrene var aldri så "perfekte" (hva nå enn som måtte menes med det) så kan man alikevel ikke ha noe garanti for hvordan barna oppfører seg, selv om oppdragelse har mye å si. Vi er også utrolig slitne om dagen, og det hjelper ikke akkurat å høre "han er jo i den rette alderen, så dette må alle gjennom!" eller "hadde det vært min unge,så skulle jeg vel ha vist ham!". Man kan ikke vite eksakt åssen det er med mindre man har opplevd det selv.....

[Gjest Gjest]

Mange ganger får jeg høre at det sikkert er fordi hun er i midten, men hun har vært slik siden hun kom til (og hun var jo minst i 4 år før hun fikk en lillesøster). Dessuten er jeg selv i midten, så jeg har god erfaring med det selv.

Jeg er så fortvilt mange ganger at jeg bare griner. Lurer mange ganger på om hun er psykopat eller har adhd. Hun kan drive meg fullstendig til vannvidd.

Kjenner til problemet ditt mamma mø, om at folk rister på hodet og syns vi er dårlige foreldre.

Snufs, nå griner jeg litt. Stor klem til deg, mamma mø.

"også sliten mamma"

[Gjest mamma mø]

Tusen takk for svar. Det varmet på en guffen dag!! Har noen av dere erfaringer med noe som "virker/ikke virker"? Jeg tror vi har prøvd det meste oppdragelsesmesig. Vi har grått og ledd og avledet, og ropt og snakket rolig. Vi har klistremerkeskjema og trapp til å sitte i.

Det som fungerer best så langt er faktisk å sende ham på rommet sitt. Når han må være der en halv times tid så virker det som om han blir "tvunget" til å leke rolig og dermed komme ut av "rampemoduset".

Men det er jo hyggelig å se ham litt av og til også.

[Azi]

EyeQ har funket å gi han 1 skje hver dag! Ellers pleier vi å være ute med han veldig ofte hver dag!

Kan jeg spør hvor gammel er sønnen din?

[Maja23]

Tusen takk for svar. Det varmet på en guffen dag!! Har noen av dere erfaringer med noe som "virker/ikke virker"? Jeg tror vi har prøvd det meste oppdragelsesmesig. Vi har grått og ledd og avledet, og ropt og snakket rolig. Vi har klistremerkeskjema og trapp til å sitte i.

Det som fungerer best så langt er faktisk å sende ham på rommet sitt. Når han må være der en halv times tid så virker det som om han blir "tvunget" til å leke rolig og dermed komme ut av "rampemoduset".

Men det er jo hyggelig å se ham litt av og til også. 

←

En gang sønnen min var rett og slett rabiat, sa jeg til ham at om han ikke kunne klare å oppføre seg så pakket jeg bort alle lekene hans. Han ville ikke høre og jeg gikk i skapet og fant frem søppel sekker...han så rimelig sjokkert ut der han satt og kikket på at mor pakket bort hver minste kloss,men jeg tenkte at nok er nok!

da jeg hadde tatt bort alt sammen sa jeg til han at for hver positiv ting du gjør,så får du en leke tilbake og for hver gang han gjør/sier noe stygt,så forsvinner det en leke. Det funket kjempegreit! selv om det ikke har vært 100% plettfri oppførsel,så er det flere leker på rommet hans enn i sekkene og det er jo noen steg i riktig retning!

[Twigi]

Kjære mamma mø

Du har skrevet et gripende og velformulert innlegg! Jeg sitter her og tar meg i å kanskje være litt "besserwisser" i forhold til andres unger - særlig fordi jeg er ferdig med småbarnsperioden selv.

Jeg har ikke noen konkrete råd å gi deg, annet enn at dere kanskje skulle prøve å gjøre noe som er helt annerledes?

Jeg ser med min tenåring at vi lett kommer inn i feil spor, med krangling og kjefting - da trenger vi på en måte en time-out for å starte på nytt.

Er gutten gammel nok til at det går an å resonnere med ham? Snakke om at dere blir veldig lei dere når han oppfører seg slik, kanskje han også blir det? Jeg har kjeftet mye på min eldste, og til tider ganske utrivelig mye - fordi han ikke så ut til å reagere i det hele tatt. Jeg trodde at jeg måtte bruke sterkere lut for å nå gjennom til ham - så oppdaget jeg at han ble fullstendig fortvilet av kjeftinga. Han bare gjemte seg bak et tøft skall - som ble tøffere og tøffere jo mer jeg kjeftet......

(Og likevel så hender det at jeg kjefter urimelig på ham nå også, enda han er nesten voksen og absolutt vet å sette meg på plass hvis jeg er urimelig...... )

Så poenget mitt er: Har du førsøkt å gi bare positiv oppmerksomhet, virkelig jobbe for å bare seg det som er bra og bemerke det, og fullstendig overse bråkinga? Det er jo mange teorier på at bråk og rampethet er en måte å få oppmersomhet på, når man ikke får den positive oppmerksomeheten. (Unnskyld, jeg mener ikke at du ikke gir ham ros og kos, men jeg vet hvor lett det er å ta det gode for gitt, og reagere på det negative).

Nå står jeg i fare for å komme med "overbærende råd" - men har du forsøkt alternativ behandling? mange alternativ terapeuter kan justere ubalanse i kroppen. Jeg vet mange ADHD-unger forteller om den voldsomme uroen som herjer, kanskje unger som er i grenseland mot ADHD kanskje kan få hjelp av f.eks. akupunktur eller fotsoneterapi? (Bare det ikke blir en trussel for ham, da: vær snill ellers så stikker vi i deg )

Jeg har også opp gjennom årene tydd til forskjellige straffereaksjoner (all lego i svart søppelsekk på loftet var et virkemiddel, ja ) Men jeg liker det ikke, for straff er i utgangspunktet en måte å vise at "vi er overlegne deg, vi kan straffe deg". Jeg foretrekker å holde på en voksenrolle som sier noe om mitt ansvar å sette grenser, ikke min rett til å straffe.

Men i aller første omgang, så kan det høres ut som om du ville ha godt av noen dager barnefri - finnes det mulighet for det? Du kan kanskje være redd for at han er rabiat hos barnevakten, men mange unger oppfører seg annerledes sammen med andre voksne - de vet på en måte hvem de kan trigge og hvor de må oppføre seg.

Dette ble mye, håper det var til hjelp!

[loffen]

Du har sikkert hørt dette før? Men kanskje han ganske enkelt vil ha mer positiv oppmerksomhet?

Ellers synes jeg dere høres både snille og reflekterte ut som foreldre! Ingen barn er like, og som regel gå jo slikt 'over' med alderen.

Lykke til videre, ikke glem å få litt alene-tid til deg selv så du ikke blir så sliten!

[Gjest Gjest]

EyeQ har funket å gi han 1 skje hver dag! Ellers pleier vi å være ute med han veldig ofte hver dag! 

Kan jeg spør hvor gammel er sønnen din?

←

Han har akkurat fylt fem.

EyeQ skal sjekkes ut. Er positivt til alt som kan virke.

Det er dessverre liten mulighet for avlastning. Vi har veldig lite familie her vi bor og de vi har er dessverre ekstremt opptatt med sitt eget. (Svært aktive i organisasjonsliv og det spiser flesteparten av helgene deres.)

Vi har jo noen venner vi kan spørre, men jeg vet ikke om jeg er komfortabel med det ettersom de har vært så negative til gutten vår i det siste. De ene som er aktuelle har passet ham noen ganger mens han var yngre, og det har alltid endt med at de har ringt og vært litt "stramme" over noe han har gjort. (En gang hadde han f.eks et uhell slik at de ble en tisseflekk i en sofa)

[Azi]

Jeg bor i østlandet nærmere bestemt Aurskog og høland. Om du bor i nærheten så kan du bare sende meg en PM. Vi kan passe på hverandre "vanskelige" barn og kanskje dele erfaring!

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som sliter med det samme som deg, jeg trodde nesten det var henne som hadde skrevet innlegget.

Vel,hun har veldig god erfaring med å kjøre stramme rutiner, EKSTREMT stramme rutiner! Alt går på tidspunkt.

Det krever veldig mye av dem som familie, men det har roet ned hennes gutt fordi han hele tiden vet hva som kommer til enhver tid.

De passer også på at han hele tiden får fysiske utfordringer (fotball, hoppe på trampolinen, sykle lange turer osv) for å få ut overskuddsenergien som det ser ut til at han har i hauger og spann av!

Dette hjelper også!

Lykke til!

[ceca]

Eye Q brukte vi og for å roe ned guttungen. Vær ops på at det kan ta tid.

Faste grenser og rutiner er viktig. Samt mye kjærlighet .

(tviler ikke på at han får det)

Hvis jeg skal tenke litt lenger enn bare gutten deres, for dette kan også være en periode han "må igjenom", så tenker jeg på deres o andre barn og dere som foreldre. Kanskje dere burde søke om avlastning for han? Da ville dere få en liten pause, samt han litt miljø-forandring, og søskene fikk ro og tid med foreldrene.

Evt kan man søke om støttekontakt som kunne ta han med seg en ettermiddag i uken / hver 14 dag.

Ceca

[Fakse]

Hei Mamma Mø!

Jeg skjønner at det må være utrolig vanskelig å slite med ungen sin på den måten som dere gjør, og spesielt når dere får negativ oppmerksomhet i stede for hjelp av omgivelsene. Jeg har ikke barn selv, og heller ikke noen personlige erfaringer som kan hjelp. Men jeg vil gjerne gi deg et tisp om noe som jeg vet har hjulpet mange andre. Det finnes en bok som heter "De utrolige årene", og basert på teoriene i denne boka er det laget et kursopplegg for familier med "vanskelige" barn av alle typer, fra bokstavbarn til de som bare sliter litt med å få hverdagen til å fungere. Ja, jeg tror nok de aller fleste kan ha nytte av det opplegget. Kursene har gått som forskningsprosjekt, først i Tromsø og etterhvert i hele landet. Det har vært så vellykket at opplegget nå er i ferd med å rulles ut som et tilbud fra kommunene til barnefamilier. Jeg har også et vennepar som har deltatt med sine gutter, og de er kjempefornøyde. Du kan lese mer om kursene her, og kjøpe boka f.eks her. Jeg håper virkelig at dere finner ut av hvordan hverdagen kan bli litt enklere, for det høres det ut som om dere trenger!

[F&b]

Jeg ser på et tidligere innlegg her, at man kanskje ~burde søke om avlastning for han? Da ville dere få en liten pause, samt han litt miljø-forandring, og søskene fikk ro og tid med foreldrene.~ ???? Jeg tenker da "hva gjør det med han?" Vil han tenke at jeg er så håpløs og ingen bryr seg om meg at de må sende meg bort av og til for å få fri fra meg?? Eller de andre koser seg hjemme mens jeg er her?? Jeg har to barn selv, og min datter er av den typen som synes lillebror krever alt for mye innimellom. Det vi prøver å få til da er å dele oss i to 1-2 ganger i mnd hvor jeg er med på noe som hun vil (f.eks at vi sitter i hver vår frisørstol og tar en stuss eller sykler en god tur med matpakke osv.)Og så lar vi gutta seile sin egen sjø Mens gutta f.eks reiser å sparker fotball, fisker e.l. Så møtes vi hjemme, lager god mat og prater om det vi har opplevd. Neste gang kan det være at far og stedatter( ) tar seg en tur og jeg og sønn. Dette er ikke løsningen på alle "problemer" Bare ett lite råd om hvordan man kan gjøre ting sammen og hver for seg uten at noen av barna føler seg utenfor

Du har min fulle støtte mamma mø! Det som sjokkerer meg mest er voksne mennesker som kan få seg til å si sånne ting som de såkalte vennene deres!!

Vi foreldre burde bli flinkere til å rose hverandre i den rollen vi har, for den er ikke alltid lett! Man burde prøve å finne de possitive ting hos hverandre som foreldre/mennesker og hos barna, som gjør at vi kanskje kan få lov til å lene oss litt tilbake å få ett possitivt puste rom. Og få lov til å tenke at dette mestrer vi Hvis han er i barnehage? Er det kanskje noen du kan spørre om råd fra der? De har jo pedagoger som kanskje kan ett og annet "trix"eller råd. (ps: man må jo ikke høre på dem om man ikke synes det hørse greit ut!Dere som bestemmer til syvende og sist) klem fra en mor som er sikker på at dere fikser dette!

[Gjest Gjest]

Det var så godt å lese dette akkurat i dag! Det var som å lese om oss - har en gutt på samme alder som det ikke feiler noe, men som er så rampete og grenseutprøvende som du beskriver. Og som deg blir jeg så såret over folk som tror de vet og kan bedre enn oss. Hvis det hadde vært noen enkle metoder tilgjenglig - da hadde vi jo benyttet oss av dem med det samme. Min erfaring er at "metodene" ikke virker. Det eneste som virker, er samtaler og forklaringer. Og en ting til: Jeg har god erfaring med å skrive dagbok! Det begynte med at jeg ville ha en oversikt over hans oppførsel - hvor ofte han hadde gode og dårlige dager, hva som skjedde og hva som utløste dårlige perioder, etc. Men jeg endte opp med å forstå hvordan min oppførsel påvirket han. Når jeg var tilstede og ga han mye oppmerksomhet, virket det som om han skjerpet seg, og jo mere fraværende, stressa eller sint jeg var, jo vanskeligere var han. Det som er synd, er jo at vi forsterker hverandre - jeg blir stressa og sint av han, han blir sint og lei seg og rampete fordi jeg er sint etc.

Tror jeg skal begynne med den dagboka igjen selv, jeg.

Lykke til til deg!