Hvordan å fortelle barna?

[Gjest Gjest]

Kjærligheten har tatt slutt og min man og jeg går mot seperasjon.

Pga. ferier (vi skal fremdeles dra på ferie sammen) og offshore turnus, vil vi i praksis ikke kunne sette i gang med selve prosessen før ut i august.

Vi er fortsatt veldig gode venner og fungerer godt som foreldre team. Ikke krangler vi forran de. Vi har en ellers greit tone oss i mellom. Vi deler riktig nok ikke soverom, men har begrunnet det over tid med min manns snorking.

Problemet er at vi er rimelig sikker på at de ikke aner noe om hva som kommer.

Spørsmålet er. Skal vi vente med å fortelle de til alle de pratiske brikkene er på plass - lyn fra blå himmel variant?

Eller, skal vi forteller de nå at vi har det vanskelig nå, at vi jobber med saken men garanterer ikke at vi blir sammen (sansynlig at vi ikke blir sammen) og dermed introduserer usikkerhet i deres liv frem til august?

Ungene er 12 (jente), 10 og 6 (gutter).

Også, hvilke erfaring har andre hatt under og etter "den stygge samtalen"?

[Gjest Gjesta]

Du har jo allerede fått flere svar her?

[Gjest Gjest]

Jeg har - heldigvis - ingen erfaring med å fortelle barna sånne "dårlige nyheter".

Men jeg har erfart at barn forstår og får med seg mye mer enn vi voksne tror. Mitt råd må være at dere er ærlige med dem fra første stund. Fortelle dem det sammen , og la dem forstå at dere ikke er uvenner - og ikke minst være klar på at det ikke er noen av barna som har skyld i bruddet. Det er alt for mange barn med dårlig samvittghet pga samlivsbrudd der ute.

Ønsker dere lykke til.

[CoolDuckie]

Vi er fortsatt veldig gode venner og fungerer godt som foreldre team. Ikke krangler vi forran de. Vi har en ellers greit tone oss i mellom. Vi deler riktig nok ikke soverom, men har begrunnet det over tid med min manns snorking.

←

Håper det er ok at jeg spør om noe annet her. Hvorfor går dere fra hverandre hvis dere er "veldig gode venner". Er det ikke det som er det ultimate målet med langvarige parforhold- å være "livsvenner"?

Selv er jeg egentlig ganske fornøyd når jeg føler kona er min venn .

Kule And

[Amalie_85]

Jeg var 10 da mine foreldre gikk fra hverandre. Og det kom uventet. Så fikk vite at pappa ikke kommer til å være her i morgen. Så jeg vet ikke om de nesten hadde alt ferdig før de sa det jeg.

Husker jeg ikke klarte å gråte da en gang. Men det gjorde jeg masse etterpå

[CoolDuckie]

Jeg var 10 da mine foreldre gikk fra hverandre. Og det kom uventet. Så fikk vite at pappa ikke kommer til å være her i morgen. Så jeg vet ikke om de nesten hadde alt ferdig før de sa det jeg.

Husker jeg ikke klarte å gråte da en gang. Men det gjorde jeg masse etterpå 

←

Da foreldrene mine hadde sin store krise fikk jeg en antydning om at "de kanskje ikke skulle bo sammen mer"- det var alt. Da var jeg vel omtrent 12 år. Husker jeg lurte på hvor jeg skulle bo, faktisk også om jeg i det hele tatt ville ha tak over hodet. Foreldrene mine var såpass fortvilet selv at de ikke hadde overskudd til å snakke med meg om dette i det hele tatt. Har ikke opplevd noe tøffere noensinne.

Kule And

[mari]

Tror dere gjør lurt i å ha "alle" svar klare før dere snakker med de. Snakk ferdig om alle de tingene dere tror det kan komme spørsmål om, som bo situasjon, skole, hva som egentlig er grunnen (tror ikke de vil godta at dere ikke elsker hverandre like høyt lenger som en god grunn), hvem som skal ha hovedansvaret og hvilken fordeling det skal være på barna. Det er sikkert en million andre spørsmål dere må tenke på og bør ha klare svar på. Lykke til

ellers er jeg enig med den kule anden om at det viktigste i et forhold er ikke nødvendigvis kjærlighet, men et godt vennskap.

[Gjest Skya]

Barn får med seg mer enn man tror, derfor hadde jeg nok villet være ærlig med de fra starten av. Iallefall de eldste kan jo ha fått med seg noe av det som skjer i hjemmet deres. For alt er nok ikke som før, ting forandrer seg, og andre ser det.

Jeg var på alder med din eldste når mine foreldre skilte seg. Og jeg visste at det var noe på gang i mange mnd. i forveien. Og grublet mye på dette, uten å fortelle noen om det. Så når min mor kom ropte inn meg og min yngre søster fordi hun måtte prate med oss skjønte jeg hva som skjedde, og begynte å forberede hun yngste på det.

Et brudd mellom foreldre er vondt, uansett. Og det å være ærlig med barna, som sitter med mange tanker om temaet synes jeg er viktig.