Hvordan å fortelle ungene ?

[Gjest Gjest]

Kjærligheten har tatt slutt og min man og jeg går mot seperasjon.

Pga. ferier (vi skal fremdeles dra på ferie sammen) og offshore turnus, vil vi i praksis ikke kunne sette i gang med selve prosessen før ut i august.

Vi er fortsatt veldig gode venner og fungerer godt som foreldre team. Ikke krangler vi forran de. Vi har en ellers greit tone oss i mellom. Vi deler riktig nok ikke soverom, men har begrunnet det over tid med min manns snorking.

Problemet er at vi er rimelig sikker på at de ikke aner noe om hva som kommer.

Spørsmålet er. Skal vi vente med å fortelle de til alle de pratiske brikkene er på plass - lyn fra blå himmel variant?

Eller, skal vi forteller de nå at vi har det vanskelig nå, at vi jobber med saken men garanterer ikke at vi blir sammen (sansynlig at vi ikke blir sammen) og dermed introduserer usikkerhet i deres liv frem til august?

[liv]

hvor gamle er barna?

[Gjest Gjest]

12 (jente), 10 og 6 (gutter)

[Gjest Embla s]

Syns i allefall ikke du skal si at dere har det vanskelig og k a n s k j e ikke klarer å ordne opp i tingene, hvis dere har bestemt dere. Da ser jeg for meg at de vil gå rundt og lete etter tegn og signaler, leve i håp om at det skal ordne seg og generelt bli veldig usikre. Tror dere skåner dem mest med å være mest mulig ærlige og ryddige rundt dette.

Jeg vet ikke hva som er best, lang forberedelsestid eller kort, men inbiller meg at det må være bedre for barn å få litt tid til å fordøye, komme med spørsmål og venne seg til tanken før bruddet skjer, kontra at pappa (eller mamma) pluttselig en dag står der med kofferten klar til å flytte inn i ny bolig som barna ikke ante eksisterte.

Og du, du skal ikke være for sikker på at barna ikke har skjønt noe, på ett eller annet plan. Ikke sikkert de er bevisste dette eller har satt ord på det, men barn senser stemninger dere imellom.

Lykke til, håper det løser seg på en best mulig måte for dere alle!

[Gjest vega i.i.]

Jeg ville også fortalt det nå, men lagt det fram på den måten at dere skal bo fra hverandre, at det er et prøveår (seperasjon er jo et prøveår og dere vet jo ikke om dere vil savne hverandre og finne tilbake igjen, selv om det virker håpløst nå...), og at dere fremdeles er venner, men at dere ikke lenger er kjærester og at det er vanskelig å bo sammen da.... Fortell at dere skal dra på ferie sammen FORDI dere er venner. Da vil barna se at dere virkelig er venner.

Prøv å forklare dem at det ikke er så mye som vil forandre seg, og prøv (om dere kan?) å feire jula sammen i alle fall det første året.

Spis middag sammen enkelte helger, og besøk hverandre.

Dere skal vel bo i nærheten av hverandre for barnas skyld?

Er det nye partnere med i bildet, eller har dere bare glidd fra hverandre?

Ikke presenter evt. nye partnere overfor barna før de er blitt vant til situasjonen.

Barn i dag kjenner til mange skilte foreldre og eneforsørgere, så de vil sikkert ta det ganske pent, men jeg tror det er bedre de får tid på seg til å fordøye tingene, enn at det kommer som et sjokk.

Jeg er ingen ekspert, men jeg tror det er bedre.

Da det ble slutt med meg og eksen jeg bodde sammen med i ti år, var barnet mitt 13 år. H*n fikk vite at eksen skulle flytte, og at det var slutt, men eksen flyttet ikke før det var gått par mnd. Vi møttes også ofte det første året.

Det er trist for barn når et forhold går i oppløsning, men tror det er bedre at de får forberedt seg mentalt på hva som skal skje.

[Gjest Gjest]

Takker for gode og trøstende ord så langt.

Det er ingen nye partnere i bildet, og vi har heller ikke tenkt det slik at den ene står med kofferten i håneden når vi forteller de om dette. Så da slipper vi i alle fall de elementene.

Hva slags reaksjoner har andre opplevd fra sine unger under og etter "den stygge samtalen"?

[Gjest Gjest_jane how_*]

Jeg syns dere skal fortelle det i god tid. Det virker som dere har bra forutsetninger til at dette skal gå fint, klart de blir lei seg, men over tid tror jeg dette skal gå bra, siden dere samarbeider så bra og er gode venner.

De kommer sikkert til å bli veldig lei seg og gråte, men det er jo normalt.. La dem få være i fred på rommet sitt om de vil det, og heller snakke videre senere hvis det blir for mye på en gang. Ikke tving dem til å høre på om de vil gå sin vei og la dem avreagere og være sinte på dere om de blir det. Det viktigste tror jeg er at dere viser at dere er venner og glade i hverandre selv om dere ikke er kjærester lenger, slik at barna ikke føler familien faller fra hverandre ved bruddet.

[Gjest Gjest]

Er det noen flere med nyttige kommentarer?

[Gjest Gjest]

Jeg kan i alle fall fortelle hvordan dere ikke skal gjøre det. Ikke fortell det i det den ene står med kofferten i hånda. Det vil gjøre barna usikre for lang tid. Siden dere nå skal på ferie og bruke lang tid på bruddet, har dere god til også å forberede ungene og vise at dere fortsatt er venner selv om dere ikke er kjærester mer.

Men her er noen tips til hvordan fortelle det:

Hvordan informere barn om brudd i foreldrenes samliv?

Vær tilstede

Legg en plan

Vær konkret

Vær ærlig

Fortell enkelt

Frita for skyld

Gjenta

Vis følelser

Respekter freden

Disse punktene er hentet fra Grenland familiekontor, www.familieliv.no

Innlegget er forkortet iht. reglene. Klikk her for å lese mer om hvert punkt.

Hannen -mod

Endret 19. juni 2006 av Hannen

[Daria]

Det kan også være lurt å sørge for at barna har en nøytral voksenperson de kan snakke med. Jeg var 10 da foreldrene mine skilte seg, med en del av de samme ytre rammene som TS forteller om -de var gode venner, kranglet ikke, snakket åpent med oss om det osv. De sørget tidlig for å informere læreren min om hva som skjedde, og hun satt med meg en hel time så jeg kunne snakke om alt jeg tenkte på og lurte på, og jeg visste at jeg kunne gå og snakke mer med henne om jeg trengte det, og det hjalp veldig. Det trenger ikke være en lærer, men en voksenperson barnet stoler på, som ikke vil "sladre" til foreldrene og som ikke er part i saken på noen måte.

[Angelheart]

Det finnes vel ingen fasit for hva som er korrekt måte å fortelle slikt til barn på. Alt vil avhenge av barna, hvordan de er, hva de er vant til, hvordan de pleier å ragere på ukjente ting.

Da jeg og min tidligere samboer valgte å bryte opp var det 3 barn som ble berørt. Vi hadde ingen barn felles, men hadde bodd sammen siden barna var svært små, så det var en trygg familie for dem.

Da vi snakket med våre så reagerte de på 3 helt forskjellige måter. Vi valgte å ta denne praten rett i forkant av flyttingen. Jeg hadde allerede et sted å flytte til, bare 2 kvartal bortenfor vårt felles hjem.

Min datter ble sint på meg. Hun hadde (har fortsatt) et veldig godt forhold til samboeren og var sikker på at det var jeg som hadde "gjort noe galt". Dette kom kanskje av at det var jeg som flyttet og han som ble boende igjen i vårt felles hus.

Barna hadde ingen anelse om hva som var i gjære. Vi var fortsatt veldig gode venner og hadde det bra sammen. Barna hadde ALDRI hørt at vi hadde kranglet eller vært uenige om noe, så de hadde store problemer med å forstå hvorfor vi skulle flytte fra hverandre.

Datteren til samboeren reagerte med bare å trekke påskuldrene, så var det glemt.....tilsynelatende...... men vi vet hun har slitt med dette i ettertid. Hun er bare ikke typen til å si noe.

Sistemann reagerte "normalt", dvs. slik vi forventet at barna skulle ragere. Han ble fryktelig lei seg, gråt og klynget seg til oss. Han ble veldig "pappadalt" en lang tid fremover.

Vil bare ønske deg lykke til uansett på hvilken måte du velger å informere ungene. Det vil nok være en tøff tid du går i møte.

[Annie]

Dere kan kanskje alliere dere med en eller flere andre voksne som er skilt og har barn, slik at barna deres kan prate med dem om de skulle behøve det. Det må selvfølgelig være noen som er nære barna.

Ta med barna på et familievernkontor kan også være en løsning. Der kan en profesjonell forklare for ungene litt om hvordan det kommer til å bli.

[Gjest Gjest]

Opplys barnehage eller skolen om at dere skal skilles slik at de er obs hvis barna forandrer seg og vet om grunnen.

[Gjest Gjest]

Unnskyld meg; men jeg forstår ikke helt hvorfor dere går fra hverandre når dere er så god venner og det ikke er nye partnere inne i bildet. Hva med å bruke kreftene på å finne tilbake til hverandre før dere grubler på hva dere skal si til ungene....?? Vet at det ikke var dette du spurte om, men jeg synes folk har så lett for å gå fra hverandre og det går jo alltid utover ungene. Dette er vel en brannfakkel, og det er absolutt ikke vondt ment men jeg bare lurer litt..

[Gjest Gjest]

Det er vel Fylkesmennene som håndterer det praktiske rundt separasjon og skilsmisse - se deres sider :

http://www.fylkesmannen.no/fmt_fagomrade.a...=4837&tgid=4746

Der finnes lenker til noen brosjyrer både for voksne og barn.

Er ikke skilt selv, men tror jeg ville ha fortalt ungene det en god stund før noen flytta ut, og også involvert de på en positiv måte i hele prosessen. Satt mitt eget liv litt på hold i en periode ! Si bare det dere er helt sikre på - vær troverdige og pålitelige; det er lov å se jeg vet ikke men det skal vi vi finne ut av.

Lytt til hva barna mener og ta hensyn til det om mulig. Hva vil de - rask flytting eller litt bedre tid, mer egentid med den av dere som flytter ut ... Fa så mye osm mulig ut av de på forhånd.

Lykke til med samtalene, trist med separasjon. Håper dere finner tilbake til hverandre igjen.