Å planlegge barn

[Gjest Fruktkake]

Dere som har barn her inne, hva var det som gjorde at dere ønsket barn?

Hva oppnådde du før du fikk barn? Fikk du "rast fra deg" og gjort det du ønsket som "fri" før dere startet planlegginga, eller ble dere fullstendig tatt på senga? Kanskje du ble gravid etter en one night stand og livet ditt fikk en fullstendig vending?

Jeg begynner å bli lysten på barn, så del dine historier med meg!

[Gjest Gjest]

Vel, min historie er som følgende: har alltid tenkt at jeg skal ha barn, så da jeg fant mannen jeg visste ville bli en flott far, bestemte vi oss for å la skjebnen råde og sluttet med prevansjon. Var ikke spesielt baby sjuk. Men ble det under graviditeten og enda mer da babyen ble født! Jeg har ikke noe tro på at det finnes et perfekt tidspunkt og så ingen grunn til å realisere meg selv før jeg fikk barn. Realisering kan også gjøres etter at man har fått barn så lenge det grunnleggende er på plass, og det var det hos oss.

[Gjest Rognebær]

Jeg har ikke barn enda (men termin i morgen, så jeg tillater meg å svare likevel. )

Jeg har aldri vært av typen som nødvendigvis ville gifte meg eller ha barn. Har hatt et par forhold tidligere, ett varte i flere år. Men da jeg for fire år siden ble sammen med han som nå er mannen min, snudde det veldig! Jeg ble veldig raskt sikker på at det var han jeg ville ha, og skjønte også fort at han var den perfekte pappa.

Vi giftet oss etter ett år, og sluttet med prevensjon knapt to år etter det igjen. Da var vi akkurat ferdig med relativt langvarige studier begge to. Det kan nok hende vi hadde begynt prøvingen før dersom vi ikke hadde vært studenter, og det ville ikke vært noen krise hvis noe hadde skjedd.

Men det var en modningsprosess før det ble aktuelt, selv om jeg raskt skjønte at det var HAN jeg ville ha barn med. (Vi er for øvrig 26 og 29, om det skulle være av betydning for svaret.)

Nå går jeg og gleder meg veldig til å bli mamma!

[Scorpina]

Vi var ilag i noen år (5) før vi fant ut at vi skulle bli foreldre. Det var liksom noe som manglet. Altså følte jeg meg klar for å bli mamma.

Tenkte som så den jula at "ja, vi prøver utover vinteren og våren også får vi se da" Nuvel, det ble jackpot på første forsøk og i september hadde jeg termin.

Glade jul og barn i september hæ..?? Hehe..hehe....

Jeg ville egentlig ikke gifte meg - syntes vi hadde det bra som vi hadde det, men det er no snodig hvordan man forandrer mening, ettersom man bli eldre *host* -og det ER lov å forandre mening *humre*

Gubben min (kjærlig ord!!) sa : "jahh, godt nytt år kjære og et nytt år betyr nye ark med fargestifter til" også gav han meg et ark der det sto "skal vi gifte oss kjære"

DÅÅÅÅNedimpe dø lux *ler*

For oss føltes det riktig å vente litt med å gifte oss. Vi var altså i lag i noen år (les: 10) før vi sa "i do". Jeg vet jeg har gifta meg med riktig mann, og har ikke gått hastig inn i noe. For noen føles det riktig å skulle gifte seg nesten med èn gang - og ære være de som føler det så riktig etter så kort tid.

Jeg derimot - skynder meg sakte

[Gjest Rognebær]

Gubben min (kjærlig ord!!) sa : "jahh, godt nytt år kjære og et nytt år betyr nye ark med fargestifter til" også gav han meg et ark der det sto "skal vi gifte oss kjære"

DÅÅÅÅNedimpe dø lux *ler*

←

Så herlig!

[Blueberry]

Vi ville gifte oss før vi fikk barn. Nå har vi vært gift i 1 år og prøver for harde livet...

Han er i en god jobb, og jeg er snart ferdig med utdanningen min, så det passer bra også nå. Men likevel er det ingen hast, og vi nyter å være bare oss to også.

[Rannva]

Har alltid visst at jeg ønsker meg barn "en gang i fremtiden". Men en tid sammen med feil mann gjorde det uaktuellt lenge.

Da jeg traff mannen visste jeg raskt at dette var rett mann for meg, og som far for mine barn. Ble planlagt gravid nesten et år etter at vi møttes. Nå venter vi nr.2, og har giftet oss for et halvt år siden.

Å rase fra meg har jeg aldri hatt behov for, men jeg var ferdig med utdannelsen og i stabil jobb da vi planla barn.

Endret 11. juni 2006 av Rannva

[Gjest Fruktkake]

Hvor viktig er fast jobb for dere før barn planlegges?

[Gjest gjesta]

Hvor viktig er fast jobb for dere før barn planlegges?

←

For meg var det veldig viktig. Jeg har en datter som jeg fikk før jeg begynte å studere. Jeg bestemte meg allerede da for at neste gang ville jeg ha litt mer ordnet økonomi og fast jobb.

[Gjest Rognebær]

Hvor viktig er fast jobb for dere før barn planlegges?

←

Fast jobb var ikke så veldig viktig, men det å være ferdig med studiene var ganske viktig (for ikke å måtte utsette dem, selv om det sikkert hadde vært mulig å kombinere barn og studier på en eller annen måte.)

[Scorpina]

For oss var fast jobb viktig. Å skulle være i et vikariat/permittert når man venter barn blir for _meg_ veldig usikkert mht økonomi og planlegging.

[Gjest Fruktkake]

For meg var det veldig viktig. Jeg har en datter som jeg fikk før jeg begynte å studere. Jeg bestemte meg allerede da for at neste gang ville jeg ha litt mer ordnet økonomi og fast jobb.

←

For oss var fast jobb viktig. Å skulle være i et vikariat/permittert når man venter barn blir for _meg_ veldig usikkert mht økonomi og planlegging.

←

Tenker slik jeg også. Han har fast jobb, men jeg har ikke. Problemet er bare at det er veldig vanskelig for meg å få fast jobb, så det kan ta år. Og så veldig mange år vil vi jo ikke vente med å få barn..

[Scorpina]

Ja, skjønner deg jeg fruktkake.....og noen ganger kan man ikke tenke sånn super-fornuftig. Mange ganger passer det ikke å få barn - det passer ikke "schedule'n" liksom....men da må man bare finne på andre løsninger. Hvis du og din mann har lyst på barn (HAN har jo fast jobb = fast inntekt = sikkerhet) så burde dere "go for it".

Og, vi bli jo ikke yngre heller

[Gjest Gjest_monica_*]

fikk beskjed som 18 åring at mine sjanser for å bli gravid var svært små. ådet tok meg laang tid å innfinne seg med situasjonen. brukte ikke prevansjon ettersom jeg hadde mikroskopiske sjanser å han jeg var i lag me på det tidspunktet var såpasssteril at han hadde en adoptivsønn fra tidsligere forhold.

men så ble jeg nå gravid å fant det ikke ut før jeg var nesten tre måneder på vei. han takket for seg å fant seg ei russerinne uten barn. jeg ble alene med min mage å tanker i et halvt år før min fantastiske datter kom til verden. nå er hun snart fire år å jeg har funnet et fantastisk mann å dele livet med. vi har nå funnet ut at vi vil ha et lite nurk sammen . å det skal jeg bare si at å få barn er ingen selvfølge men utrolig hærlig hvis det skjer. så lykketil

monica

[Trebarnsmor]

Jeg hadde one night stand og ble uplanlagt gravid med eldste som nå er snart 10 år. Studerte på den tiden. Er sammen med faren enda, på 11 året.

Mellomste var planlagt, men ikke yngste.

Livet hadde ikke vært det samme uten barna. Elsker dem over alt på denne jord. Selv om det var tøft å bli gravid uten eget hus, jobb etc, så ordnet det seg. Noe mere glede er ikke mulig å oppleve.

[Scorpina]

Jeg hadde one night stand og ble uplanlagt gravid med eldste som nå er snart 10 år. Studerte på den tiden. Er sammen med faren enda, på 11 året.

......

←

DET står det respekt av!!!

[Trebarnsmor]

DET står det respekt av!!!  

←

Takker. Mange har blitt litt når jeg har sagt det da hehe.

Tingen er at han var 34 år på den tiden. Og jeg var 20.

Så aldersforskjellen er jo der. Men må si at det er så mye tryggere og herlig å ha en litt moden mann.

Og så klart, vi har jo måtte bli kjent med hverandre. For jeg kjente jo han ikke før, hehe.

[JKM]

Min datter var planlagt, fikk henne etter at jeg hadde gifta meg.

[Klips]

Jeg hadde ikke fast jobb da vi satte i gang med nummer en.

Jeg var allerede 29 og fast jobb lot vente på seg, men pappan hadde fast jobb i hvert fall, og jeg gikk i vikariater. Det kom til et punkt hvor det virket meningsløst å vente lenger, på noe man ikke ante når kom til å skje (fast jobb, altså).

Rast fra meg fikk jeg, ungdomsperioden med fyll&fest, masse reising (nå tar jo ikke det nødvendigvis slutt når man får barn, da, vi har ikke tenkt å gi oss i hvert fall), og et langt studium.

Var ikke spesielt babysyk, men jeg har jo alltid tenkt at jeg skulle ha barn, fordi jeg ønsker å oppleve mest mulig i livet, og det å ha egne barn tenkte jeg måtte være en opplevelse jeg ikke kunne gå glipp av.

Endret 12. juni 2006 av Klips

[Susan Sto Helit]

Hvor viktig er fast jobb for dere før barn planlegges?

←

Vi ga opp hele "fast jobb" greiene for min del, og begynte å prøve til tross for at jeg gikk i et vikariat som ville slutte omtrent idet permisjonen begynte. (Dersom det hadde klaffet på første forsøk. Men det gjorde det jo ikke.)

Vi ble bare lei av å vente på "det perfekte tidspunkt", for det kommer aldri. Det er altid noe man helst skulle gjort først.

Nå ville skjebnen det sånn at vi skulle bruke lang tid, og jeg var 6mnd inn i en fast stilling, og over prøvetida før jeg faktisk ble gravid. (Men det passer fortsatt dårlig i forhold til endel opplæring og reiser på jobb, så jeg gruer meg til å fortelle.)

Er jo godt utdannet, og min kjære er i en ganske trygg fast jobb, og vi klarer oss uansett på arb.ledighets trygd hvis det værste skulle skje. Ganske så etablerte er vi også. Snart gift, og med en leilighet vi eier mer av enn banken.

"Rase fra meg" gjorde jeg som 18 åring, så det er jeg for lengst ferdig med.