Eksamensangst og dårlige studievaner

[Gjest Anonym nå]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her. Jeg må vel bare få det ut tenker jeg. Og kanskje er det noen andre der ute som har det på samme måte. Håper det er noen der ute som orker å lese gjennom alle tankene mine.

Jeg er en jente i midten av 20-årene og student på 6.året. Det går heller dårlig. Og jeg vet det kun er min egen feil.

Jeg er i utgangpunktet veldig skoleflink og har godt karakterer fra vgs. + første året på universitetet. De to første årene var vel egentlig ok når jeg tenker meg om. Men så gikk jeg på en real smell. Strøk på en eksamen jeg hadde lest kjememasse til og ble fryktelig skuffet. Tok faget opp igjen semesteret etter og strøk igjen. Og så var den onde sirkelen igang for min del.

At jeg ikke mestrer dette faget har jeg problemer med å takle. Jeg har da alltid fått ting til før og fryktelig skuffet og overrasket over at det er noe jeg rett og slett ikke får til selv om jeg har lest masse. Jeg har fått kjempeangst mot å oppleve dette igjen. Når en styrker selv om en har lest, gått på forelesninger osv. så er en jo rett og slett ikke flink nok tenker jeg.

Og hva har resultatet for meg blitt? Vel, de tre siste årene har jeg sjanglet meg gjennom studiene. Har knapt nok vært på en eneste forelesning og lest en brøkdel av pensum. Eksamen leser jeg litt til dagen før. Det er vel en forsvarsmekanisme har jeg kommet til. Hvis jeg nå stryker så er det fordi jeg ikke har lest nok, ikke at jeg er for dum. Men det sier seg jo selv at det ikke blir bra resultater av å holde på slikt. Egentlig er det ganske villt at jeg i det hele tatt kommer meg gjennom noen av fagene. Studiet jeg går på regnes som tungt og vanskelig så det burde jo egentlig si meg noe når jeg står på eksamenene etter kun få timers lesing. Logikken tilsier at jeg burde ha evner til å komme meg gjennom studiet med presentable resultater.

Men det har jo ballet så voldsomt på seg. Siden jeg ikke går på forelesninger så kjenner jeg jo ingen på kullet mitt. I begynnelsen av hvert semester prøver jeg alltid å ta meg sammen, men å gå inn i forelesningssalen uten å ha noen å sette seg med, gå på do i pausen fordi en ikke vil at andre skal se at en er alene, ikke ha noen å spise lunch med osv. er grusomt. Etter kort tid er jeg så nedpsyket at jeg ikke kommer meg på skolen de neste ukene.

Nå vil mange sikkert si at det er jo bare å snakke til noen. Men det er fryktelig vanskelig når alle (tilsynelatende) har noen.

Jeg skjønner ikke helst hvordan jeg har havnet i denne gørra. Jeg er egentlig en omgjengelig og ressurssterk jente. Har mange venner (som ikke aner noe om hvordan jeg har det på skolen), samboer, familie som er stolt av meg og på jobben er jeg både populær og får mye ros for jobben jeg gjør. Men på skolen har jeg altså falt helt i do.

Jeg skulle egentlig begynt på master til høsten, men jeg er forsinket og må nok studere et år til før jeg er ferdig med bacheloren. Har så lyst på en master, men hvis jeg ikke klarer å snu denne trenden er det jo egentlig ingen vits. Jeg er så flau over karakterene mine. Masse D’er og E’er. Elendig snitt med andre ord. Selv om det egentlig er i overkant av hva en kan forvente i forhold til innsatsen.

Er det noen som har vært gjennom noe lignende? Jeg føler meg så alene. Og jeg er vel for stolt til å innrømme ovenfor de rundt meg hvordan det egentlig går med meg. Om noen har noen konstruktive tips til hvordan jeg kan klare å snu denne trenden så setter jeg kjempepris på det. Jeg vil, men jeg får det ikke til rett og slett.

[Gjest Utlogget fast bruker]

Logger meg ut nå, jeg også.

Egentlig litt fælt å lese innlegget ditt, for det bringer tilbake minner fra en studietid som jeg skulle ønske var annerledes. Ganske lik din. Taklet ikke å ta kontakt med andre, taklet ikke å snakke med foreleserne, følte meg dum, jobbet lite med studiene og fikk elendige karakterer. Livet utenfor var noe helt annet!

Løsningen ble for meg å hoppe av. Hadde fått såpass fag tross alt at jeg fikk en jobb. Er man i jobb, så er det lettere å få en ny, og i dag har jeg drømmejobben.

Du er nødt til å komme deg ut av mønsteret ditt. Alt gjentar seg fordi du forventer det. Finnes det studentpsykolog du kan snakke med? Bryte en barriere, sette seg ned med en totalt fremmed og åpne opp, tørre å ”knekke sammen” og fortelle om ting du ikke har fortalt til noen?

Ta et fag hvor gruppen er mindre og har kanskje andre undervisningsformer enn forelesning, slik at studentene må snakke med hverandre?

Jeg tør nesten ikke si det, men du skulle hatt deg en støttekontakt som gikk på forelesningene med deg. Har man en å snakke med, så kommer man lettere i kontakt med andre. Du har ikke et familiemedlem eller en venn du kan blottlegge deg for?

Ta et fag som har en annen eksamensform, kanskje det er lettere med en hjemmeeksamen?

Kan du hoppe av og evt ta noe nettbasert for å fullføre/skaffe deg en utdannelse som kan gi deg jobb?

Utsette resten til du har jobbet en stund og fått trygghet og troen på deg selv igjen?

Gir deg en god

Det er godt at du har et annet liv der du kan være den bedre delen av deg selv!

[Miami]

Dette var fælt å lese. Du er jo helt tydelig ei jente som har evner, og gode muligheter til fint å komme deg gjennom et masterstudium. Du skriver at du var skoleflink på videregående og det første året på universitetet. At du også har klart å komme deg gjennom det meste ved å lese minimalt og ikke følge forelesninger, sier jo også ganske mye.. Det er ikke så mange som klarer å få D eller E til eksamen med en dags lesing. Du er superflink!

Kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver. Jeg startet med en bachelor i fjor, i en alder av 40 år. Det var veldig skremmende og ensomt i begynnelsen. 95 prosent av alle mine medstudenter er vel under 25, aldersforskjellen var for stor til å knytte nære vennskap. Fant imidlertid mine "sammensvorne" etter hvert, det var faktisk noen flere på min alder og i dag stortrives jeg.

Det er helt tydelig at du har kommet inn i en ond sirkel, og jeg vil sterkt anbefale deg å ta kontakt med en sosionom eller psykolog. Studiestedet ditt har ganske sikkert en psykososial helsetjeneste. Det kan hjelpe utrolig mye å snakke med en som er totalt utenforstående. Det er godt å lese at du har et fint liv utenom studiene, gode venner og familie som støtter deg.

Det du imidlertid ikke skal tenke, er at "det er min egen feil" og "jeg er ubrukelig" . Livet består av tilfeldigheter, man vet ikke bestandig hvordan veien blir. Det jeg har erfart i løpet av mine 40 år, er at det meste går an å rette opp.

Stå på jenta, dette klarer du.

Stor fra meg

[Gjest Gjest]

Har det nøyaktig på samme måte som deg, bare at jeg har hangla meg helt fram til masterstudiet. Tør ikke snakke med noen om det, og ihvertfall ike noen som kjenner meg. Kan bare gleme å få jobb med mine elendige resultater, såfremst ikke noen forstår å sette pris på mine resultater basert på endags skumlesning før eksamen. Tviler vel på det.

Har etterhvert utvikla en helt vanvittig eksamensangst og derigjennom studievegring...hvem vil vel ha en sånn en i jobb...tenker jeg...fælt... føler med deg, men har ikke noen gode råd, bare dårlige erfaringer.

[Gjest Gjest]

Husk at de alle fleste studentsamskipnader i landet har psykologer og rådgivere som er eksperter på å hjelpe folk med lignende problemer som deg.

Du er ikke alene om å ha disse problemene, så ikke nøl med å ta kontakt.

[Blueberry]

Uff, dette var ikke gøy lesning. Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg hadde aldri strøket til eksamen før forrige semester. Det brøt meg litt ned, og motivasjonen i faget var ikke særlig på topp i utgangspunktet. Jeg skal innrømme at etter at jeg strøk på konten også, så har jeg gitt det opp. Skal ikke fullføre det emnet. Nå er det helt irrelevant for utdanningen min også, jeg trengte det bare for stipendet sin del, men jeg skal klare å leve med litt ekstra lån. Problemet var at det gikk litt utover andre fag også. Så jeg fant ut at jeg bare måtte gjøre noe med det. Heldigvis hadde jeg allerede funnet meg et par personer å klamre meg til i klassene, så når de ville være med i kollokvie så var alt løst i grunn. Da var det noen som dro meg og motiverte meg, og lærte meg det jeg ikke hadde fått med meg.

Da jeg begynte å studere for 4 år siden var jeg helt ny i byen og kjente ingen andre studenter. Så i løpet av den første måneden bestemte jeg meg for å finne noen å få kontakt med. Det må gjøres i begynnelsen hvis det skal funke. Så jeg begynte bare å prate med en tilfeldig person som satt ved siden av meg, spurte om han hadde lest den og den pensumboka. Da hadde vi begge funnet noen å prate med, og vi holdt sammen resten av året. Det var også ei jente i klassen jeg la merke til, og som jeg trodde var litt lik meg, så en dag bare blandet jeg meg inn i en samtale mellom henne og foreleser () og vips så hadde jeg enda en person å snakke med. Hun kjente godt flere andre i klassen også, så fikk jeg være med i "gjengen". I dag er hun min beste venninne.

Nå vil jeg tro at du forbereder deg til et nytt semester til høsten. Å oppsøke skolepsykologen er lurt. Men si også til deg selv at det er helt sikkert mange som ikke kjenner noen og har det akkurat som deg. Du bør ikke gå glipp av de første forelesningene, og vær på forelesningene den første måneden. Selv om du ikke tør å ta kontakt med noen, vil du nok se at det kommer folk til deg i løpet av den tiden. Det hjelper mye å være der. Og du trenger ikke å sitte på do hele pausen. Ta med ei pensumbok e.l. og sett deg en plass og les litt. Men ikke fordyp deg helt i boka. Vis at du følger med på d som skjer rundt deg ved å løfte blikket litt innimellom. Prøv å manne deg opp til å ta kontakt med andre som ser alene ut, og som du kanskje føler du har noe felles med.

Men det viktigste er å bare være der. De som alltid er på forelesningene danner automatisk et eget miljø, og alle vil dermed legge merke til deg. Sannsynligvis vil noen før eller senere ta kontakt med deg og forsøke å inkludere deg i fellesskapet. Det er alltid sånne personer i en klasse, som ønsker å ta vare på andre mennesker rundt seg.

Det ble veldig langt dette her, men jeg håper du får noe fornuftig ut av det. Lykke til videre med studiene! Det ordner seg nok skal du se.