Jeg føler meg stemplet!

[Gjest Winner]

Hei!

Jeg leste akkurat artikkelen om seksuelle overgrep her på KG, og føler meg bare tildels enig i denne. Jeg har selv opplevd incest.

Saken er at det som gnager mest på meg er å lese alle disse artiklene om overgrep, og om alle bivirkningene det er mulig å få. Som sagt kjenner jeg meg ikke igjen i alle disse profetiene og fortellingene om hvordan 'slike som jeg' er.

Føler meg stemplet, at folk kan putte meg i båsen merket incestoffer for evig. At jeg uselvforskyldt er påført en masse risiko for angst, depresjoner, selvmordsfare og alskens styggedom.

De største problemene mine er at jeg har vanskelig for å stole på nye mennesker (Har han/hun en dårlig side også utenom den gode siden som vedkommende viser?), jeg har blandede tanker om framtiden pga alt dette jeg leser om alle bivirkningene jeg kan få og 'filteret' mitt er borte, dvs at andres lidelser går inn på meg. Greier ikke helt å distansere meg fra ting jeg leser i media mm.

Er det meningen at jeg skal gå rundt å være redd for å en dag få en skikkelig knekk?

Jeg har hatt og har det tungt i perioder, bl.a. fordi det ikke finnes en håndbok i hva som er normal reaksjon i mitt tilfelle. Og det svirrer mange spørsmål rundt, som det ovenfor. Selvtilliten min var ikke mye å skryte av da jeg gikk på barneskolen, men den har jeg bygget opp, og nå er den vel så bra som andres.

Men mest av alt føler jeg meg som en helt vanlig 22-åring. Jeg har gode venner, er flink på skolen, har en flott samboer, og vi har et godt sexliv. Har fått tilbakemeldinger på at folk oppfatter meg som en omgjengelig person. I tillegg er jeg veldig sosial, og trives sammen med andre mennesker. Skepsisen sitter selvfølgelig i meg, og jeg er mer på vakt enn de fleste andre når det gjelder tillit, men jeg lar allikevel ikke være å oppsøke mennesker.

Så, er jeg dømt til å ha et dårligere liv enn dere med færre nederlag i bagasjen?

Er jeg nødt til å bekymre meg? (Blir faktisk ganske bekymret når jeg leser så mange 'rare profetier' om framtiden.)

Håper på mange svar!

(OBS:

Jeg vil presisere at det selvfølgelig er mange som ikke har det bra i det hele tatt, dette beskriver kun min personlige situasjon. Jeg har ikke opplevd å bli truet til å holde munn bl.a. Dette er absolutt ikke et forsøk på å bagatellisere alvorlige ting! Dette er tøft, definitivt!)

[Gjest Winner - trådstarter]

Vil bare legge til en ting; jeg går til samtale med en sosionom på Incestsenteret i byen her så ofte jeg har lyst. Vil varmt anbefale dette til andre som er i min situasjon.

Slike senter fungerer for mange som et etterlengtet fristed, der man kan være seg selv uten masse krav. Dessuten koster ikke samtalene noe.

[Gjest Gjest]

Det er bedre at temaet overgrep blir tatt opp enn at det ties bort.

Jeg er også blitt utsatt for overgrep som har satt preg på deler av livet mitt, men jeg tror jeg stempler meg selv mer enn andre vil gjøre når de får vite det.

Det er fint du fungerer bra i dag og at du får bearbeidet følelsene dine.

[Dru]

Selv om det er forsket på noe av ettereffektene av overgrep, så betyr ikke det at alle vil oppleve de effektene. En av generaliseringens mange fallgruver. Det blir som bivirkningene listet opp for legemidler. Du vet at så og så mange får en bivirkning eller fler, men skal du virkelig bekymre deg for at du også får det?

Jeg tror området fremdeles er ganske dårlig dekket. Jeg kan ikke forestille meg at det skal være bra å tro at en selv skal oppleve effekter, selv om de effektene er beskrevet.

[Gjest Winner - trådstarter]

Takk, gjest...

Jeg føler bare at jeg blir dømt så nord og ned... Men det sitter kanskje i eget hode som du gjest nevnte.

Og folk råder meg til å gå til psykolog fordi de mener at ting på død og liv må bearbeides der for å forebygge tilbakefall av problemer. Er psykologen et nødvendig onde jeg må igjennom, eller kan sosionomen på incestsenteret hjelpe meg like godt? Føler det er godt å snakke med henne, vi lufter hverdagsutfordringer.

Jeg spurte psykologen om det, og sa jeg hadde motvilje mot å gå dit. Da sa han at han syntes jeg skulle fortsette på senteret der jeg allerede går, og heller ringe han hvis jeg føler jeg trenger det.

[Gjest Emera]

Jeg tror ikke du skal gå rundt og være redd for alskens styggedom.

At du er blitt påført noe som gir økt risiko for senvirkninger, er det vel liten tvil om.

At du kommer til å oppleve senvirkninger, nei det er ikke sikkert! Selvsagt ikke.

Men du beskriver noe av denne usikkerheten som mange overgrepsutsatte føler på.

Husk at det er du som er eksperten på deg.

Det er riktig som Drucilla sier, at det er fallgruver her. Så mange overgrepsutsatte har behov for å fortelle, men tør ikke. Dette betyr ikke at ALLE utsatte reagerer likt. Eller at det forventes at man som incestutsatt skal bryte sammen på et eller annet tidspunkt uansett.

Fortrenging er nok det som gir størst risiko for senvirkninger. Mange bærer hemmeligheten sin taust, og traumet setter seg godt fast i kropp og sinn. Du vet hva du har opplevd, du bruker SMI, du har tatt tak i problemet. Og du fungerer godt i hverdagen. Så flott!

Dessverre så er det også mange som opplever at livet blir veldig vanskelig når man har opplevd overgrep. Sånn er det bare, rett og slett.

[Cognizance]

Når det gjelder årsak-virkning mellom traumatiske ting i barndommen og psykiske problemer som voksen, har jeg forstått det slik at sammenhengene er veldig usikre. Noen kan bli dypt traumatisert av små ting, mens andre kan vokse opp og bli normalt friske selv om de opplevde veldig mye vondt som små.

Jeg husker jeg las et sted at mange som blir utsatt for incest, ikke får spesielt store problemer som voksne.

Så det finnes ingen standard, eller mal, er inntrykket jeg sitter med.

[Gjest gjest1]

Det er ikke sånn at alle opplever å møte veggen eller blir stemplet som potensielle selvmordskandidater fordi de har blitt utsatt for overgrep. Det er snakk om fare for at det kan bli sånn. Et eksempel - dog ikke så bra - er at det er stor sjanse for at røykere utvikler kreft, hjerte- og karsykdommer, KOLS og slag, men ikke alle bli rammet av det.

Det er lett å føle seg båssatt, men mest av alt er du et menneske og ikke et offer.

Jeg vet om flere som har gått både den ene og den andre veien i forbindelse med incest. De det har gått bra med, er også de som har snakket åpent om det. Som har fått det ut, delt det og på den måten bearbeidet det. De som det ikke har gått bra med har holdt det inne, aldri fortalt noe, kanskje ikke visst om det på et nivå engang.

Du sier du snakker med noen, og det vil nok bidra til at du har mye større sjanse til å gå igjennom livet temmelig upåvirket på et nivå. Kjempeflott at du føler du lever et godt liv, med kjæreste og har et godt sexliv. Ingenting er bedre enn det!

Det må jo nevnes at dama i artikkelen var en av de som ikke har husket det, og dermed ikke fått fortalt om det. Da er veggen lettere å møte fordi det dukker opp så plutselig.

De aller fleste blir satt i bås på en eller annen måte. Opplever det selv hver dag fordi jeg ikke er som alle andre. Men jeg er ikke fordomsfri jeg heller, og jeg drar også konklusjoner om ting og tang jeg ikke har greie på. Sånn er de aller fleste mennesker.

Det er jo opp til deg å besvise nå da, at du ikke er sånn som boka sier!

Jeg blir selv offensiv når jeg får beskjed om at jeg er sånn eller sånn, eller at jeg nok har det sånn eller sånn følelsesmessig fordi jeg har opplevd diverse ting, eller har en personlighet som er sårbar. Så jeg skjønner litt hva du mener. Ingen er eksakt som en artikkel, som en kolonne i en forskningsoppgave eller som et kapittel i en bok.

Lykke til!

[Gjest gjest1]

Edit: Flyttet til annen tråd.

Endret 8. juni 2006 av Hope

[Gjest Emera]

Når det gjelder årsak-virkning mellom traumatiske ting i barndommen og psykiske problemer som voksen, har jeg forstått det slik at sammenhengene er veldig usikre. Noen kan bli dypt traumatisert av små ting, mens andre kan vokse opp og bli normalt friske selv om de opplevde veldig mye vondt som små.

Jeg husker jeg las et sted at mange som blir utsatt for incest, ikke får spesielt store problemer som voksne.

Så det finnes ingen standard, eller mal, er inntrykket jeg sitter med.

←

Skjønner hva du mener, men at mange incestutsatte vokser opp uten å få problemer, det tror jeg skyldes blant annet mangel på forskning på området. I tillegg til at mange skjuler eller har fortrengt store deler av det de har opplevd. Da kan det se ut som om man har det helt fint på ustiden.

"Normalt friske" synes jeg er et ganske bra uttrykk. Senreaksjonene etter incest er helt normale reaksjoner på en "syk" barndom.

Som jeg selv har sagt, og andre og i tråden, det er hemmeligholdet og fortrenging/forskyving som gir størst fare for senskader.

[Gjest Gjest]

De største problemene mine er at jeg har vanskelig for å stole på nye mennesker (Har han/hun en dårlig side også utenom den gode siden som vedkommende viser?), jeg har blandede tanker om framtiden pga alt dette jeg leser om alle bivirkningene jeg kan få og 'filteret' mitt er borte, dvs at andres lidelser går inn på meg. Greier ikke helt å distansere meg fra ting jeg leser i media mm.

Kunne du utdype dette litt er du snill?

[Gjest Elfrida]

Folk reagerer forskjellig på å bli ustatt for overgrep. Noen klarer seg gjennom det utroligste, mens andre sliter resten av livet.

Mange som har hatt en flott og trygg oppvekst går det skeis med.

Statistikk er en ting, et individ noe annet, og der er det enorm variasjon.

Jeg syns du skal være glad for at du har så mye styrke i deg at du har klart deg bra til tross for det som har skjedd med deg. Og så blåser du i hva det står i artikler.

[Gjest Winner - trådstarter]

Hei, folkens!

Takk til dere alle for gode svar så langt! :smile:

Jeg utdyper gjerne, som gjest ba om;

De største problemene mine er at jeg har vanskelig for å stole på nye mennesker (Har han/hun en dårlig side også utenom den gode siden som vedkommende viser?), jeg har blandede tanker om framtiden pga alt dette jeg leser om alle bivirkningene jeg kan få og 'filteret' mitt er borte, dvs at andres lidelser går inn på meg. Greier ikke helt å distansere meg fra ting jeg leser i media mm.

Kunne du utdype dette litt er du snill?

←

Med dette mener jeg at jeg ble ganske så skremt da jeg leste artikkelen her på KG om emnet, der det stod at de som har vært utsatt for overgrep har stor(?) sjanse for å bli uføretrygdet. Det ble tilogmed presisert at mange av disse har høy kompetanse/utdanning og plutselig går på veggen.

Jeg har jo utdanning og hele livet foran meg, har behov for kontakt med andre, og jeg kommer til å slite hvis jeg blir tvunget til å være hjemmeværende... Jeg har en venninne som også har opplevd incest, og hun er nå uføretrygdet fordi hun har fått sosial angst, og ikke kan gå ut på jobb(?).

Når det gjelder 'filteret' mitt, så tenker jeg mye på andres sorger, at det er mange barn som må gjennomgå opprydningsaksjonen i etterkant som jeg har måttet gjennomgå.

Men jeg kan jo ikke hjelpe hele verden, kan jo kun hjelpe meg selv og de rundt meg. Når jeg har opplevd noe selv, så har nok nyheter som omhandler dette større innvikning på meg enn andre nyheter har. Jeg har blitt ganske sårbar, og blir rett og slett lei meg av å lese om 'all elendigheten' i avisene.

Så inntil videre har jeg kuttet ut det meste som heter nyheter, og prøver å fylle tiden min med ting som gjør meg glad istedenfor.

Ønsker kommentarer på det rundt uføretrygd over her. Er det ikke vits i for meg å ta mer utdanning og bli noe da? Burde jeg få meg en forsikring, eller spare opp mest mulig penger?

Eller bare stole på meg selv, og tro på at min egen styrke vil holde meg frisk? :icon_neutral:

[Gjest Winner - trådstarter]

Legger til et smil nederst her, jeg, det så så negativt ut... :smile:

Sånn, nå sender jeg stafettpinnen videre.

[Gjest Hun fra artikkelen, ikke innlogg]

Ønsker kommentarer på det rundt uføretrygd over her. Er det ikke vits i for meg å ta mer utdanning og bli noe da? Burde jeg få meg en forsikring, eller spare opp mest mulig penger?

Eller bare stole på meg selv, og tro på at min egen styrke vil holde meg frisk?  :icon_neutral:

←

Selvfølgelig er det vits i å utdanne seg! Som det er sagt tidligere i tråden, du har tatt tak i problematikken og har funnet en god måte å takle den på!

For noen holder det i massevis å bruke incestsenteret. For andre er det nødvendig med psykolog el. l. i tillegg, andre igjen trenger traumebehandlig for å komme seg videre. Sånn er det bare. Folk er forskjellige.

Det må ikke skapes en slags "elite-incestutsatte" som har store problemer og får bli nærmest førende for hvordan det er å være incestutsatt. Og det må heller ikke skapes "elite-incestutsatte" som takler livet sitt uten problemer og får bli førende for hvordan det er å være incestutsatt. Begge deler blir like galt, det er jo bare å se seg rundt, hvor forskjellig man takler det.

Når det gjelder det med å ende opp med uføretrygd. Ja, det er faktisk en del som har endt opp slik, til og med folk med doktorgrad. Men dette gjelder, som også er sagt i tråden før, helst dem som har fortrengt eller fornektet at de har opplevd overgrep. Og så er det et eller annet, som for eksempel en fødsel, som har fått alt til å dukke fram.

Du kjenner deg selv best! Og du vet hvilken styrke som bor i deg. Men du må stole på deg selv, og styrken din.

Artikler om incestproblematikk har en tendens til å bli veldig triste og håpløsheten skinner igjennom. Men for mitt vedkommende var det ikke trisheten og håpløsheten jeg ønsket å formidle. Selv om det selvsagt er et alvorlig tema.

Jeg har fått svært god hjelp, og et et annet menneske i dag enn jeg var for noen år siden. For meg fikk overgrepene alvorlige konsekvenser, men jeg er målbevisst, og har det veldig bra i dag!

[Gjest Winner - trådstarter]

Men selvfølgelig er jeg mye forbannet, og lurer på hva i h** som går rundt i hodet til de som bestemmer her i landet. Og at slike tanker svirrer rundt sliter selvfølgelig på meg.

Hva skal en erstatning på 150.000 kr hjelpe meg, og hva slags straff er det for en som sikkert tjener 5-600.000 kr i året?

De siste månedene har vært noen av de vanskeligste jeg har hatt pga et 'flashback' som kom av at lillesøsteren min ble deprimert, men føler det går stadig bedre, både for meg og henne.

Jeg ser ikke for meg hvordan jeg evnt. plutselig skulle få en ny sjokktilstand, føler at jeg har lagt alle kortene mine på bordet.

Noen flere som har synspunkter på det jeg lurte på rundt uføretrygd? Det synes jeg høres ut som det ultimate worst-case scenario.

Takk for engasjementet dere viser!

[Gjest Winner - trådstarter]

Er det ingen som har kommentar til den siste her?

...Eller råd til hvordan jeg får et godt forhold til mamma igjen? Det har naturlig nok oppstått en stor kløft mellom oss... Og det er trist, for jeg føler jo jeg trenger mine nærmeste.

Hun er av den innadvendte typen, som ikke deler tankene sine med andre, og jeg synes derfor det er vanskelig å nærme meg.

[Gjest Gjesta]

Jeg er journalist, så jeg kan jo bl.a. gi deg mitt synspunkt fra medias ståsted: artikler og nyhetsinnslag har begrenset plass. De gir aldri det ene og hele fulle bildet av en sak. Artikler er vinklet, dvs de henter ut ett aspekt av et tema og belyser dette. Dessverre er det ofte slik at ved vanskelige temaer blir det ofte fokusert på det vanskelige. Men det betyr ikke at det ikke finnes andre skjebner og sider ved en sak - slik som du er et godt eksempel på!

Du er ikke forhåndsdømt til et liv på trygd bare fordi journalister skriver hva som kan bli utfallet av å ha opplevd incest. Men det er noe som heter selvoppfyllende profetier. Det tankene fokuserer på, det blir til virkelighet. Så istedet for å fokusere på muligheten for at du kan bli uføretrygdet, bruk tankene til å planlegge fremtiden ved å ta den utdannelsen du ønsker og leve det livet du ønsker å leve.

Vi kan alle komme til å møte veggen en dag, enten vi har opplevd incest eller ei. Og det skader jo ikke å skaffe seg en forsikring om det gir deg litt mer ro i sjela. Men du fremstår her som sterk og med et godt liv og samliv. Jeg har stor tro på at det vil gå deg godt.

Når det gjelder forholdet til din mor har jeg ingen gode råd. Jeg synes forholdet til foreldre er vanskelig nok å takle uten tøffe opplevelser i barndommen, så her kommer famler jeg selv i blinde.

[Gjest Winner - trådstarter]

Spinone:

Takk for svar! Ja, jeg er klar over det du skriver... Saken er at jeg blir frustrert og forbanna når jeg leser artikler om at jeg 'har fått livet mitt ødelagt', noen av dem tilogmed skrevet av folk som har opplevd det selv.

Hvilken rett har noen til å komme og kalle mitt liv for ødelagt? Jeg vet ikke om jeg skal eller av folks uvitenhet...!

Livet er faktisk i stor grad det man GJØR DET TIL selv etter at man har nådd myndig alder, og man kan i stor grad velge selv om man vil leve i fortiden eller NÅ!

Og selvfølgelig er det noen som får panikk osv, og ikke greier å leve et normalt liv, men slutt og dra alle over en kam da!

fra Winner-jenta

[Gjest Hun fra artikkelen igjen]

Hvem er det som har skåret alle over samme kam..?

Jeg bare lurer.

Og jeg for min del har aldri uttalt at "jeg fikk livet mitt ødelagt." Vet at det finnes slike artikler, men det passer ikke på meg! Det går an å få et godt liv selv om man er incestutsatt, men for mange krever det en del arbeid før en kommer så langt.