Syk og singel

[Gjest Gjest]

Er ikke frisk selv, verken psykisk eller fysisk. Det fysiske takler jeg fordi jeg ikke alltid er syk. Jeg forteller ikke om dette før jeg har blitt bedre kjent med en mann, men jeg har funnet ut at det er like greit å hoppe i det, hvis det begynner å utvikles følelser.

Enten godtar han meg, eller så var han ikke den rette likevel som ikke kunne godta mine sykdommer.

Tror ikke jeg ville valgt TS bort hvis jeg var forelsket eller jeg vet at jeg ikke ville gjort det. Alle kan bli syk også etter at man er gift.

[Gjest Very Victoria]

Jeg sliter med psyken - har gjort det hele livet mitt.  OG har derfor unngått forhold................. fordi jeg har vært helt sikker på at ingen kunne bli glad i meg 

←

Med en slik innstilling så kommer du til å være singel hele livet.

[Gjest Gjest]

Tror nok en sykdom kan skremme mange, de vet ikke hvordan de skal forholde seg til sykdommen og gjør det gjerne til en større ting enn det i virkeligheten er. Har en familie med litt forskjellige kroniske sykdommer. Selv mistet jeg også håret i ung alder (alopecia areata), det er heller ingen festlig ting å forklare en ny flamme. Men jeg har samboer i dag, og det betyr jo ingen verdens ting. Finner du rette jenta så bruker hun tid på å bli kjent med deg. Dette er en del av deg, kan hun ikke leve med det kan hun ikke leve med deg... Har faktisk ei vennine som har den type pose, hun bor sammen med en som er flere år yngre. Som hun sa, det var vanskelig å forklare til å begynne med. Men han taklet det kjempefint, hun var jo jenta han ville ha. De ordner seg nok for deg også...

[Gjest Gjest]

Jeg er selv kronisk syk, og har flere diagnoser. Det er ikke noe som vises utenpå meg, men det innvirker absolutt på livet mitt i perioder. Hvis dette kan sies å være et hinder i forhold til potensielle partnere så er det fordi jeg etterhvert er blitt mer bevisst på at jeg ikke ønsker å utbrodere hele min situasjon for noen som det kanskje ikke er verdt å fortelle. Jeg har alltid vært generelt dårlig til å informere omgivelsene (noe som mange ganger ikke er helt lurt), nettopp fordi jeg ikke ønsker at de skal forbinde meg først og fremst med sykdommen min. Etter at jeg har blitt kjent med folk har det aldri vært noe problem å fortelle dem, for da kjenner de meg allerede.

Jeg har aldri opplevd at noen gutter har backet ut pga dette. Jeg tror at hvis man først faller for en person, så betyr det lite uansett. Da vil man bare være sammen med den man elsker. Man bør ikke fortelle om det for tidlig, men ikke vente for lenge heller. Si det når man er blitt kjent nok til at det føles naturlig. Og det kan jo ofte være greit å ikke velte fram med hele sykdomshistorien på en gang heller...

Selv om jeg ikke har opplevd at sykdommen min har vært til hinder for å innlede et forhold, så har det helt klart vært en ekstrabelastning i løpet av forholdet. Både for meg selv fordi jeg, når jeg har dårlige perioder, har lite overskudd til partneren, og for min partner som har bekymret seg og vært redd for meg. Det er ekstrabelastninger som kommer i tillegg til de vanlige problemene som finnes i alle forhold, og det krever mye av partene i forholdet.

Nå har jeg akkurat avsluttet et lengre samboerforhold, og er singel igjen, så jeg tenker endel på dette om dagen. Jeg kan jo ikke gå rundt og være redd for at ingen vil ha meg. Man må ha tro på å lykkes i kjærligheten! Jeg tror faktisk det er de færeste som ville skygget banen dersom de først hadde falt for noen, og så fant ut at vedkommende var kronisk syk. Det er da jammen MYE mer med et menneske som betyr noe i valget av partner.