Erfaringer fra sykdom eller sorg?

[Gjest gjesta]

Hei!

Jeg går sykepleie og har begynt å skjønt hvor omfattende dette yrket egentlig er. Og et av de punktene som skremmer meg er hvordan man skal være hos noen som er alvorlig syk eller i sorg. Dette er jo noe vi selvfølgelig lærer mye om, men er noe veldig annet når vi er ute i praksis for første gang. Man kommer langt om man er et snilt menneske, har empati og en liten evne til å ikke plumpe ut med dumme ting, men som sykepleier skal man kunne mye utover dette også.

Så defor lurer jeg på om dere her inne som har erfaringer med å være syk, alvorlig eller ikke spiller ingen rolle, erfaringer med sorg eller andre ting dere gjerne vil at en sykepleier gjerne skal kunne gjøre eller vite noe om.

Så redd jeg ikke strekker til noen gang. Har jo to år igjen på skole og lærer masse innen da, men alikeveø tror jeg det vil være nyttig å høre om menneskers erfaringer når folk er anonyme og kan være helt ærlige.

Hadde vært så flott å lært mer om hvordan det oppleves å være syk, sånn at jeg en gang kan bli en dyktig sykepleier som pasienter opplever at tar dem på alvor.

[afr0dite]

Hei!

Jeg går sykepleie og har begynt å skjønt hvor omfattende dette yrket egentlig er. Og et av de punktene som skremmer meg er hvordan man skal være hos noen som er alvorlig syk eller i sorg. Dette er jo noe vi selvfølgelig lærer mye om, men er noe veldig annet når vi er ute i praksis for første gang. Man kommer langt om man er et snilt menneske, har empati og en liten evne til å ikke plumpe ut med dumme ting, men som sykepleier skal man kunne mye utover dette også.

Så defor lurer jeg på om dere her inne som har erfaringer med å være syk, alvorlig eller ikke spiller ingen rolle, erfaringer med sorg eller andre ting dere gjerne vil at en sykepleier gjerne skal kunne gjøre eller vite noe om.

Så redd jeg ikke strekker til noen gang. Har jo to år igjen på skole og lærer masse innen da, men alikeveø tror jeg det vil være nyttig å høre om menneskers erfaringer når folk er anonyme og kan være helt ærlige.

Hadde vært så flott å lært mer om hvordan det oppleves å være syk, sånn at jeg en gang kan bli en dyktig sykepleier som pasienter opplever at tar dem på alvor.

←

Jeg skjønner at du sikkert ikke mener noe vondt, men fra mitt ståsted så virker det ganske klønete å be noen om å legge ut om erfaringer og sorg for at du skal få en forståelse for det.

Mitt forslag til deg er å finne en deltidsjobb ved siden av studiene, som er studierelatert, som kan gi deg den erfaringen du leter etter. Som du sier, kommer du enda til å lære mer i løpet av de to årene du har igjen.

Vær tålmodig. Både i forhold til det du skal lære, og i forhold til pasientene dine, og deg selv for den saks skyld.

Jeg tror på at du ønsker å bli en dyktig sykepleier som folk tar på alvor, men ved å be folk lære deg via erfaringer fra egen sorg, tar i allefall ikke jeg deg på alvor. Men det er sikkert noe av det dere skal lære i årene som kommer!

Lykke til! Du blir sikkert en dyktig sykepleier når tiden er inne!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde et alvorlig sykdomstilfelle (ikke dødelig) da jeg var 12, med hasteinnleggelse, akutt operasjon uten særlig bruk av bedøvelse, mye skriking og nødvendig tvang fra sykepleiere for å få inngrepet gjennomført.

Moren min satt på gangen og hørte alt, det var helt grusomt for henne. Etterpå begynte hun å gråte.

Da kom en sykepleier til henne og sa hun måtte ta seg sammen av hensyn til meg. Det synes jeg var skikkelig dårlig gjordt. Min mor trengte trøst og forståelse, ikke kjeft. Sykepleieren gjorde det jo av hensyn til meg, men det hjalp alldeles ikke, og fikk meg bare til å føle situasjonen enda verre.

Mao: ta folk på alvor.

[Lassie]

Tror du lærer mest av å erfare det i yrket eller selv, enn å få lese om hvordan andre har opplevd ting

Er ganske enig med afrodite.

Lykke til som kommende sykepleier!

[Gjest Gjest]

Selvsagt lærer man mest ved å erfare selv, det skjønner nok ts også. Synes det var et fint innspill hun ba om, jeg. Hvorfor man ikke skal kunne ta henne på alvor på grunn av dette skjønner jeg ikke.

[Gjest gjest1]

Hm... Vanskelig spørsmål... Jeg har vært syk fra jeg var to, og har hatt en alvorligere hjertesykdom fra jeg var 14.

Jeg tror jeg må si at de sykepleierne jeg har likt best er de som er seg selv, de som respekterer at jeg ønsker å ta ting i mitt tempo, de som kan fleipe litt, som det går an å prate med, som tar seg tid og som kjenner sin besøkelsestid...

Mistet grandonkelen min forrige helg; og vi satt der hele natten frem til han døde på formiddagen. Sykepleierne kom inn og sjekket ting, og svarte på ting vi lurte på. Var proffe og forståelsesfulle, tilbød mat/kaffe etc. Alt i alt veldig flotte jenter.

Mamma ønsket at de hadde vært mer inne på rommet, men jeg tolket det dithen at de ikke vil være i veien

[Gjest gjesta]

Nei jeg mente ikke noe vondt med dette, var nok en dårlig ide. :cry:

Tusen takk til dere som gå ærlige svar. Tar det med meg videre i studiene, så forhåpentligvis er jeg dyktig nok når jeg er ferdig med utdannelsen til å jobbe, men man blir jo aldri utlært.

[Gjest Bellatrix]

Jeg har vært syk hele livet. Noen perioder er det beintøft, andre perioder tenker jeg ikke så mye på det. Det jeg liker hos sykepleiere er at de tar meg på alvor, og gir meg det jeg trenger. Ikke for mye dulling og "stakkars deg", men heller ikke likegyldighet. Og som Frysepulver skriver så er det viktig med humor, at jeg kan prate med deg og at jeg må få gjøre ting på min måte.

[Gjest gjest1]

Trådstarter: ikke vær redd for å spørre. Synes det er fint at du spør jeg!

[Gjest gjesta]

Tanken var jo å få ærlige svar, kanskje ikke alle som vil prate om hvordan det oppleves når jeg er sammen med pasienter i praksis. Her er folk anonyme og da er det kanskje lettere. Om folk ikke vil fortelle er jo det greit.

[Gjest Bellatrix]

Bare spør. Vil jeg ikke svare her, så kan jeg alltids sende pm.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke få mange innspill på "vi som sørger" ?

[Gjest gjest1]

Kan du ikke få mange innspill på "vi som sørger" ?

←

Jeg tenker heller kropp og helse... Eller begge... Mange som har en sykdom som ikke nødvendigvis sørger...

[Missbumblebee]

Trådstarter: ikke vær redd for å spørre. Synes det er fint at du spør jeg! 

←

Helt enig!

Har selv mange sykehus-innleggelser bak meg, og har vært borte i mye rart hva gjelder ansatte.... De jeg jeg likte best var stort sett de som tok seg tid (ikke alltid like lett på en stappfull avdeling...), som var ærlige og som nevnt over: humoristiske! Jeg opplevde en sykepleier som skulle fortelle meg om sykdommen min rett etter at jeg fikk diagnosen. Hun svartmalte hele verden for meg, og la frem alle skrekkscenario som tenkes kan... Ikke akkurat veldig taktisk når man i utgangspunktet er svært sårbar.

Ellers tror jeg nok at du vil få best mulig utgangspunkt ved å ta deg deltidsjobb på et relevant sted. Learning by doing er tingen!

[Gjest gjest1]

Synes det er bra du spør, jeg! Det viser jo bare at du er villig til å lære. Det beste er nok å lære fra egne feil, men for all del - sug til deg alt du klarer.

Har vært innom en del ting. Blant de verre er de som er redde for det de ikke forstår, og dermed er avvisende og rett og slett litt slemme. Jeg har mest erfaring fra psykiatrien. Har stort sett møtt nydelige mennesker - men det finnes folk i alle kategorier.

Jeg har stort sett møtt varme, snille mennesker som vet hvor grensene går. Jeg liker best de som sier at de er der om det trengs, enten for å snakke eller andre ting, og at det bare er å si ifra - på en måte som forklarer at jeg ikke er i veien, og at de holder seg unna så lenge de forstår at jeg ikke er interessert i å snakke - men at de er der. Jeg liker ikke brå, strenge mennesker. De må gjerne ha humor og fleipe. Det liker jeg godt.

Dette er så individuelt. Jeg tror det viktigste i jobben din er at du er deg selv, jeg. Jeg har ingenting til overs for falske mennesker som duller og diller og snakker med babystemme og later som de er interesserte.

Jeg tror det kommer an på hvordan folk oppfører seg når det kommer til hva folk trenger hjelp til. Det er stor forskjell på en betent blindtarm og en alvorlig depresjon.

Lykke til!

Edit: Ble litt personlig, så jeg sender deler av det på PM isteden, jeg.

Endret 4. juni 2006 av Hope

[Gjest gjesta]

Tusen takk for svar ja kommer til å lære masse når jeg kommer ut i praksis, bare praksis fra sykehjem så langt og der snakker man ikke så mye om erfaringer. Tar alt med meg og lærer av og reflekterer over. Satt stor pris på personlig melding

[Gjest Gjest]

Jeg synes en del sykepleiere kan gå for langt i spørsmål som dreier som om pasientens privatliv. Ikke spør om ting som ikke har noe med pasientens sykdom å gjøre uten at du blir invitert inn i en samtale. Synes det en over her skrev var en fin måte å løse det på, si at du er der dersom pasienten ønsker å snakke med deg, men ikke spør og grav på grunn av din egen nysgjerrighet. Ikke forvent at pasienten skal være vennen din. Pasientene er der fordi de trenger hjelp til å behandle sykdommen sin, ikke for å underholde deg. Det er dessuten ofte lite privatliv på et sykehus så alt som blir snakket om mellom sykepleier og pasient vil også de andre pasientene få med seg. Jeg synes det er flott at du spør for det er ikke alt det er like lett å si direkte synes jeg.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg jobber også i helsevesenet, og har gjort det i over 20 år.

Har følgende råd:

Ta folk på alvor, som en sa over her. Det er første bud.

Vær åpen og lyttende. Det er en grunn til at vi har en munn og to ører.

Hvis du ikke skjønner hva pasienten mener eller sier - spør.

Vær tilstede - ikke vær for travel med alt du har å gjøre. I hvertfall ikke slik at det merkes.

[Henna]

Har hatt lange perioder på sykehus, og en periode var i strekk på 3 måneder.

De sykepleierene jeg fikk tiltro til og som gjerne ble glad for når de var på vakt (fremfor flere jeg var mer likegyldig over) var de som ga av seg selv. Da mener jeg ikke at de fortalte om sitt eget liv, men at de var ikke "bare" profesjonelle, men også viste seg som personligheter. De lyttet, var forståelsesfulle, tok seg tid selv om de var stresset, kunne ta en fleip og sende en tilbake. De viste hvem de var og ikke bare en ansatt på sykehuset som fulgte rutinene og gjorde det som måtte gjøres. De kunne gi en klem, et omsorgsfullt håndtrykk og kunne lette på stemningen hvis jeg var bekymret. Men allikevel gjorde det slik at jeg ikke følte det ble for mye av det gode.

Så må igjen sykepleiere være gode menneskekjennere, for noen vil ikke ha denne personlige kontakten, bare et profesjonelt forhold, noen verner mer om sin private sfære eg andre trenger mer nærhet. Så enhver situasjon, ethvert menneske trenger hver sin individuelle behandling.

Og viser du usikkerhet smitter det over pasienten, så å være profesjonell og trygg på jobben sin er likeså viktig for at pasienten føler seg trygg, i en tid i livet, en situasjon hvor livet kanskje ikke er så trygt eller lett.

Og dette lærer du ikke i en bok eller utifra bokstaver.

Lykke til med praksis:-)

[Henna]

Og med det jeg skrev isted vil jeg bare si at en god personlighet er alfa og omega.

Empatisk- men ikke så det grenser til å bli overengasjert eller sippete

Klare å snu det onde til det gode

Humor- men med måte

Tilgjengelig, imøtekommende og godt humør

Ikke uttale seg faglig hvis man ikke har nok kunnskap til, og mange vil ofte uttale seg for å ha noe å si fremfor å ikke kunne svare (som jeg har erfart mer ennn en gang og gir alt enn et tiltro).