Kjempedårlig økonomi

[Gjest gjest1]

En kamerat av meg er uføretrygdet og får bostøtte. Siden han får bostøtte kan han ikke tjene mer enn titusen i året.

Dette gjelder kanskje ikke om han tjener under tusen kroner fra hver arb.giver.

En ufør uten bostøtte kan tjene grunnbeløpet, som er ca. 60.000 kr. men må huske at feriepengene blir medregnet i beløpet.

Tror han har cirka 5800 å leve av i mnd. når husleien er betalt. Han jobber ikke.

Det er mange grunner til at folk går på attføring. En på attføring kan takle f.eks. en vaskejobb EN dag i uka, men kan f.eks. få senebetennelser el. annet hvis h*n skal jobbe med dette daglig (svar til siste gjest).

Noen går på attføring pga. psykiske problemer og har vansker med å gjennomføre en yrkesrettet attføring. Da går de over på medininsk attføring, og begge deler skal være prøvet, før en evt. innvilgelse av uføretrygd.

Hvis du har mistanke om at attføringen ikke vil føre fram, er det viktig at du søker uføretrygd. Da vil du få etterbetaling fra den dagen du søkte, men det kan hende at trygdekontoret stopper attføringen, hvis den ikke er medisinsk og at du må gå på sosialkontoret.

Jeg er selv trygdet, men jeg ville heller vært i jobb. Jeg har ikke søkt bostøtte, og går ikke på sosialen selv om jeg har krav på støtte derfra. Jeg prøver å jobbe i de periodene jeg er frisk nok. I andre perioder er det håpløst og jeg kunne ikke fungert i en 100 % stilling, eller i en fast jobb.

Hvis noen tror at jeg snylter på systemet, så er det feil. Jeg var frisk tidligere og en jobb er viktig for å delta i samfunnet, økonomisk og sosialt.

Det finnes sikkert noen som utnytter trygdeordninger, men de er i fåtall og de får andre til å virke som snyltere.

Jeg er slett ikke lykkelig fordi jeg ikke er frisk nok til å jobbe, men jeg orker ikke å se ned på meg selv fordi jeg er syk. Det holder at jeg blir sett ned på av andre, men jeg forteller ikke til alle at jeg er trygdet. De som vet det, vet også om mine sykdommer.

Jeg har flere diagnoser av ulik art som varierer i alvorlighet, og jeg tror ikke noen arbeidsgiver ville gitt jeg fast jobb pga. alle sykemeldingene arb.giver ville blitt belastet med.

Jeg takler å jobbe i perioder, men ikke over flere dager, og jeg synes det er bra at man kan tjene 1G i året, pluss at man kan tjene 1000kr. fra en arb.giver per år. Tar du to jobber fra samme arb.giver, må du skatte fra første krone.

Selvfølgelig skatter jeg når jeg overskrider tusen kroner, selv om jeg har frikort.

Jeg ber arb.giver skatte meg ekstra, for jeg kan ikke be trygdekontoret skatte meg når jeg aldri vet hvor mye jeg tjener og er i stand til å jobbe.

Da jeg gikk på attføring, var jeg ikke i stand til å jobbe for jeg hadde nok med å prøve å gjennomføre attføringen. Men dette gjelder ikke alle. Jeg har flere lidelser som er uhelbredelige iflg. legene.

Hvis noen tror at jeg ikke heller ville vært i full jobb og frisk tar de feil.

Da jeg fikk uføretrygd, var det både en lettelse og et nederlag. Det tok f.eks. lang tid før jeg betalte halv pris på bussen. Jeg følte det som et stempel i panna, men nå har jeg vent meg til det og viser ikke fram trygdekortet engang.

Jeg har innfunnet meg med situasjonen, men jeg ville aldri trodd at jeg skulle blitt ufør. Jeg har masse ressurser og gikk ut fra gymnaset med de beste karaktene.

Hvem kunne tro at jeg ville ende opp som uføretrygdet som ung voksen. I alle fall ikke jeg.

Hvordan tror dere det er i møtet med f.eks. en ny mann? Han vil automatisk betrakte meg som en svakelig eller som en som snylter på systemet. Enten går han etter andre daten, eller så er han en snylter som ser et "bytte" han kan utnytte.

Grunnen til at jeg skriver alt dette, er fordi så f.... mange tror at man er uføretrygdet eller går på attføring uten at det ligger en bakendeliggende grunn som legene ikke kan gjøre noe med.

[Gjest gjesta]

Den er til deg Vega!

[Gjest Gjest]

Dette er utenom tråden, men det er jo interessant å se hvor mye arbeidsevne disse folkene på attføring har. De synes tydeligvis det er for lave grenser på hva som kan jobbes før de blir trukket i stønaden, og har dermed tydeligvis all verdens evner til å jobbe utenom et studium som allerede er fulltid, og som de går for å komme seg bort fra et yrke de ikke lengre kan utføre. Men dersom dere faktisk kan jobbe, hvorfor ikke begynne å jobbe fulltid med det istedenfor å snylte rundt på attføring, evt betale utdanningen deres selv, som vi vanlige dødelige må gjøre?

*forbereder meg på en del protester her nå ja...*

←

Jeg har faktisk ikke beklaget meg over at jeg blir trukket for de timene jeg jobber. I mine innlegg står det at lønna er høyere enn attføringa, å at det selvsagt er mer lønnsomt for meg å jobbe.

Den jobben jeg har fikk jeg etter at jeg hadde begynt på studiene mine, å jobben er relatert til studiene.

Det er mange grunner til at vi på attføring ikke kan utføre våre tidligere arbeid, å det er mange grunner til at vi omskolerer oss. For det er omskolering det er snakk om, ikke etterutdanning.

De fleste av oss vet også det at den tiden vi bruker på ev omskolering og går på attføring, vil bli tøfft økonomisk.

Å de fleste av oss ville selvsagt valgt å jobbe fra starten av, men det er pga helsemessige årsaker at vi går på attføring. For å få attføring så er det ikke bare å gå å be om det. Man må ha en diagnose eller andre helseprroblemer, og det er en lang prosess man må igjennom for å få attføring. Det er en tid med redusert økonomi i tillegg til helseproblemene, å jeg tror ikke at mange går gjennom denne prosessen frivillig hvis de ikke må.

Men med hjelp av attføring så har vi muligheter til å komme oss ut i arbeid å tjene til vårt eget opphold når den tid kommer.

Du kan umulig vite hvordan det er å leve med helseproblemer. Det er ikke noe vi velger selv.

Spør folk om hva de hadde valgt om de selv kunne bestemme. Jeg tror de aller fleste ville valgt helse framfor økonomisk hjelp.

[Gjest gjest1]

Takk, Sprilla.

Jeg trodde jeg postet som gjest, men jeg ga f... i om folk på kg vet at jeg er ufør da jeg oppdaget at jeg er logget inn (pcen stod på i natt, men det glemte jo jeg...), og jeg tror det er viktig å være åpen. Det bør ikke være en skam å være syk.

Bare en ting jeg vil si. Er du ansatt, så ikke si opp jobben. Jeg vet ikke om det gjelder private bedrifter, men som kommunalt ansatt, har du krav på varftspenger hvis du ble syk mens du var ansatt. Du kan få etterbetalt om du ikke var klar over dette.

Trygdekontoreret, slik jeg har forstått det, dekker sykemeldingen din etter to uker som sykemeldt, før du evt. går over på attføring.

Da jeg fikk problemer, gikk jeg til en lege på et kommunalt legekontor. Det var før fastlegeordningen.

Hun sa at jeg heller burde oppsøke en annen lege med kommunal avtale, men som ikke var ansatt i kommunal sektor.

Grunnen var at hun var inhabil og ikke kunne hjelpe meg, hvis hun ikke ville bli fryst ut selv av arbeidsgiver (kommunen) og kollegaer.

Det sier jo litt om hvor vanskelig det er også for legene.

Hvis du er syk, så må du aldri finne på å søke uføretrygd pga. økonomiske årsaker og du må ikke nevne det engang. Da drar saken ut, og de vil henvise til ditt utsagn og fortelle deg at du egentlig ikke er syk, men lat...

Da jeg søkte uføretrygd første gang, fikk jeg avslag. Sosialkontoret var neste, når jeg anket.

Legen sa ingenting til meg, men sendte inn et brev, og spurte hvor lenge "de" har tenkt å plage denne damen.

Jeg var en kasteball mellom trygdekontor, aetat, sosialen.

Nå nekter jeg å gå på sosialen, og jobber når jeg føler at jeg kan klare det.

Det sitter damer på sosialkontoret som er unge, og de er friske. Jeg tror maktmennesker søker seg slike jobber.

Jeg var der en gang. Da satt jeg og måtte brette ut foran to sosionomer. De sa at siden jeg hadde klart å jobbe EN dag måneden før, så måtte jeg gå på Dagsen og få stempel på at jeg hadde vært der.

Jeg orket ikke argumentere, men jeg sa at jeg ikke er i stand til å jobbe nå.

Deretter glemte jeg sosialen. Jeg jobber når jeg kan.

Jeg ville heller vært frisk og fungert i samfunnet slik de fleste gjør. Det ville jeg tjent på økonomisk også, men jeg er ikke frisk til å fungere 100 prosent. Og jeg vet aldri når jeg kan jobbe.

Jeg er ikke "dum" selv om jeg ikke alltid gjør riktige valg. Jeg har hjulpet andre både i skatte- og trygdesaker, men nå er jeg utbrent der også.

Jeg kunne kanskje anket nå, og søkt om å få ung uføretrygd men jeg makter ikke. Grunnen er at jeg søkte uførtryga for sent. Det gjaldt par år.

Nå vil jo enkelte politikere ha uføre i jobb.

Men hvilken arb.giver vil ha en syk ansatt?

[Gjest Preppy]

Men hele attføringssystemet er jo bånn urettferdig. En venninne av meg er hjelpepleier (altså såkalt yrkesutdanning fra videregående). Hun fikk ryggproblemer som 23-åring og kunne ikke jobbe som dette lengre. Hun kunne tatt mange andre jobber (ufaglærte) men var ikke interessert, og søkte om attføring. Hun fikk innvilget tre år markedsføring på BI. Fullt dekket! Noe jeg synes er fullstendig latterlig. For det første så er dette snakk om en utdanning med høy grad av ledighet, som vel er det siste man bør sende folk på attføring inn i. For det andre er det en dyr privatskole. For det tredje (og kanskje aller viktigst, synes jeg) ser jeg overhodet ikke begrunnelsen for at hun skal få høyere utdannelse dekket av trygdesystemet når alt hun hadde fra før var videregående! Da kunne hun vel tatt opp studielån på lik linje med alle andre isteden, hun hadde vært i nøyaktig samme situasjon! Jeg synes dette er fantastisk urettferdig, men ser jo tydelig her at ikke alle er enige med meg...

[Gjest gjesta]

Jeg synes at det er fint at noen står frem og gir unge uføretrygdede en stemme, sånn som Vega. Det er så mye fordommer tilknyttet unge uføretrygde!

Jeg har tilfeldigvis jobbet på sosialkontor i enkelte perioder. Jeg er definitivt ikke noe maktmenneske, men jeg tror jeg skjønner poenget ditt Vega. I løpet av den korte tiden jeg har jobbet på slike kontorer, har også jeg møtt mennesker som kanskje burde sett seg om etter andre jobber og karrierer. Mennesker som kan være fine på mange måter, men som har mistet eller kanskje ei heller aldri hatt den viktige ydmykheten, respekten og empatien, som er svært viktig i møte med mennesker i krise. Men jeg har også møtt dyktige sosialarbeidere, som ikke får anledning til å gjøre den gode jobben de så gjerne ønsker. Men nok om det!

[Gjest Gjest]

Men hele attføringssystemet er jo bånn urettferdig. En venninne av meg er hjelpepleier. Hun fikk ryggproblemer som 23-åring og kunne ikke jobbe som dette lengre.  Hun fikk innvilget tre år markedsføring på BI. Fullt dekket! . For det tredje ser jeg overhodet ikke begrunnelsen for at hun skal få høyere utdannelse dekket av trygdesystemet når alt hun hadde fra før var videregående!

←

Nå er det jo ikke alle som har en utdannelse fra før, å at vi tar imot et tilbud om utdannelse synes jeg ikke er rart i det hele tatt. Det ville du også gjort om du hadde muligheten. Nå må du ikke glemme at for å få attføring så har man helseproblemer. Veldig mange av oss har varige helseproblemer som er en del av hverdagen vår, å vil alltid være en del av hverdagen og livet vårt.

Så før du begynner å dømme andre syns jeg du skulle prøve ut hvordan det er å være syk. Det er absolutt ikke noe å trakte etter, men når det først er så galt så er jeg glad for at vi får hjelp til å komme oss ut i arbeid.

Jeg er enig i at i de tilfellene der en person har en utdannelse fra før så må det vurderes hvorvidt det er behov for en helt ny utdannelse, eller om personen kan bygge på sin eksisterende utdannelse. Din venninde har nok vært til vurdering, og de har nok funnet at hun ikke kan bruke den utdannelsen hun allerede har.

Jeg synes at det er fint at noen står frem og gir unge uføretrygdede en stemme, sånn som Vega. Det er så mye fordommer tilknyttet unge uføretrygde!

←

Det virker som om enkelte syns det er så enkelt å være ufør eller under attføring. Men de tenker ikke på at det er snakk om unge mennesker med helseproblemer. Spør en som er ufør eller under attføring om personen ville velge sykdom/ plager eller god helse. Tror flesteparten ville valgt god helse og kunne være ute i jobb.

[Gjest gjest1]

Jeg vet om folk med kroniske ryggplager som prøver å jobbe i og etter attføring, men de må gi tapt gang på gang. Ofte får f.eks. psykiske problemer som depresjoner ol.lign. stor plass hvis man har en kronisk fysisk lidelse, så verden er ikke bare enkel eller helt sort/hvitt.

Hvem ville ansatt meg, og som hva? Send meg en pm men bare om det er seriøst og det blir tolerert at jeg ikke kan jobbe når jeg ikke kan...