Mor forskjellsbehandler.... (langt)

[Gjest Utlogget_nå]

Trenger noen nøytrale synspunkter på hva jeg bør gjøre i forhold til forskjellsbehandlingen mellom meg og min søster... Og om det er grunn til å reagere slik jeg gjør... (jeg ser jo ting fra min side..)

Men det det gjelder er:

- Hun er 21år, alenemamma og bor fortsatt hjemme.... Har utbetalt 17.000 i mnd i forskjellige stønader..... men betaler igenting for seg hjemme, min mor betaler også bleier og mat til den lille...

Jeg selv måtte betale 1000kr i mnd fra jeg var 18 og til jeg var 20(da flyttet jeg), og den eneste inntekta jeg hadde var 3000 fra ekstrajobben min....

- Hun har fått "låne" 50.000 til bil (for det bare måtte hun ha, ingen kule tr jo bussen Jeg har aldri selv ein bil, rett og slett fordi jeg ikkehar hatt råd.

Har bedt om å låne 1000kr en gang av henne for å betale en regning jeg ikke hadde råd til der og da, men fikk konstant nei - hun hadde ikke råd til å la meg låne di pengene....

- I løpet av de siste 2 åra har hun tatt med min søster på 4 sydenferier, 3 danmarksturer + betalt ett par Stavangerturer slik at hun kunne besøke en venninne..

Når det gjelder meg "har hun ikke råd til" å bli med meg en rusletur til byen en lørdags formiddag...

- Da min søster ventet barnet sitt tok hun ut 4ukers ulønnet permisjon for å kunne være med henne og barnet før og etter fødselen, det var jo trossalt barnebarnet som var ventet...

Når min termin er, befinner de seg igjen i varmere strøk.... er ikke så farlig med meg, jeg venter jo "bare" hennes barnebarn nr 2

- Også da min søster var gravid var de så og si hver dag og handlet mammatøy og babytøy som min mor betalte... Det eneste jeg har fått en en pose med min søsters gamle mammatøy (som forøvrig er alt for stort for meg..) Babytøyet mener hun jeg kan LÅNE av søsteren min når vår baby er født.. Jeg trenger vel ikke noe nytt når hun alikevel har til låns

- Ellers så har jeg hatt mitt "jenterom" hos min mor, med en seng og kommode slik at jeg skulle kunne ligge over når jeg ville...Dette gjaldt helt til min søster ble gravid, da måtte jeg versågod å hente tingene mine, for nå måtte det rommet bli til babyrom....

Så rommet mitt ble malt og ordnet til babyen, og hele loftstua ble omgjort til leilighet til henne og babyen..

Dette er kun noe av det jeg reagerer på...... Har jeg grunn til å reagere, eller er jeg bare ondskapsfull sjalu??

Detter gjør meg så såret, for hun viser så tydelig hvem hun prioriterer.. Da jeg bodde hjemme var det altid jeg som var den hjelpsomme, sa aldri nei til noe, men min søster gjorde ingenting - alikevel har jeg aldri fått så mye som et takk...

Har mest lyst å bryte hele kontakten, men de er den eneste familien jeg har

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest]

Nei, du er ikke ondskapsfull sjalu.

Det du beskriver er klart forskjellsbehandling.

Hvordan takle og eventuelt løse det, har jeg dessverre ingen forslag på.

[Ciara]

Huff, Trådstarter, for en lei situasjon du er i. Jeg synes moren din viser veldig lite hensyn og innsikt i dine følelser. Noen ganger vil jo et søsken trenge mer av foreldrene, men dette er jo rett og slett systematisk forskjellsbehandling. Jeg synes egentlig at du burde ta en lang prat med moren din om saken, og fortelle henne at du ikke er misunnelig, men at du synes det er sårende at søsteren din alltid blir prioritert. Det er klart dette ikke er noe hyggelig å tenke på.

[Kosejenta]

Dette er virkelig trist å lese. En stor

Har du fortalt din mor hvordan du føler? Mulig hun ikke tenker over at måten hun behandler dere på er sårende for deg?? Kanskje hun ser på deg som den sterke, selvstendige, mens din søster den lille svake som må hjelpes. Ville prøvd å prate med henne, fortelle absloutt alt du har reagert på. Må innrømme at hadde jeg vært i samme situasjon ville jeg også ha tenkt konsekvensen av dette ovenfor mitt ufødte barn i forhold til første barnebarn...Vil hun forskjellsbehandle de?? I såfall ville jeg satt foten ned og gitt klar beskjed at det er uaktuelt og vil gå utovet kontakten mellom dere alle.

Vet ikke om det er den beste måten, men det var det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt. Uansett lykke til!!

[mallina]

Jeg synes at dette er klar forskjellsbehandling.

Du kan jo prøve å ta en prat med moren din, og og nevne akkurat det du nevnte her.

Jeg kjenner meg igjen i ditt sted, bare at det var besteforledrene mine som gav broen min alt han ba om.

Dette forandret seg når jeg fikk baby, nå er jeg blitt veldig viktig, fordi det er jeg som bestemmer om de kan få se henne, og hvor ofte.

Jeg har jo aldrig vært så opptatt av å ha kontakt med dem, pga. forskjellsbehandlingen, og de brydde seg ikke heller, før jeg fikk barn. Og nå når de ikke ser jenta så ofte, så gjør de alt for å få se henne.

Så ting kan jo forandre sg?

Kanskje du bare er nødt til å vente?

Eller kanskje du bare må lære deg å leve med det?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du overreagerer, du fortjener så mye mer!

MEN, nå vil jeg være litt "stygg"... i lengden er det nemlig DU som vinner på denne forskjellsbehandlingen, søsteren din vil bli taperen.

Dette sier jeg fordi jeg har vært i en lignende situasjon, selv om jeg da var mye yngre. Forskjellsbehandlingen kom fordi våre foreldre hadde veldig dårlig samvittighet overfor min bror, og jeg ble taperen der og da... Han fikk alt, til og med enkelte av mine ting.

I etterkant har det blitt tydelig at jeg er den som har klart seg best av oss to. Han måtte lære seg å bli selvstendig i en alder av 25, jeg lærte det mange år tidligere.

Han tjener mye mer enn meg, men jeg har mye bedre råd...

Jeg har stoltheten over å ha klart meg selv, han sliter med "ydmykelsen" å måtte tilbakebetale private lån fra 20 år tilbake...

Tenk på det slik:

Du er i stand til å ta vare på deg selv, og er ikke avhengig av din mor for å komme deg igjennom hverdagen.

Din mor gjør din søster en bjørnetjeneste ved å behandle henne som om hun er 4 år, din søster vil slite i mange år med å lære å bli selvstendig etter å ha blitt degget med av din mor over så lang tid!

Alt du får fra din mor vil være en uventet bonus, en hyggelig oppmerksomhet som ikke er nødvendig. Din søster vil fortsette å være avhengig av din mors "oppmerksomheter".

Jeg synes ikke du skal bryte kontakten med familien din, men jeg synes du skal holde hodet høyt hevet, og sette klare grenser for hva du skal tåle fra den kanten.

Si gjerne i fra til din mor og din søster at du synes det er dårlig gjort av din mor å gjøre din søster så avhengig av henne.

Lykke til videre!

[J.K. Rowling]

Uff, for en trasig situasjon

Jeg synes dette høres veldig urettferdig ut. Men min erfaring (jeg påberoper meg ikke å sitte på fakta) er at dersom ett av barna først begynner å lene seg veldig på foreldrene, blir det ofte til at det fortsetter slik i lang tid. Jeg fortår godt at man vil hjelpe barnet sitt i starten om de har det tøft, men det blir fort en vane og selvfølge at besteforeldre skal stille opp med handling og barnevakt. Det burde være et mål for alle parter at man etter hvert greide seg uten mamma og pappa synes jeg, men ikke alle ser det slik.

Vi har opplevd noe av det samme.. min svigerinne bodde sammen med svigers da hennes første var baby. De handlet i vilden sky, trillet turer, skiftet bleier, hentet etterhvert i barnehage, vasket klærne til ungen, og fungerte mer som foreldre enn besteforeldre. Da vår lille kom var det ikke snakk om å i det hele tatt forsøke å jenve det ut litt. Vi fikk låne litt arvetøy, men det er jo ikke helt det samme. De ønsket aldri å stelle eller passe babyen vår, de fikk vel nok av ungeskrik hjemme.

Selv i dag, flere år senere, passer de barnebarn nummer en mye oftere enn vår lille. De ser gjennom fingrene med mye mer dårlig oppførsel på barnebarn nr 1, hun er i deres øyne bare god og søt. Svigerinnen min tar det som en selvfølge at de stiller opp 110%, det har de jo alltid gjort.

[Gjest Gjest]

Og jeg vedder at begge kjerringene går i taket hvis du sier noe. Og du sitter igjen som ond, smålig og sjalu... Hadde det vært meg så hadde jeg ikke sagt noe som helst når småtten kom, og hatt minst mulig kontakt.

[Gjest lilletroll]

Hvis det virkelig er slik du har beskrevet det for oss nå, så Skjønner ikke at noen kan utøve slik forskjellsbehandling!!!! Som en annen her sier: Du er vinneren i lengden!! Ingen vinner på å få alt levert opp i fingrene, og ikke være selvstendig i en alder av 21. Stå på! Og enda en til deg

[Gjest læjæ]

Begynn å drite i dem begge to.

[Gjest baby-E]

Jeg forstår at dette ikke er noe morsomt for deg.

Hvor gammel er du?

[Gjest Lise-Lotte]

Sånn hadde jeg ikke tålt å blitt behandlet. Jeg hadde kuttet kontakten med henne og sett om det kanskje da gikk opp for henne at hun oppfører seg alldeles uhørt.

Sier selvsagt ikke at du bør gjøre det - men jeg vet at jeg hadde gjort det om det var meg som var i samme situasjon.

Sånne foreldre fotjener deg ikke ... og søsteren er like falsk som sitter der og tar imot uten å protestere ... Jeg hadde aldri gjort det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hvor gammel er du?

←

Blir 25 snart

Har prøvd å ta det opp med henne for flere år siden, men det endte med at jeg var utakknemlig og at jeg ikke unnet andre noen ting.

Men det som sårer meg mest er at vårt kommende barn ikke vil bety like mye for henne fordi det ikke ble født først....

[Tiit]

Jeg er enig i at dette er stor forskjellsbehandling. Det må være sårende å oppleve det, men du kan også være STOLT av at du er selvstendig og klarer deg selv. Det er ikke sikkert at det alltid er like TILFREDSSTILLENDE for søsteren din å leve på sine foreldres nåde, goodwill og penger. Hun bør for sin egen stolthets skyld, og for læringseffekten til sitt barn snarest begynne å stå på egne føtter. Skjønner godt at du kan tåle mye forskjellsbehandling for din egen del, og at det er mer sårende å oppleve at dine barn ikke er like kjære for sine besteforeldre. Tror du må skape litt følelsesmessig avstand til dem, slik at du ikke lar det tappe kreftene ut av deg.

[Gjest Varg-Menja]

Det er forskjellsbehandling, men det er heller ikek så mye du kan gjøre med det, siden dere alle er voksne mennesker, og ikek har noen forpliktelser for hverandre. Hadde det vært meg ville jeg nok ymtet frempå om hvordan jeg følte det, og dersom det ikke gav resultater ville jeg nok latt kontakten skli ut i sanda, og kuttet ned til minimum.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg nok gitt klar beskjed.

Jeg hadde nok sagt at jeg innså at forskjellsbehandlingen av dere to søstre bare kom til å fortsette. Men at om jeg noen gang oppdaga at barnebarna ble behandla forskjellig så ville jeg kutte kontakten.

[Twigi]

Det kunne ha vært jeg som hadde skrevet det innlegget.... Bortsett fra at jeg er eldre enn deg, har stor barn (heldigvis rakk de å få kontakt med bestemoren sin før de ble "utkonkurert"). Min søster er 32, men bortsett fra det er situasjonen veldig parallell.

Tror det er veldig riktig som en sier lenger opp her - har de først begynt å lene seg på foreldrene, så klarer de ikke å slippe taket.

Jeg har tatt dette opp med moren min, for jeg føler at hun blir fullstendig utnyttet. Hun kan aldri ta ferie alene, fordi hun må ha med barnebarnet, slik at søsteren min skal få avlastning. Henter i barnehage, passer på ettermiddagene, tar seg av ungen på formiddagen i helgene så søstern skal få sove ut..... Søstra mi er trygdet må vite, sitter bare hjemme om dagen mens ungen er i barnehagen

Jeg blir møtt med at jeg er så heldig som har en mann, og jeg er jo så sterk og klarer alt så bra.... Ingen vil noensinne høre på snakk om at hun faktisk har valgt å være alenemor....

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til. Du vil ikke ha det noe godt hvis du bebreider mamman din, da får hun dårlig samvittighet og kommer i krysspress. Men du bør få en samtale med henne, hvor du forteller hvordan du opplever situasjonen - at du føler deg avvist, fortrengt og urettferdig behandlet. Si at dette handler om at du ønsker at ditt barn skal bli like velkomment, ikke fordi du ønsker å få penger.

HVis du skal ta opp noe rundt din søster situasjon og avhengighet, så bør du nok gjøre det senere, ikke ta alt i samme møte.

Jeg høres sikkert bitter ut, men nå har jeg forsøkt i mange år å få søstern til å gjøre noe med livet sitt, men hun har alltid noen unnskyldninger på lager. Det er så berikende for mamma å ha barnebarnet i nærheten (i praksis er det daglig omsorg, uten noen som helst utsikt til at det skal ta slutt). Min søster har i løpet av disse årene rendyrket en egoisme som gjør at jeg rett og slett ikke orker å ha noe med henne å gjøre. Hun røyker inne, uansett om ungen er der eller ikke, selv om moren min ikke ønsker røyking inne - i sitt eget hus. Det er for meg det drøyeste!

Men stor sympatiklem fra meg, ihvertfall!

[Gjest Gjest]

Dessverre kan det noen ganger straffe seg å være flink pike Det er ikke så rent sjelden jeg har hørt om at det ene søskenet har alltid klart seg selv, og fått lite hjelp/støtte, mens det andre søskenet får servert alt.

En klok kvinne jeg kjenner (som dessverre gjør samme feilen) prøvde å analysere hvorfor: Det er synd i h*n som aldri lærer av egne feil, og som ikke vil ta i mot gode råd fra andre. Det er synd i h*n som ikke bryr seg om å holde orden på egne ting/hus/bil. Det er vondt å se at barnet sitt misslykkes sånn gang på gang, det er vondt å se at barnet sitt ikke anstrenger seg mer for å få orden på livet sitt.

Og det er like synd i oss som foreldre som ikke klarer å la være å hjelpe

Vi som foreldre ønsker vel bare det beste for barna våre, og ønsker at de skal få oppleve alt som søsken/venner får. Man kan ikke forvente at barna i voksen alder skal ha lik økonomi, ha et godt ekteskap/samboerforhold.

Uansett hvor mye jeg prøver å legge godviljen til, så kan jeg ikke forsvare at foreldre forskjellsbehandler barna sine slik. Det er greit nok at man som enslig mor kan trenge litt ekstra hjelp en og annen gang, det er greit nok at man er i en øknomisk knipe og trenger et lite lån. Men å drive konsekvent forskjellsbehandling både øknonmisk, hjelp og barnevakt er ikke søren meg ikke greit.

En tragikomisk episode var mor som sa til sønnen i et familieselskap: Du trenger vel ikke cognac, du som har så god råd kan kjøpe den selv...

[J.K. Rowling]

En teori jeg har er at de som bor sammen med foreldre/ besteforeldre tror at det på en måte er normalt å ha så mye hjelp. Både store og små blir bortskjemte, og hvis de så må venne seg til et mer normalt liv uten masse hjelp virker det veldig slitsomt. Hvis barna venner seg til å ha besteforeldre sin oppmerksomhet hele tiden blir de ofte klengete og masete med "bare" mamma til stede.

Jeg har en samboer som reiser en del i jobben,og merker godt at det er mer slitsomt da han ikke er hjemme. Det blir kanskje slik for de som lener seg på foreldrene også?

Det jeg ikke kan fatte er at så mange later til å ikke ha noen som helst slags orden på hva som er mamma-oppgaver, og hva besteforeldrene skal slippe/ ikke skal gjøre. Hvis man skal bo tre generasjoner sammen hadde det for meg vært naturlig å si at mine foreldre ikke kunne skjemme bort vesla på samme måte som andre besteforeldre. Jeg ville også tatt så mye som mulig av ansvaret selv, mtp bleieskift, stell, matlaging osv. Jeg synes det er deilig at de styrer og steller den ene helgen i året vi er på påsketur sammen, men hadde det vært hverdagen vår måtte jeg ha markert for ungen hvem som var mamma.