ex-røyker

[Gjest Camela]

det er sikkert mange som stiller seg uforstående og ikke skjønner min problemstilling, men jeg velger uansett å dele dette med dere.

Jeg slutta å røyke for 3måneder siden. Det går bra, og jeg trives med å være røykfri.

Jeg synes det er tøfft når jeg er på fest. Da er trangen til en sigarett adskillig større enn ellers.

Typen min snuser, men har også festrøyka. dette har han så og si ikke gjort etter jeg slutta, mest for å være snill mot meg tenker.

Igår ferska jeg han med å bomme røyk på fest (han var full). Det som var, var at det var ikke det at han skulle røyke som såret meg, men det faktum at har "gikk bak ryggen" min. Det var veldig sårende.

jeg skjønner at han synes det er vanskelig, og kanskje ikke så lett å forholde seg til meg i slike sitasjoner, men det såra meg skikkelig. Så idag vurderer jeg å kjøpe med en pakke sigaretter til ham, slik at han skal slippe å skjule seg for meg.

Men det er tøft. Jeg sliter jo iblandt med røyksug, og aller helst hadde jeg sett at han ikke hadde rørt det heller. Men jeg innser jo at jeg har selv tatt et personlig valg om å slutte, og kan ikke la meg affiserere av andres valg..

Noen som kjenner seg igjen? Overdriver jeg? Noen som forstår?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg. Jeg sprakk da eksen min smugrøyket bak min rygg. Etter fire uker som røykfri hadde jeg jo fått tilbake luktesansen, og det luktet røyk av han på flere meters avstand.

Da tilstod han. Vi var så dumme at vi sluttet å røyke samtidig. Det verste var at han gikk bak ryggen min. Jeg ville foretrukket at han fortalte meg at han hadde sprukket.

Jeg skjønner at du er skuffet, men ikke begynn å røyke igjen pga. hans valg. Snakk med han og fortell han om dine følelser. Si at det er bedre han er ærlig, men at han ikke får røyke inne hos dere.

Jeg synes du er tøff som har klart deg så lenge uten røyk. Du har tatt et valg og han har tatt et valg. Ikke la hans valg endre ditt valg.

Han bruker snus og får i seg nikotin, så en festrøyk har liten betydning for hans sug etter nikotinen.

Du har kanskje et psykisk sug, men det går over vet du. Det kommer du kanskje til å oppleve senere også, men så lenge du vet det går over så la vær å ta en røyk.

Ikke kjøp sigaretter til han. Det kan være en ubevisst årsak til at du har lyst til det og du kan bli fristet til å ta bare en røyk, og da er nummer to osv. ikke langt unna...

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg. Jeg sprakk da eksen min smugrøyket bak min rygg. Etter fire uker som røykfri hadde jeg jo fått tilbake luktesansen, og det luktet røyk av han på flere meters avstand.

Da tilstod han. Vi var så dumme at vi sluttet å røyke samtidig. Det verste var at han gikk bak ryggen min. Jeg ville foretrukket at han fortalte meg at han hadde sprukket.

Jeg skjønner at du er skuffet, men ikke begynn å røyke igjen pga. hans valg. Snakk med han og fortell han om dine følelser. Si at det er bedre han er ærlig, men at han ikke får røyke inne hos dere.

Jeg synes du er tøff som har klart deg så lenge uten røyk. Du har tatt et valg og han har tatt et valg. Ikke la hans valg endre ditt valg.

Han bruker snus og får i seg nikotin, så en festrøyk har liten betydning for hans sug etter nikotinen.

Du har kanskje et psykisk sug, men det går over vet du.    Det kommer du kanskje til å oppleve senere også, men så lenge du vet det går over så la vær å ta en røyk.

Ikke kjøp sigaretter til han. Det kan være en ubevisst årsak til at du har lyst til det og du kan bli fristet til å ta bare en røyk, og da er nummer to osv. ikke langt unna...

←

takk for kloke ord.

Jeg tror nok du har rett. Jeg kjøper ikke sigaretter til ham. Men jeg må få ham til å forstå at det er mye bedre at han er ærlig med meg når han har lyst på en røyk. Som oftest i de situasjonen har jo jeg også lyst på, men kan ikke (vil ikke).

For en person som aldri har røyka selv, og prøvd å slutta, vil nok dette virke uforståelig. Men nå som jeg er ute av "det gode røykeselskap" føler jeg litt utafor, spesielt på fest. Før så gikk vi jo og tok oss en røyk sammen, nå er jeg ikke med mere.

Savner på mange måter noen å dele denne følelsen men, noen som forstår. Jeg kommer ikke til å røyke igjenn, men jeg vil heller ikke gå rundt å føle det slik for resten av livet. Skulle ønske at jeg ga f.. ia lt dette, og ikke brydde meg noe om det..

Men har ikke kommet til det punktet enda...

[Gjest TS]

Ja, TS over........

[Gjest Gjest]

Det var jeg som sprakk da eksen smugrøyket.

Du har lyst på en festrøyk og det er naturlig. Men de fleste sprekker på en festrøyk.

Ikke føl deg utafor, men ha fokus på hvor flink og tøff du har vært som har klart å slutte. Det er egentlig de som ikke klarer å slutte som er "utafor"... De fleste ønsker å slutte å røyke og ser opp til de som har klart det uten at de sier det høyt.

Vær glad for røykeloven. Det ville vært verre om alle røyket inne i lokalet. Du kan jo bli med ut for det sosiale og for å trekke frisk luft?

Jeg sprakk, men skal prøve å slutte igjen. I sommer skal jeg reise bort, så det er mulig jeg prøver da. Det blir mye friluftsliv, besøk hos slekt og venner, og jeg håper jeg klarer det.

Siden jeg har prøvd å slutte en gang før, så vet jeg hva jeg går til. Jeg har røyket i mange år og må begynne å tenke på helsa. En venninne av meg jobber på et sykehus på lungeavdelingen og det er ikke morsomt å høre at røykere må bruke pustemaskin osv.

Jeg prøver å ikke tenke så alvorlig som kols osv. men jeg vet at jeg vil få bedre hud, bedre kondisjon, smak- og luktesans, bedre økonomi og mindre sjanse for hjerte og karsykdommer.

Selv om jeg røyker synes jeg det er litt latterlig at jeg har behov for å få i meg nikotin og er avhengig av sigaretter.

Sist jeg sluttet, fokuserte jeg veldig på å spise sunt, gå turer og å trene mer. Jeg var redd for å legge på meg, men jeg gikk faktisk ned i vekt siden jeg tenkte sunnhet og helse. Jeg spiste mye frukt. Smaken kom tilbake og alt smakte bedre.

Det var dumt at jeg sprakk, men jeg skal klare å slutte.

Jeg er motivert, men jeg utsetter det for det passer aldri. Egentlig kunne jeg sluttet i dag siden det aldri passer... *lol*

Kanskje jeg skal prøve å motivere meg og prøve å ta den siste røyken i morgen tidlig? Har lest boka til Carr, men ga den bort da jeg trodde jeg hadde klart å slutte...

Jeg ble motivert av TS som har klart seg uten røyk i tre måneder selv om typen hennes har sprukket.

Lykke til, Ts. Du greier deg fint uten røyk og det har du bevist.

[Gjest Gjest]

Takk skal du ha gjest! Jeg trengte noen kloke ord nå. Noen ganger løser det seg bare å "snakke" med noen...

Jeg leste også A.Carrs bok, og ble motivert av den, men den fikk meg ikke til å bli totalt fri for nikotin... Det er vel bare noe jeg må jobbe med.

Så nå får jeg bare fortsette videre...

Takk skal du ha

[aline]

forstår at det gjør det vanskeligere ja.

jeg ble sammen med en storrøyker, fire måneder etter at jeg hadde sluttet selv.

det gikk faktisk mye bedre en jeg var redd for, men så prøvde aldri han å slutte da. han røyket, alltid og overalt. så sånn sett ble det en vane.

har han sagt han skal slutte å røyke han også? eller lar han bare være pga at du har sluttet?

lar han bare være for din skyld, uten å selv skulle slutte, så ser jeg det ikke helt som at han går bak ryggen din. har han sagt at han skal la være, siden du har sluttet, så er det teit.

og jeg er helt enig med deg, det er mye bedre å bare være ærlig på det. har han lyst på en røyk, så kan han vel bare si det. dersom han har sagt han skal holde seg unna for din skyld.

men dette blir enklere for deg etterhvert, det er jeg helt sikker på.

jo lenger du holder deg unna røyken, jo mindre plagsomt blir det å være på fest etc uten å ta en røyk. selv om andre røyker rundt deg.

det med det sosiale er også noe man venner seg med. ikke-røykere ER jo faktisk ikke mer usosiale en røykere, de er bare sosiale uten å gå vekk og tenne seg en røyk.

jeg har ikke blitt mindre sosial etter at jeg sluttet å røyke, og føler jeg for å være sosial med røykere, så blir jeg med dem ut når de skal ta seg en røyk. nå, etter tre år (og før den tid også altså), så er ikke det noe problem.

men jeg husker at jeg gikk hjem fra byen noen ganger i starten, rett og slett fordi det ble for vanskelig. når valget var at enten kom jeg til å sprekke, ellers måtte jeg bar flytte meg fra den fristende situasjonen, så valgte jeg faktisk å gå hjem og fjerne meg fra situasjonen istedenfor. det er jeg litt stolt av.

og jeg visste jo at det kom til å endre seg over til.

lykke til videre uansett.