"Psykolog" hjelp etter bilulykke

[Gjest Gjest]

Jeg var med i en bilulykke for ca 2 år siden. Nå er jeg ganske redd til å sitte på i bil. Jeg gjør det, men jeg har hjertet i halsen hver gang (jeg var passasjer i ulykka). Jeg har ikke problemer til å kjøre bil selv, bortsett i ordentlig dårlig vinterføret. Jeg skjønner at det ikke er farlig å kjøre bil, men den irrasjonelle angsten får jeg liksom ikke gjort mye med.

Er så i tvil om psykolog er riktig person å gå til, eller om jeg burde søke "alternativ" hjelp.

Noen som har opplevd liknende?

[honey21]

Jeg forstår veldig godt at du får litt angst av å kjøre bil noen ganger etter en ulykke. Det er jo også ganske slitsomt med slikt i lengden. Jeg tror du har godt av å snakke med en psykolog. H*n vil helt sikker kunne hjelpe deg!

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd en kollisjon. Ble påkjørt bakfra. Fikk en nakkeskade og livet mitt snutt opp ned.

I dag er jeg relativt frisk. Fungerer greit i jobb.

Jeg er trygg nå jeg selv kjører bil. Rett og slett fordi da har jeg kontroll.

Når samboer kjører er jeg av og til utrygg. Jeg kommenterer hans kjøring. Jeg kvepper til. Han synes det er pyton. Vi har vært oppe i nesten-ulykker og da gråter jeg.

Har bare sagt at han får akseptere mine reaksjoner. De styrer jeg ikke.

Har du behov for å snakke om det som har skjedd, så er nok en psykolog en grei ting. Venner, familie og kjæreste skjønner ikke hva det dreier seg om og hvorfor du har behov for å prate om det gang på gang. Mener du at det kan hjelpe, så gjør det!

[Gjest gjest1]

Jeg opplevde en traumatisk situasjon for 3 år siden (jøsses, såpass lenge siden). trodde jeg skulle takle dette fint, men fikk en enorm reaksjon etter halvannet år. Jeg gikk til psykolog et halv år, hvor jeg øste ut av meg alle tankene jeg hadde.

I mitt tilfelle var det ingen bilulykke, men en hjertestans på sykehus. Så jeg sliter med å være på sykehuset, sykehuslukter osv.

Jeg synes det hjalp, og det skader jo ikke å prøve? funker det ikke kan du jo prøve noe annet?

Jeg liker fortsatt ikke sykehus, men jeg griner ikke like mye når jeg må være der lengre. Og jeg er veldig sikker på at de neste gangene jeg skal opereres så skal jeg ta kontakt med psykologen i forkant så jeg er forberedt mentalt.

[Tristessa]

Jeg og samboeren min ble påkjørt bakfra for et drøyt halvår siden. Bilen ble totalskadet og vi hadde ikke råd til å skaffe en ny siden forsikringssummen var såpass liten (gammel bil), men nå har samboeren kjøpt bil igjen. Kjenner at jeg virkelig misliker å kjøre bil, selv om ingen ble skadet i kræsjen. Jeg har i det siste vært plaget av panikkangst, hva det kommer av er litt uvisst, men går i terapi på grunn av det. Hvis du føler at du har angstplager i forhold til å kjøre bil, synes jeg du burde oppsøke psykolog dersom du føler behov for det. Bedre det enn å være redd for å kjøre bil, jeg forstår godt hvordan du har det.

[Gjest Skya]

Uansett hvem du snakker med, så hjelper det nok å få snakket om det. Jeg var involvert i en trafikkulykke på jobb for noen år siden. Og jeg ble tatt veldig godt hånd om i etterkant, ble tatt med ut på veiledende kjøring og fikk snakke med folk som kunne krisehåndtering. Jeg tror det spilte en stor rolle i min bearbeidelse av hendelsen. Selv om jeg noen ganger gjenopplever øyeblikket når jeg står i lignende situasjoner. Du blir nok aldri helt kvitt den følelsen, som bare vi som har vært der kjenner.

[Cognizance]

Det finnes en alternativ behandlingsform som heter tankefeltterapi som hevder å fungere bra mot angstlidelser av typen du beskriver.

Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med fastlegen, så vil han eventuelt henvise deg til spesialist.

Endret 22. mai 2006 av Cognizance

[Gjest Gjest]

Jeg var passasjer i en bilulykke da jeg var 16. Og akkurat hadde begynt å øvelseskjøre. Jeg MÅTTE kjøre selv så sant jeg hadde mulighet etter det. Jeg hadde helt angst når jeg satt på med andre, selv om jeg ikke viste det utad. Dette var jo å en alder hvor jeg ofte satt på med ferske sjåfører, og jeg husker hvor sinna jeg var inni meg av dems måte å kjøre på, de hadde en 'det skjer ikke meg noe' holdning i hodet. De skulle bare visst hvor fort det skjer noe!!

Livet kan bli snudd på hodet på 1 sekund.

Ulykken jeg var med i var på vinterføret, og med en gang noen fikk skrens på bilen etter det så hadde jeg hjertet i hodet.. Har jeg fortsatt.. Jeg må ha kontroll selv!!

Nå 8 år etter har jeg fortsatt angst perioder når jeg sitter på med folk. Men det spørs hvem jeg sitter på med.

Jeg sitter sjelden på, jeg kjører stort sett alltid selv, jeg MÅ ha kontroll selv. Det kan godt skje meg noe, men da har jeg i hvertfall selv hatt kontrollen da.. noe med det..

Jeg er ikke redd for å kjøre selv, kjører vannvittig mye. Men har opplevd flere ganger biler som har kjørt forbi, uten å se at jeg kommer i møte, å det er jo klart en tenker.

Jeg prøver å unngå sitte på med folk jeg vet jeg ikke føler meg trygg på, det er det som har redda meg.

Lykke til, ikke slutt å kjør bil hevrtfall.

[~Bridezillah~Killah~]

Det du trenger i første omgang er en likemann.

Ta kontakt med Landsforeningen for Trafikkskadde og forklar din situasjon. LTN har likemenn over hele landet.

En likemann er en person som sjøl er trafikkskadd, og som kan hjelpe deg videre gjennom samtale, kontakt med fagfolk osv. Fordelen med likemannsordningen er at du får snakke med et vanlig menneske som vet hva du sliter med og som har lært mye om veien videre. Kontakt med likemann erstatter ikke prykologhelp, men er et godt første skritt.

Psykiske plager etter en ulykke er også en trafikkskade (posttraumatisk stress), men det er ikke sikkert det er så enkelt å få legen til å skjønne det. Går du via en likemann har du med deg en god støttespiller på veien.

Gå for all del ikke og bær på dette uten noen form for behandling!

Lykke til!

[afr0dite]

Gå til psykolog! Det er akkurat det de driver med! Hør med fasstlegen din og få henvisning til en adferdspsykolog. Det er en psykolog som driver med desensitivisering. Legen din vet sikkert hva det er.

For ordens skyld går det ut på å saaaaakte, men sikker utsette seg for sin egen frykt. Man starter på tankebasis og ender med å kunne utsette seg for det man frykter uten angst. Det hele går i ditt tempo, og psykologen fungerer som en trygg veileder.

Poenget er å utsette seg for det man frykter uten at det man frykter skjer, mange nok ganger til at frykten forsvinner.

Du bør absolutt gjøre det, for det er fort gjort at tilstanden forverres og at angsten sprer seg.

Lykke til! Det er ikke nødvendig å være redd når man kan få hjelp!

Endret 23. mai 2006 av afr0dite

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har opplevd en kollisjon. Ble påkjørt bakfra. Fikk en nakkeskade og livet mitt snutt opp ned.

I dag er jeg relativt frisk. Fungerer greit i jobb.

Jeg er trygg nå jeg selv kjører bil. Rett og slett fordi da har jeg kontroll.

Når samboer kjører er jeg av og til utrygg. Jeg kommenterer hans kjøring. Jeg kvepper til. Han synes det er pyton. Vi har vært oppe i nesten-ulykker og da gråter jeg.

←

Det er akkurat som om jeg skulle sagt det selv.

Var i en front mot front ulykke og føler egentlig at jeg har pratet nok om ulykken og sånn sett ferdig med den. Derfor er jeg også usikker på om det hjelper å prate med psykolog. Ønsker meg vel en eller annen oppskrift på eventuelle mekanismer som kan fortelle kroppen at dette ikke er farlig. Jeg sitter på i bil mye og tenkte at dette skulle gi seg etter så lang tid, men det gjorde det ikke. Jeg ønsker meg kanskje det umulige, en oppskrift på hva jeg gjør når kroppen oppfører seg slikt, selv om jeg skjønner innerst inne at det ikke er farlig. Ja, ja, det er vel hodet det sitter i likevel.

Takk for alle svar. Skal prøve å ta kontakt med en fagperson, for dette går visst ikke over av seg selv.

[Gjest Labellamia]

Ta kontak med foreningen for trafikkskade, de kan sette deg i kontakt med en likemann, altså en som selv har vært i trafikkulykke. Det hjelper, og forklar din familie hvorfor du har behov for å snakke om dette så tror jeg du vil fortså. Var det alvorlige skader inne i bildet kan du ha rett på spykolog dekket av forsikringsselskapet. Min datter gikk til spykolog etter sin bilulykke, den var stygg hun svede i livsfare 4 dager etterpå. Hun nektet å forlate sykehuset fordi hun da måtte sitte i en bil. For henne har det hjulpet mye å snakke med spykologg og likemenn. Men følelsen av panikk vil hun måtte leve med, som spykologen sa " det handler ikke så mye om å få den bort, som å lære seg å leve med den."