Gruer meg for å gå til legen

[Gjest Redd]

Jeg skal til fastlegen i dag og igjen er det problemer med sterk angst. Jeg føler at jeg bare klager og burde tatt meg sammen, selv om legen alltid virker forståelsesfull og jeg har gått der i mange år.

Siden angsten ikke vises, føler jeg meg liksom som en hypokonder som ikke klarer takle livet uten medisiner. Er det flere som har det sånn når de skal til legen sin?

[Gjest ja]

Ja jeg har det sånn. Og da av nervøsitet for å ikke bli trodd smiler og ler jeg nervøst (virker sikkert helt fjern) før jeg bryter helt sammen og griner ustoppelig. Har skjedd flere ganger. Legene er sikkert vant til det. Det er mye lettere å gå til legen med en pinlig fysisk plage (eks. klamydia) enn å gå dit for å snakke om psykiske problemer. Det er så avslørende og personlig. Dessuten er det ganske vanskelig å innrømme at man ikke takler livet slik det er. Man føler seg ganske mislykket og det er vondt. En ting er å vite det selv og gråte alene. Men det å måtte fortelle det til andre virkeliggjør det man selv kanskje ikke helt har villet innse.

SÅ du er ikke alene. Erfarne leger skjønner hvordan det er.

Lykke til.

[Gjest Redd]

Takk for støtte. Jeg gråter aldri hos legen, og synes det er vanskelig å snakke om angsten, men legen kjenner meg og spør hvordan det går og hva som har skjedd siden sist... Nå har heldigvis noen positive ting skjedd, men jeg føler ikke for å fortelle om alt det negative og en legetime varer kun i 20 minutter.

Jeg får liksom en følelse av at jeg er der bare for å få medisiner, men jeg klarer meg ikke uten akkurat nå. Uten medisiner vil jeg bare isolere meg og måtte blitt sykemeldt.

Det er flaut å slite med angst og vanskelig å snakke om det akkurat i de tyve minuttene legetimen varer.

Det er mange som vet at jeg har angst, men nesten ingen vet at jeg får medisiner for det. Når jeg tar medisiner, føler jeg at jeg ikke er i stand til å takle livet mitt og ikke har kontroll. Men jeg takler det ikke uten medisiner akkurat nå. Det er vanskelig å gå til legen for da blir jeg minnet på min håpløse situasjon og jeg er alltid redd for at legen skal si at nå må jeg prøve å takle livet uten medisinene...