Bipolar lidelse II

[yvoesp]

Ønsker høre fra andre med samme lidelse hvordan de takler å leve med sykdommen:

Hjemmeværende/ jobb?

Familie

Selvtillit

Personlighet

Er familie og venner klar over hvordan sykdommen er og forstår deg bedre?

M.t.p. alle symtomene du kjenner deg igjen i -) er det noe igjen som føles er "deg" i det hele?

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde bipolar 2 i noen år, før det utviklet seg til bipolar 1. Den første tida, de første årene faktisk, var veldig tøffe. Men etterhvert lærer man seg å leve med sykdommen. Man blir tryggere på seg selv, og får klarhet i hva som er sykdommen og hva som er deg selv. Det hjelper også å finne medisiner som fungerer, men jeg tror nesten at du bare må ta tida til hjelp.

Jeg har fått god hjelp av å gå til psykolog, og har etterhvert fått god selvtillit. Jeg har også lært å kjenne igjen faresignaler ved begynnelsen av en sykdomsperiode, slik at jeg kan ta tak i det med en gang og forhindre at det utvikler seg til en depresjon eller mani.

Jeg har alltid vært veldig åpen om sykdommen min, og har nesten bare fått positive tilbakemeldinger. Jeg er også åpen om det innad i familien, men det faller svært naturlig da nesten alle voksne mennesker i min slekt har enten depresjon, bipolar 1 eller bipolar 2. En helt utrolig opphopning med andre ord, og det viser jo at arv spiller en rolle ved disse sykdommene.

Jeg lever for tiden på midlertidig uførestønad. Har gjort det i 2 år nå, men jeg har nå fått klarsignal av legen på at jeg (endelig) er 100% arbeidsfør, og har så smått begynt å søke på jobber.

Jeg har faktisk blitt både mer åpen, avslappet og mer sosial enn jeg var før jeg ble syk. Det skyldes antagelig at jeg var veldig sjenert før, hemmet. Men etter å ha gjort så mange rare ting under sykdomsperiodene mine, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, føler jeg meg mye friere. Trenger liksom ikke å være redd for å dumme meg ut blant venner, når de allerede har sett mine verste øyeblikk.