angst for kreft generelt

[Gjest tonya]

Må bare få ut noen tanker rundt dette ømtålelige temaet.

Jeg har mistet ganske mange i kreft, deriblandt nylig to av mine aller nærmeste i løpet av kort tid, min mor og min mann.

Noe som har ført til at jeg har utviklet en nærmest sykelig angst for kreft.

Altså, statestikken hjelper jo ikke.. med tanke på at det er såpass mange som får kreft. Nå vet jeg også at alle ikke er dødelige, men det hjelper liksom ikke så mye på denne redselen min

Det jeg lurer på er om noen føler den samme frykten?

Jeg har nok blitt litt hypokonderisk. Jeg er livredd for å dra til legen, i tilfelle han skal finne ut at jeg har en kreftsykdom.

Føler meg ganske unormal som tenker på dette mye, og syns det er slitsomt.

[Gjest Gjest]

Hvor bor du? I bergen vet jeg de har hypokonderklinikker som er veldig flinkte til å ta opp slike problemer som du sliter med. Det er vel mulig at det finnes andre steder i landet også. Vil kanskje råde deg til å snakke med psykolog, men da en kognitiv atferdsterapaut. Desverre har mange psykologer ikke nok innsikt i de problemene du sliter med, men en kognitiv atferdsterapaut kan få deg til å hondtere og muligens forandre tankegangen din.

Det ville jo vært veldig trist om du skulle bruke hele livet på å bekymre deg over noe som bare kanskje intreffer... når det er så mye annet å konsentrere seg om

Forreten syntes jeg du er veldig flink som innser selv at dette kanskje er et problem, og ikke en reell ting å benytte tankekraft på. Desverre hjelper ikke angsten på om du kommer til å få kreft eller ikke. Det at du innser problemet gjør at du nok mye lettere kan håndtere det. Lykke til

[Gjest Thalassa]

Jeg tenker ikke så veldig over at man kan få kreft utover å sjekke brystene for kuler av og til, og sjekke føflekker (siden jeg har mange) og se om dem er røde o.l

Har en bestemor som har fått kreft to ganger i livet, men hun lever fortsatt. Kreft trenger ikke være verdens undergang, selv om du har opplevd flere vonde ting mht den.

[Gjest Gjest]

Jeg har også kreft i nær familie som har ført både til død og til overlevelse.

Selvfølgelig er jeg redd kreft, både at jeg skal få det selv, og at flere av familien skal få det..

Jeg er ikke så flink til å sjekke ting

har flere føflekker, de fleste er brune og 'under' huden på en måte, bare prikker.

MEn har et par som er vokst utenfor.

Den ene er ca 1 cm lang og 0,5 cm bred, lys rosa på en siden og mørkere på andre..

En annen er ca 0,5 cm både lang og bred, og er en brun klump.

[Gjest tonya]

Takker for svar fra alle!

til gjest nr 1. Tusen takk for tipset, dette skal jeg undersøke nærmere! jeg vil også veldig gjerne håndtere dette, og denne terapautiske metoden kan jo gjerne være første skritt!

Thalassa : Bestemoren din høres ut som en tøff dame! Så bra at hun har overlevd :D

det er godt å høre at det ikke alltid ender vondt

Siste gjest :

Høres ut som meg Jeg har flere føflekker jeg burde kanskje ha sjekket, men aldri sjekker hos lege. Jeg sjekker ting veldig sjeldent.

Veldig leit å høre om at kreften i din nær familie har endt dårlig i noen av tilfellene

[Gjest gjest1]

En kan jo få kreft av alt nå til dags, tilogmed gulost. Så det orker jeg ikke slite meg ut med å tenke over.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri pleid å bekymre meg, men etter at moren min fikk brystkreft hadde jeg en periode hvor jeg var litt sånn som deg. Heldigvis var kreften til mamma snill, så det der gikk bra, og jeg roet ned meg selv også.

Greit nok, sannsynligheten er jo stor for at man kommer til å miste noen/flere i kreft, og også at man får en kreftdiagnose en gang i livet. Husk at de fleste som får kreft er godt voksne, og at en av grunnene til at krefttilfellene øker er at vi lever lengre.

Noen ting kan man også gjøre for å forebygge, uten at det er noen garanti. trene, spsie sunt o.l. Det viktigste av alt er at du klarer (får hjelp til) å fokusere på noe annet enn at du er redd for å bli syk. Det høres ut som en type angst, og tar masse energi du burde bruke på å nyte livet.

Lykke til:-)

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg er blitt litt mer bekymret etter at noen av mine nærme har fått kreft.. Jeg har lagt om kostholdet og spiser sunnere ihvertfall.

[Gjest Huff da]

Jeg forstår din frykt. selv har jeg lært meg å leve med den. På en måte, men på en annen side ikke...

I min famile er ikke kreften alltid årsaken, men jeg har opplevd at det skjer ett dødsfall hvert år. En i året i femten år...

Jeg og min søster pleier å fleipe med at hvem blir den neste... men det er ikke mye gøy.

Jeg klarer ikke bearbeide sorgen, før en ny dør. Det er ulykker osv. og det verste av alt er at de fleste er unge...

Nå er jeg mest redd for å miste min far som er syk, og mine barn. Når det ikke går ett eneste år på femten år uten at noen i din slekt dør, så blir man nesten overtroisk. Ikke ett år uten dødsfall...

Jeg er kanskje den neste på "lista men det sies at de snilleste dør først, så jeg har en del å lære, tydeligvis...

Jeg har ikke rukket å gå på gravstedet til x og jeg kan ikke forstå at han er død...

Jeg klarte ikke å slette han fra mobilen, og ofte tenker jeg på han. Og jeg forstår ikke at han er død...selv om det er to år siden.

Vi snakket ofte sammen, om følesler etc.

Jeg studerte i utlandet da han døde, så jeg fikk ikke med meg begravelsen.

Finnes det en forbannelse over slekta, så håper jeg at den neste blir meg, for jeg er drittlei av å miste...

Men det er en egoistisk tanke av meg.

Ett av mine barn befant seg midt i en terrorsuppe, om man kan kalle det det da, siste år... flere hundre døde.,,

Men jeg må stole på at selve døden ikke er så "farlig". Vi visste jo ingenting før vi fødtes, uten at jeg har noen teori om hva som skjer etter død. Helvete tror jeg ikke på, det må i så fall befinne seg på jorda i nålivet og er indoktrinering og skremselspropaganda.

Nå skriver jeg for mye, men jeg har også mine tanker... og ingen svar...

Noen ganger ønsker jeg å dø, for jeg sliter med mitt, sykdommer osv. Men jeg kan ikke pga at jeg vet sorgen som vil lamme min familie.

Dvs at jeg nekter meg selv å bli syk, men nå virker jeg eplekjekk...

Men jeg er aldri syk, aldri forkjølt, ikke influensa osv. etter at jeg bestemte meg.

Jeg er mest redd for å miste de jeg har igjen. Jeg er redd jeg ikke skal takle det og klikke totalt.

Jeg har mistet så mange at jeg mener tålegrensa mi snart er nådd.

Men det sies at man ikke får større ryggsekk på veien her i livet enn man klarer å bære...

Det må jeg bare tro på, selv om jeg ikke er en personlig kristen.

Til trådstarter. Dette ble mye om meg, men du må TENKE at du IKKE får kreft, og får du det, så overlever du det.

Tanken er makt, både over psyken og fysikken.

Min bestemor døde men hun var over nitti år, og jeg visste at jeg skulle dit to uker før det skjedde. Da var jeg hos en alternativ terapaut som spurte meg hvor jeg trodde jeg var om to uker. Hos bestemor...

Da hun døde, ble jeg redd for å dø selv siden jeg "så" at jeg skulle være hos bestemor om fjorten dager... Men terapauten roet meg, og jeg var kun i huset hennes, og hun var ikke der.

[FrøkenHobart]

Men om du har mistet din mann og din mor i kreft er du ikke hypokonder når du er redd for kreft selv. Du har en reell angst! Snakk med legen din om dette, be om en enkel blodprøve som måler alle nivåene i kroppen din.

[Jasmin]

Mamma har hatt brystkreft, og jeg var en stund veldig redd for at det samme skulle hende meg...

Vi snakket med legen min, og han meldte meg på en undersøkelse angående arvelig kreft... Der tok bl.a. mamma en gentest for å sjekke om det var brystkreftrisiko i genene hennes...

Noe det ikke var...

Dette gjorde meg litt roligere, hvertfall!

[Gjest Jalileh]

Jeg er livredd for kreft selv jeg. Jeg skulle ønske det kom en slik universalkur som tok alle krefttypene. Hater den sykdommen....den er fæl.

Hadde jeg vært rik så hadde jeg spytta inn masser av penger til kreftforeningen!

[Gjest Gjest]

Ja, tenker en del på all den Pepsi max og TabXtra jeg drikker hver dag - og lurer på hvorfor ikke Helstilsyn/statlige instanser merker alt med aspartam og andre søtstoffer med "kan være farlig/kan forårsake kreft" el.l.

[Gjest tonya-trådstarter]

Tusen takk igjen alle for svar og tanker..

Til "Huff da" : jeg er fryktelig lei meg over at du har vært igjennom så mye tungt! Og håper at nok er nok og at du ikke vil oppleve mer tungt. Har vært mange dødsfall her også, 5 tilsammen de 2 siste årene, men min mor og min mann er da de nærmeste av de 5 . En god til deg, og skjønner at dette du har opplevd er MYE. Ønsker deg det beste i fremtiden, og håper at fremtiden vil bestå av lys og håp og lykke fremover.

Men om du har mistet din mann og din mor i kreft er du ikke hypokonder når du er redd for kreft selv. Du har en reell angst! Snakk med legen din om dette, be om en enkel blodprøve som måler alle nivåene i kroppen din.

←

Det er nettop det, vi tok en enkel blodprøve- som viste at noe var galt ( 70 i senkning) . Dette var 5 mnd siden, og vi har fortsatt ikke (etter 15 blodprøver) funnet ut hva som er galt Tørr ikke nesten finne ut hva som er galt lenger

[Gjest Gjest]

Men om du har mistet din mann og din mor i kreft er du ikke hypokonder når du er redd for kreft selv. Du har en reell angst! Snakk med legen din om dette, be om en enkel blodprøve som måler alle nivåene i kroppen din.

←

Hypokondere har reell angst! Det å være hypokonder betyr at man har helseangst. Det er en psykisk sykdom som dessverre blir latterliggjort, men som har alvorlige konsekvenser for den det gjelder. De trenger behandling på lik linje med andre psykisk syke. Det snakkes mye om hvor mye ressurser hypokondere bruker i helsevesenet. Jeg synes man burde være mer opptatt av at dem ikke får den hjelpen dem trenger. Jeg tror også dette er en angst som er vanskelig å innrømme ovenfor helsepersonell og andre nettopp fordi det blir latterlig gjort.