seksualitet etter traumatisk fødsel

[Gjest anonym nå]

Etter en fødsel som på mange måter føltes som et overgrep (orker ikke gå inn på detaljer) sliter jeg veldig med forholdet til egen kropp. Jeg lurer på om andre har opplevd det samme og evt hvordan dere gikk frem for å håndtere disse følelsene? Er psykolog (med ventetid og rådyre honorarer) eneste veien å gå?

anonym denne gang

[Ciara]

Jeg har ikke noe kunnskap om dette, men dersom du opplevde det som et overgrep/traume som har ført til vanskelig seksualliv nå, så ville jeg absolutt tro at psykologhjelp ville være vel verdt pengene. Lykke til!

[Gjest Labellamia]

Kjære deg, jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og få en henvisning videre til psykolog. Helsesøster kan også være en god samtalepartner.

En jente i min nære krets hadde noe av de samme følesene som du beskriver, hun tok kontakt med jordmor sammen med helsesøster, og fikk snakket om fødselen og om hvorfor ting gikk som de gikk. Det hjalp en del.

[Gjest Gjest]

Tror dessverre ikke dette er helt uvanlig, i USA er det faktisk blitt et eget begrep, “birthrape” som omhandler enkelte former for traumatiske fødsler. Søker du på “birthrape” eller “traumatic birth stories” finner du mange som antakeligvis har opplevd mye det samme som du selv gikk gjennom.

Jeg har ikke opplevd helt samme situasjon, men jeg kan av ulike årsaker leve meg lett inn i situasjonen (mine opplevelser har gjort at jeg har fått ekstrem fødselsangst pga at jeg frykter en liknende opplevelse som du trolig har hatt) For min del var det viktige å lese, og å forstå at mine følelser faktisk var berettiget og ikke bare bli avspist med “det var til ditt eget beste”. Mye av det var faktisk unødig, gjort pga rutine, manglende kunnskap, eller for å spare tid/penger. Er dette tilfellet hos deg bør du kanskje vurdere å melde dette til fylkeslegen, kanskje det kan spare andre for lignende traumer, og gi deg den oppreisningen du har krav på.

Lykke til videre i livet

[Gjest Gjest]

Jeg hadde som deg en traumatisk fødselsopplevelse, og har hatt problemer med kropp og seksualitet såvel som mye annet (får sterke stressreaksjoner hver gang jeg føler meg presset til å snakke om fødselen eller på andre måter blir påminnet det hele uten at det er jeg som styrer det).

Vet ikke hvilke områder du sliter mest med - jeg antar at det kanskje blant annet har med seksualitet å gjøre, derfor tillater jeg meg å skrive noe om dette her, utfra egne erfaringer.

Kan ikke si at seksuallivet har blitt helt bra, men det som har hjulpet meg er å snakke med mannen min om alt jeg tenker og opplever i forbindelse med seksualiteten vår, og forklare ham hva som må til for at jeg skal føle meg trygg og klare å slappe av sammen med ham. Jeg vet at han synes det er litt vanskelig å snakke om det som gikk galt under fødselen, for han var til stede hele tiden, og klarte ikke gjøre noe for å gripe inn. Imidlertid har vi begge merket at ting blir verre hvis jeg biter det i meg og later som ingenting, så selv om det kan være litt leit å snakke om det, har vi gått for full åpenhet. Jeg har vært nøye på ikke å bebreide eller si ting som kan være unødvendig vondt for ham å høre. Nå ligger vi sammen 1-2 ganger i uken, og som regel er det veldig vellykket for begge parter.

For meg har det viktigste vært å gjenskape følelsen av kontroll og stolthet. Jeg kjente meg voldsomt krenket under fødselen, og opplevde at alle andre bestemte over underlivet mitt og kroppen min; fremmede kom inn og stakk hele armen inn i meg uten en gang å si hei eller spørre om det var ok, en jordmor stod og klemte på klitoris uten å forklare hva hun drev med (jeg tror i ettertid at det kan ha vært for å forhindre rift der oppe), og så videre. Jeg fikk lite blikkontakt, kjente meg som det mest verdiløse mennesket i verden, og var forferdelig ensom og fortvilet. Når jeg prøvde å få kontakt eller bli hørt, ble jeg bare hysjet på, og fordi jeg var "bundet" til sengen av en del ledinger etc. var situasjonen ekstra fanget og desperat.

Mannen min og jeg har nå gjort en avtale om at han tar minst mulig initiativ og er mest mulig passiv. Det hjelper for meg, for da er det jeg som får styre tempoet og fremgangen. Mannen min synes det er helt fint, for han ønsker jo å ha et fungerende seksualliv. Tidligere, når han har vært mer aktiv, har det ofte hendt at jeg synes ting går for fort frem, eller jeg blir påminnet fødselen på andre måter, og dermed låser det seg helt, og jeg må avbryte. Nå, når jeg får bestemme fremgangen og være den aktive, kan jeg bruke den tiden jeg trenger på å bli klar. Vi har ofte lengre forspill enn før, og vi har begynt å småprate mer underveis fordi dette hjelper meg til å være mentalt tilstede i øyeblikket og ikke la tankene vandre tilbake til fødetuen. Mannen min sier at han liker veldig godt å være i den passive rollen nå som vi har gjort det slik en stund. Og når jeg kjenner at jeg virkelig er klar, pleier jeg å si fra til ham at han kan være mer aktiv, men vi har visse spilleregler - for eksemple vet han at han aldri må holde meg fast, og at han må være forsiktig med å berøre underlivet mitt uten at jeg er forberedt, fordi en plutselig hånd der kan bli for likt fødselen, osv.

Jeg vet ikke om dette er noe til råd, men vi har altså kommet oss veldig mye lenger i løpet av de siste månedene. Vi har hatt en veldig aktiv tilnærming til problemet, og jeg har også brukt internett mye for å få hjelp til å forstå egne reaksjoner. En annen ting vi har gjort er å prøve å tenke nytt - vi har flere gangen satt oss ned med tegneblokk og en flaske vin og prøvd å finne nye stillinger, leker etc. som vi ikke hadde prøvd før fødselen, og som dermed ikke har blitt ødelagt eller påvirket av fødselsopplevelsen.

Lykke til - håper inderlig det ordner seg for deg. Jeg syntes ting var ganske mørkt til å begynne med, men med meg har i alle fall ting blitt mye bedre ettersom månedene har gått. Og hvis det ikke er seksualitet du sliter med i forhold til kropp, så får du unnskylde at svaret til deg ble så fokusert på det!