Mannlige rådmenn og kvinnelige ledere

[Gjest Gjest]

På vår arbeidsplass er rådmannen mann. Han ønsker bare å jobbe tett med andre ledere som også er menn. På en annen arbeidsplass avviste rådmannen 15 søkere til en stilling, der 6 av dem var svært godt kvalifiserte til en lederstilling i hans stab. 4 av disse 6 var kvinner med svært god og relevant utdanning samt lederkvalifikasjoner. Rådmannen valgte å ikke å innkalle til intervju engang!

Er det flere enn meg som aner ugler i mosen på mannlige rådmenn og toppledere, som gjerne tar æren for kvinnelige medarbeideres bakgrunnsutredninger, men som på ingen måte ønsker å jobbe tett med disse kvinnene i stab til hverdags?

Mitt inntrykk er så langt i arbeidslivet, at mannlige ledere gjerne tar kreditt for flinke kvinnelgie medarbeideres innsats, og tar gjerne imot faglige råd/vurderinger fra kvinner, men i møter og viktige forum: der ønskes ikke kvinnene inn. Kanskje fordi det blir ubehagelig for mennene å være i dialog med kvinner som tenker annerledes/kommuniserer annerledes enn dem selv? (mann/kvinne- ulike kulturer?)

Er det slik fortsatt (som i middelalderen), at kvinner jobbe ri kulissene og menn framme på scenen?

[Gjest gjest1]

Ja, det er min erfaring. Skremmende i 2006, ikke sant?

Men det gjelder selvsagt ikke alle, det er mange menn som har så stor trygghet i seg selv, at de ikke oppfører seg på denne måten. Men i noen miljøer som du beskriver, definitivt JA

Hvorfor tror du jeg har blitt for kjønnskvotering etter mange år i arbeidslivet? Da jeg var yngre og nyutdannet mente jeg i min naivitet at kvotering var en uting. Og det er det prinsipielt sett, men samtidig er det en nødvendighet for å få bukt med ukultur og mannssjåvinisme i arbeidslivet.

Desverre

[Gjest Gjest]

Ja, det er min erfaring. Skremmende i 2006, ikke sant?

Men det gjelder selvsagt ikke alle, det er mange menn som har så stor trygghet i seg selv, at de ikke oppfører seg på denne måten. Men i noen miljøer som du beskriver, definitivt JA

Hvorfor tror du jeg har blitt for kjønnskvotering etter mange år i arbeidslivet? Da jeg var yngre og nyutdannet mente jeg i min naivitet at kvotering var en uting. Og det er det prinsipielt sett, men samtidig er det en nødvendighet for å få bukt med ukultur og mannssjåvinisme i arbeidslivet.

Desverre

←

Jeg har alltid vært en "blå" kvinne politisk og har alltid tenkt at "man oppnår det man jobber for selv uten hjelp fra staten eller andre".

Nå, etter 10 år i arbeidslivet, offentlig sektor, ser jeg at kvotering opp og inn kanskje er eneste utvei for kvinner i dag, 2006 og framover.

Det er ikke sikkert at menn mener noe "vondt" med det: men det skjer. Bevisst eller ubevisst holdes intelligente, velutdannede og engasjerte kvinner utenfor rommene der beslutningene skal tas. Selv om lederne er dummere og mer passive enn sine ansatte...så betyr ikke det mye: det er lederne som bestemmer, uansett hvor nek de måtte være.

Derfor bør alle smart ekvinner forsøke så godt de kan å bli ledere der de er: og så hjelpe andre kvinner opp og frem, og inkludere dem og ta de med! På den måten sikres det mer naturlig at kvinner får delta der det skjer.

Mitt råd er derfor at kvinner må hjelpe kvinner.