Noen karrierekvinner her?

[Gjest Gjest_Askepott_*]

Noen som kjenner seg igjen i denne artikkelen?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article720986.ece

- Er å gjøre karriere det som trengs for en lykkelig tilværelse?

- Er ditt yrke forskjellig i forhold til arbeidspress fra det du trodde da du utdannet deg?

- Er du ofte veldig stresset?

Interessant tema, kunne tenkt meg litt meningsutvekslinger rundt dette.

[Gjest Gjest]

Mine svar på spørsmålene blir nei, nei, nei og nei.

Begrepet karriere har mistet sitt innhold for meg. Jeg vet ikke lenger hva som menes med det. Hva er karriere? Er det det å jobbe innenfor det man ønsker? Er det å stige i gradene? Må det kanskje være begge deler? Regnes det som karriere hvis jeg går fra å være butikkassistent til å bli sjef for kjøttdisken til å bli daglig leder - men IKKE ønsker å jobbe innen butikk? Er det karriere om jeg jobber som journalist, men ikke går oppover på rangstigen, og er midt i smørøyet i forhold til det jeg ønsker meg? Hva er karriere?

Da jeg studerte, så jeg for meg en karriere i London. Jeg ville opp, jeg ville frem, jeg ville sjefe, jeg ville stå på toppen og kjenne vibrasjonene av folkene under meg på stigen. Jeg ville ha et hjørnekontor med utsikt over London. Verden ble ganske annerledes.

Jeg er ikke leder, og jeg ønsker ikke være leder. Jeg sjefer, men bare over meg selv. Utsikten er over sunnmørske fjorder og fjell, sett fra mitt eget hjemmekontor. Jeg har ikke slitt unødig eller kvesset albuene for å komme hit slik jeg trodde jeg måtte da jeg studerte, jeg jobber meg ikke i hjel - og jeg kunne klart tjent mer om jeg ikke satt så mye her på KG og andre forum... Men det er mitt valg.

Har jeg karriere? Jeg aner ikke!

Er jeg fornøyd - absolutt.

Men så har jeg også forlengst sluttet å tenke på hva andre gjør eller synes eller tror.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva jeg så for meg, jeg. Jeg var skoleflink og folk rundt meg antok vel at jeg skulle bli noe, om ikke stort, så i hvert fall lurt. Karriere hadde jeg lyst på, men mest for den økonomiske sikkerheten, ikke for å trone høyest på en eller annen bransjeliste. Begynte på et studium, men hoppet av og begynte på et annet hvor man må være både dyktig og nokså selvstendig og tøff for å klare seg.

Jeg bor atskilt fra "fagmiljøet", så konkurranse merker jeg bare indirekte. Jeg er min egen leder, og trives godt med det. Det er en del press fra oppdragsgivere når det gjelder tidsfrister og priser, men jeg liker det også, jeg. Kommer ikke til å bli rik og mektig, men jeg må vel si at karrieren min er en viktig del av meg. Jeg merker for eksempel at jeg har det veldig bra nå som jeg lykkes i jobben min, i motsetning til før jeg kom så langt og gkk i irrelevante, midlertidige jobber.

Jeg er stresset innimellom og har en del dårlige arbeidsvaner; jobber gjerne utover natta og slikt, og det er vel ikke helt lurt. Men det er jo bare min egen feil, så klager ikke.

Hva karriere er og om det er det som skal til for å gjøre en lykkelig kan diskuteres til man blir blå. Jeg tror IKKE det er kjempeviktig å realisere seg selv eller at man kommer til å føle seg dårlig om man ikke har en statusjobb, selv om jeg kanskje har gjort noe av dette selv. En ting som ergrer meg med samfunnet er at det(mange steder, i hvert fall opplevde jeg det) virker som fagutdanninger man får svennebrev for er "lavstatus" og noe man bør unngå om man er skoleflink. Hallo? Er et ikke viktig å spørre elever hva de er interessert i og hvordan man kan oppnå det? For meg selv vet jeg at gartner kunne vært en like tilfredsstillende jobb som det jeg er i dag, selv om de to yrkene blir sett på med ulike øyne av folk rundt.

[Gjest Gjesta]

Jeg har snart (veldig!) fullført en doktorgrad, og merker helt klart press. Jeg har søkt på noen irrelevante jobber, men har fått klare signaler om at det er bortimot akademisk selvmord å takke ja til en slik jobb, selv for en kort periode. Samtidig har jeg lite aktuelle jobber innenfor "riktige" områder, og den jobben jeg sannsynligvis ender opp i, er skrekkelig underbetalt, men veldig bra for CVen. Og det er det eneste som teller; produksjon, å ha vært i de riktige fagmiljøene, å ha holdt innlegg på de riktige konferansene, å publisere i viktige internasjonale tidsskrifter.

Av og til tenker jeg: "at jeg kunne være så dum?" Samtidig har jeg ikke noe alternativ, for jeg er veldig glad i fagområdet mitt, og ser egentlig få alternative yrkesveier utenfor forskningen som er interessante nok. Jeg håper jo å kunne kombinere karriere og familie/fritid, men det er sannelig avhengig av en mann som tar sin del av støyten.

Et tveegget sverd, det der...

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg har snart (veldig!) fullført en doktorgrad, og merker helt klart press. Jeg har søkt på noen irrelevante jobber, men har fått klare signaler om at det er bortimot akademisk selvmord å takke ja til en slik jobb, selv for en kort periode. Samtidig har jeg lite aktuelle jobber innenfor "riktige" områder, og den jobben jeg sannsynligvis ender opp i, er skrekkelig underbetalt, men veldig bra for CVen. Og det er det eneste som teller; produksjon, å ha vært i de riktige fagmiljøene, å ha holdt innlegg på de riktige konferansene, å publisere i viktige internasjonale tidsskrifter.

Av og til tenker jeg: "at jeg kunne være så dum?" Samtidig har jeg ikke noe alternativ, for jeg er veldig glad i fagområdet mitt, og ser egentlig få alternative yrkesveier utenfor forskningen som er interessante nok. Jeg håper jo å kunne kombinere karriere og familie/fritid, men det er sannelig avhengig av en mann som tar sin del av støyten.

Et tveegget sverd, det der...

←

Jeg er i samme situasjon som Elphaba, og jeg vurderer faktisk et slikt akademisk selvmord ved å i stedet for forskning bli profesjonell innenfor det profesjonelle området jeg forsker på. For meg er det nemlig viktigere med selvrealisering og å ha en jobb som jeg trives i og som jeg føler jeg får kreativt utløp i fremfor å stige i rank og/eller bli anerkjent innenfor akademia.

[Susan Sto Helit]

Hva er egentlig en karrierekvinne? En kvinne med jobb? En kvinne med utdannelse og jobb?

Finnes begrepet karrieremann? (Aldri hørt om, men hvorfor ikke?)

Så vidt jeg forstår er opprinnelsen til ordet karrierekvinne et begrep som betegnet kvinner som valgte å jobbe framfor å få barn. Evt. valgte å jobbe istedenfor å være hjemme med barna.

Idag er det vel de færreste av oss som ønsker å være hjemmeværende husmor resten av livet bare fordi vi velger å få barn. Altså er flertallet av norske kvinner karrierekvinner.

Kjenner meg litt igjen i artikkelen, men den får meg mest til å tenke på at jeg lever i en verden der det FORVENTES at en familie har to inntekter. Det er ingen som stiller spørsmål ved at jeg ønsker å jobbe, men jeg kan ikke jobbe mindre enn menn i min egen bransje, det vil i så fall diskvalifisere meg fra alle relevante jobber.

Har slitt i perioder med arbeidsledighet, og følte meg til tider eksludert fra endel jobber fordi jeg er kvinne, og i fruktbar alder, og dermed kan finne på å få barn.

Valgte til slutt en lite karrierefremmende jobb, fordi jeg ønsker en familie, og jeg ønsker ikke å bruke for mye av fritiden min på unødig reising. Men en gang i fremtiden kan jeg nok måtte svi for dette valget, da jeg kan finne på å ønske meg faglige utfordringer.

I min bransje kan det virke som at det er akseptert at menn får barn, og tar sine få uker pappaperm, eller kanskje litt mer. Mens kvinner skal gi mer, og dermed ikke ha fravær pga barnefødsler. Vi må på en måte bevise mer enn gutta.

[Gjest Gjest_Guro_*]

Karriere kvinne hvem er det??

De som har lykkes?? De som har nådd målet sitt?? De som jobber så det går utover helsa?? De som har en jobb de trives i??

Alle jobber er jo viktige på hver sin måte, hvordan hadde det blitt om ingen hadde vasket barnhagen f.eks? HVordan hadde det blitt om ingen hadde feia pipene til folk? Hvordan hadde det blitt om ingen kjørte vekk søpla??

Jeg har null utdanning.

Jeg er daglig leder og eier av et firma.

Jeg jobber 45-50 timer HVER uke. De siste to ukene har jeg vel jobbet rundt 60 timer minst.

Har ingen barn, men nevøer og nieser som skal ha sin del av tanten sin.

Er jeg karrierekvinne??

tror ikke det. For et teit ord spør du meg.

Den har det best den som trives i jobben sin, og klarer og finne en balansegang mellom jobb og fritid.

[Gjest 32 år, kvinne]

Jeg synes det er en interessant problemstilling.

Jeg jobber i privat sektor, har hovedfag i et av samfunnsfagene, og er single med ingen barn. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal få tid til det. Dessverre, fordi jeg ønsker meg jo naturligvis en familie.

Jeg jobber, ønsker å nå mine mål, er nå leder (men ikke toppleder), og har planer om å studere mer i tilleg (jus og økonomi). Jeg har i grunnen karriereplaner fram til jeg er over 70 år!

Av opg til tenker jeg at det hadde vært utrolig flott med en egen familie, dvs. mann og barn. Så tenker jeg at jeg aldri kunne ha tilfredstilt behovene hans, fordi jeg er oversliten hver dag. Ofte skjer det at det er kveldsmøter, konferanser, fester, sosiale tilstelninger/networking, m.m. og plutselig kommer det en ferie, der jeg kanskje reiser til utlandet med en venninne (som har fått "fri" fra sin mann og barn).

Jeg kan ikek etter beste evne forstå hvordan jeg skal klare å få en ro over meg, som jo er nødvendig hvis man skal ha en mann og barn. Jeg lever i en hektisk hverdag, og helgene går veldig kjapt unna! Da orker jeg ikke være sosial, de bruker jeg til å "hente meg inn" igjen.

Det eneste positive er vel at jeg tjener nokså bra, og faktisk mer enn en mannlig kollega. Det er jeg stolt av.

[Gjest Tom Bertram]

Vi mannfølka like itte kvinnfolk med karrierrer og sånt. Dem får gå hjæm og passe ungan og ha det rent for øss når vi kjem heim. Dem får setta øl på bordet og verra nakne så vi mannfolkan kan få all dein sex'en vi kreve!