Mishandling nå

[Gjest Gjest]

Satt og skravla med noen venninner forleden ang unger de har i magen og hva de skal og ikke skal når de kommer ut. Hun ene har vært venninnen min siden barnehagen så vi vet masse om hverandre kan man si. Plutselig buser hun ut med "ja, sånn som hu her, hu ble jo mishandla når hu var liten hu!"

Saken er den at jeg ble straffet med ris på rompa av mamma og bestemor, pappa var mer av den sindige typen, og snakket heller. Hendte han kjeftet men aldri noe fysisk straff fra han. Mamma snakket også helst til oss når vi gjorde noe vi ikke skulle ha gjort, men var det ille nok det vi gjorde så kunne det bli et enkelt klask på rompa sånn på stående fot, men oftest ble jeg lagt over fanget for en mer grundig omgang for å si det sånn. Bestemor bodde ved siden av oss og hun hadde alltid en kvist liggende i gangen. Det må sies at det skulle veldig mye til for at hun benyttet seg av den, men hadde hun f.eks 4 barnebarn på besøk og en gjorde noe veldig veldig galt, så fikk alle 4 ris. Der nyttet det ikke skylde på andre, for ris fikk man uansett.

Jeg og venninnen min var mestere på rampestreker. Aner ikke hvor mange ganger illsinte naboer ringte foreldra mine og banna og sverta over knuste vinduer (som vi knuste med stein), flotte hekkeplanter som vi dro opp på pur faenskap, en bil vi hadde laga masse riper i (den var jo så gammel og stygg så det gjorde jo ikke noe syntes vi), en gammel dame som vi ringte på hos og når hun åpna kasta vi en bøtte med sølevann inn i gangen hennes. Det var helst for sånne ting jeg fikk ris for.

Jeg vet at dette er ulovlig i Norge i dag, og det finnes langt bedre metoder. Når jeg får unger selv, er det helt utenkelig at jeg kommer til å legge dem over fanget og rise dem om det er med flat hånd eller kvist eller lignende.

Men jeg ble faktisk ganske såret over at venninnen min buste sånn ut med at jeg ble "mishandlet", for jeg mener at jeg absolutt ikke har tatt skade av det, men trengte det. Har et kjempegodt forhold til både mamma og bestemor, og har aldri vært redd for dem og aldri vært bitter på dem. Ikke er jeg voldelig av meg, er ikke kriminell, er rimelig sikker på meg selv, selv om jeg ble fysisk straffet som barn.

Nå ble jeg født i 1979; var det egentlig så tabu da, gjennom 80-årene og førsten på 90-tallet denne metoden? Når ble det egentlig ulovlig og hvor lang tid tok det før folk tok det til seg (det er vel ikke så forferdelig mange tiår siden det var ganske vanlig)?

Altså jeg vet det blir sett på som mishandling i dag, og vil ikke gjøre det med mine egne barn, men jeg nekter å vedgå at jeg ble mishandlet selv!

[Gjest LoisLane]

Jeg er født på syttitallet, og har aldri sett et ris.

Det kan vel ikke kalles mishandling om det skjer noen få ganger, men jeg skjønner likevel ikke at du kan forsvare det.

Hørtes drøyt ut med ris i gangen (og i praksis) hos bestemor, men det var ganske drøye rampestreker dere gjorde også!

[Gjest Bjørnsdatter]

For det første: Det var skikkelig unødvendig av venninna di.

For det andre: Jeg er ett år yngre enn deg, og har alltid vokst opp med at "det er ikke lov å slå barn" - så ja, det var mishandling den gangen også.

[Gjest Gjest]

Jeg er født på syttitallet, og har aldri sett et ris.

Det kan vel ikke kalles mishandling om det skjer noen få ganger, men jeg skjønner likevel ikke at du kan forsvare det.

Hørtes drøyt ut med ris i gangen (og i praksis) hos bestemor, men det var ganske drøye rampestreker dere gjorde også!

←

Ja, vi hadde det skikkelig artig skjønner du! Ser ennå for meg den gamle damen søkkvåt av vannet vi kastet på henne. Husker hun hyttet med neven til oss hver gang vi gikk forbi huset hennes etter det. Den gang holdt vi bare på å le oss i hjel, men gru så dårlig samvittighet jeg har nå. Damen er jo død, så det er litt sent å be om unnskyldning......

Det er akkurat det at jeg ikke kan forsvare straffemetoden, derfor vil jeg ikke gjøre det med mine unger.

[Gjest Gjest]

Jeg synes systematisk rising høres temmelig drøyt ut.

Men enig med deg i det at "mishandling" er et relativt begrep, som endrer seg med tiden. Nå har barn heldigvis fått styrket rettsvernet betraktelig, og mishandlingsbegrepet omfatter mer enn det gjorde før. (F.eks. de skjødesløse mødrene som ikke synes det gjør noe at en røyker holder barna osvosv )

Det var nok en høyere toleransegrense for såkalt "mild" fysisk avstraffelse før. Da tenker jeg på ørefik og ris og slikt, ikke sanseløs bank. Forskjellen ligger både i hva slags metoder man benytter, og på det generelle klimaet i familien. For deg virker det som om familielivet stort sett var harmonisk, risen var et forsøk på oppdragelse og ikke et resultat av foreldre som måtte denge av seg frustrasjon...

Slik du beskriver, så opplever du jo ikke deg selv som "mishandlet", og det er vel din oppfatning som først og fremst må tillegges vekt her. Som sagt, jeg synes det høres drøyt ut å rise grundig gjentatte ganger- noe du vel også er enig i ettersom du ikke vil benytte samme "oppdragelse" selv.

Og til sist synes jeg det er respektløst av en venninne å uttale seg om din barndom på en måte du ikke kjenner deg igjen i. Hvis hun ikke er lar over hvordan det føles for deg, så synes jeg du er i din fulle rett til å fortelle henne det (på en pen måte).

←

Som du sier så var familielivet ganske harmonisk. Alltid mye fleiping og humor, klemming og mye "glad i deg". Huset til bestemor kunne like gjerne vært under samme tak som vårt, vi gikk ut og inn som vi ville likevel, og vi var alltid like velkommen.

Ang venninnen min så sa jeg ikke noe der og da for jeg ble liksom litt paff. Sa det etterpå at jeg syns hun kunne spart seg kommentaren. Hun bedyret at hun hadde sagt det mest på fleip men det var en dårlig fleip syns jeg....

[monja]

Synes det var dårlig gjort av venninna di å slenge ut en sånn kommentar.

Jeg er to år eldre enn deg, og det hendte nok det ble klask på rumpa hjemme hos oss og - når vi hadde gjort noe virkelig ille. Da var det mamma som sto for den, men det hendte ikke ofte altså. Jeg har aldri sett et sånt ris da, men det ble jo snakka om det da jeg var lita.

Jeg må si som deg at jeg ikke føler meg mishandla på noe vis og at jeg hele tiden har hatt et godt forhold til mamma.

[yourkittty]

Nå ble jeg født i 1979; var det egentlig så tabu da, gjennom 80-årene og førsten på 90-tallet denne metoden? Når ble det egentlig ulovlig og hvor lang tid tok det før folk tok det til seg (det er vel ikke så forferdelig mange tiår siden det var ganske vanlig)?

←

Den såkalte "avstraffelsesretten" foreldre hadde ovenfor barna sine opphørte i 1972. Først i 1987 fikk Barneloven uttrykkelig forbud mot å utsette barn mot fysisk avstraffelse. Nå heter det at det bare er lov til "holding eller hinding av barnet for å unngå at det volder skade på seg selv eller andre, eller på ting". Lette klaps godtas, i følge loven, mens ørefiker og markert avstraffelse er forbudt.

[Gjest Elfrida]

Jeg mener at rising på den måten du beskriver det, brukt systematisk som straff, var like mye mishandling da som det er nå.

Jeg er født helt på begynnelsen av 70-tallet, og kan ikke huske at jeg hørte om noen som fikk ris, og jeg har sjøl ikke vært utsatt for fysisk avstraffelse. Jeg tror jeg hadde reagert veldig negativt på det selv som barn, og jeg trodde dengang at ris og spanskrør etc var noe barn ble utsatt for i gamle dager.

Grunnen til at du ikke har tatt skade av det er vel at det skjedde i en ramme hvor du ellers hadde en god og kjærlig familie, men jeg syns ikke det gjør det noe bedre.

Du gjorde sikkert ganske drøye ting når du var liten, men det virker da ikke som om rising hjalp særlig - noe englebarn var du tydeligvis ikke!

Men, jeg er enig i at det var en lite gjennomtenkt kommentar fra venninna di, som hun godt kunne spart seg.

Endret 4. mai 2006 av Elfrida

[Malama]

Jeg er også enig i at den kommentaren kunne hun spart seg.

Og kanskje var de tikke misshandling. Men det var i alle fall ikke lov (ettersom "avstraffelsesretten" ble opphevet før du ble født, nevnt over her) , og det var ikke vanlig i de fleste hjem jeg vet om i alle fall.

Jeg er født samme år som deg, og det var i alle fall ikke noen jeg kjenner som fikk ris. Vi fikk husarrest vi. Ikke ris.

[Gjest utlogget nå...]

Jeg fikk både ris på rompa og slag i ansiktet fra jeg var ganske liten og frem til jeg var 16-17 år. jeg var livredd pappa når han var sint... jeg ble som regel alltid slått hvis jeg gjorde noe galt, det kunne være bare å krangle med min søster f.eks.

men det verste var allikevel den andre måten jeg ble straffet på. at de sto og skrek meg opp i ansiktet om hvor ubrukelig, dum, ond, stakkarslig osv jeg var. det var ikke håp for meg liksom, og min mor sa flere ganger at jeg ødela livet hennes.

Jeg har slitt litt med det etter at jeg ble voksen, men vi hadde et oppgjør for 1 års tid siden der min far ble kjempelei seg og beklagde veldig det han hadde gjort. det virket ikke som han var klar over det selv egentlig... etter dette er alt nesten helt ok. vi har i hvert fall et godt forhold og prater masse.

håper jeg aldri slår mine barn. jeg kan aldri se for meg at jeg vil gjøre noe sånt, jeg som vet så godt hvordan det er, men jeg er redd for å miste kontrollen hvis jeg blir sinna nok. jeg har etter hvert utvikla et ganske kraftig temperament, og tror det kommer mye av hvordan jeg ble oppdratt. men jeg jobber masse med meg selv. jeg har så lyst til å snakke med mine barn og snakke om konsekvenser i steden for å slå...

[Gjest Hippopotamus]

Dersom det du skriver stemmer, og dere fikk ris når dere ikke hadde gjort noe galt også (bare fordi en annen hadde gjort noe galt), synes jeg det umulig kan forsvares som fysisk avstraffelse. Da er det mishandling og ingenting annet. Avstraffelse er konsekvenser av en eller flere handlinger, ikke vilkårlig vold mot barn uten grunn slik din bestemor drev med.

Forøvrig er jeg eldre enn deg, og oppvokst med at det på ingen måte er lov til å slå barn. Visste om en familie hvor dette skjedde. Foreldrene ble anmeldt, og barna tatt fra dem. Så helt godtatt var det nok ikke, nei.

[Gjest Gjest]

Innlegget over meg her kunne like gjerne vært meg. Jeg er født i 1973, og kan huske ris på rumpa ganske tidlig.

Av både mor og far. Hardt og i sinne.

Da broren min ble eldre fikk jeg bank av ham også. Det var jo slik mor og far gjorde når de var sinte på meg, så da var det sånn han også ble.

Jeg vet at det ikke var lov å slå sine barn den gangen, og da jeg ble gammel nok, truet jeg far med å melde ham hvis han slo meg.

Jeg var vel 15-16 år sist jeg ble slått av mor og far.

I ettertid mener de fortsatt at det var rett å slå meg, fordi jeg var så rampete, mens jeg er i dag som voksen blitt redd sinte mennesker. Når noen hever stemmen til meg, blir jeg liten og redd og venter at de skal slå meg.

Jeg har dårlig kontakt med mor og far og broren min, og kjenner at jeg ikke kan tilgi eller forstå hvordan de kunne legge en fireåring over knærne og slå løs og tro at det skulle hjelpe for noe som helst. Voksne mennesker slår ikke barn...

Når det er sagt, var det unødvendig av venninnen til trådstarter å buse ut med noe sånt. Trådstarter er heldig som ikke føler seg mishandlet.

[Gjest pysa]

Jeg ble født på 60-tallet og jeg fikk en god del juling. Ris på rumpen for et skjevt ord. Siste gangen jeg ble banket var da jeg var 15 år, jeg hadde fått beskjed om å gå på rommet mitt og jeg sa "Greit, med glede" og derved kom min far flyvende etter meg. Banket meg hele veien opp trappen, jeg nektet å vise at det gjorde vondt og jeg nektet å vise tårer. Etterpå unnskyldte min mor han med å si at det var fordi jeg så stygt på han at han slo.

Jeg vil kalle ris på rumpen, ørefiker og slag som mishandling. Jeg følte det som mishandling, selv om mine foreldre er av den oppfatning at "alle" foreldre gjorde sånn på den tiden. Men etter at jeg ble voksen og fikk større referanseramme og har snakket med venninner og andre bekjente så har jeg funnet ut at "alle" ikke gjorde dette.

Det var ikke stort som skulle til for at vi barna fikk noen slag, et feil blikk, et feil ord. Jeg torde ikke gjøre fantestreker pga. redselen for å få juling, og jeg ble et hemmet barn og syntes det var himmelsk den dagen jeg flyttet langt hjemmefra.

Unger er forskjellige og du taklet sikkert dette bedre enn meg. Uten at det er noen unnskyldning for dine foreldre, jeg synes det er horribelt at slikt skal forekomme. For meg er dette mishandling, og jeg har et betent forhold til mine foreldre i dag. Jeg holder på å manne meg opp til å ta et oppgjør om hvordan jeg følte min barndom, hvordan det var å være redd for sine foreldre. Min bestemor tok opp dette med mine foreldre, påsto at de mishandlet meg men det eneste det resulterte i var at de ikke hadde kontakt på noen år, ingen forandring for meg.

[Carrot]

Hadde jeg visst at noen i min oppvekst ble "rist" etter den metoden du beskriver din bestemor hadde ville nok jeg også hallet til at det va mishandling, og jeg er mye eldre enn deg - faktisk over 10 år.. uten at jeg har opplevd den formen for avstraffelse - jeg har dg opplevd å få "klask over baken" og "ørtæv" av min mor - og jeg kan love deg at det var de to gangene og aldri mer - dersom du virkelig ser tilbake og ser at du var så umulig som barn at du fortjente å få "ris" veel - jeg har en annen holdning enn deg der..

Ingen unger gjør slik ugagn at de fortjener juling, og det du beskriver er juling - ris er et klaps over baken, et knips over munnen eller et klast over fingrene etterfulgt av et meget strengt "slik gjør man ikke"...

Jeg er ikke for avstraffelse - hver får gjøre opp sin status der - men jeg skjønner din reaksjon, selv om jeg ser at din veninne nok har sitt på det tørre også i forhold til sitt syn.. Alikevel - man fleiper ikke med slike ting uten at man kjenner hverandre (alle som er der) meget godt og vet at dette er safe å fleipe med...

Et lite ps - håper du ikke lar din mor og bestemor passe dine barn når du kjenner metodene hvis de gjør "noe galt"

[Gjest trådstarter*]

Takk for svar! Så både mamma og bestemor kunne blitt anmeldt til barnevernet altså.......hm. Ang om risingen hjalp eller ikke: det hjalp jo litt for jeg roet meg jo.....for en stund. Men for å si det på den måten; venninnen min (som var minst like god til å finne på ting som meg) fikk ikke ris, men heller husarrest eller måtte betale sin del av skadene med egne lommepenger, og det har da blitt bra folk av oss begge to!

Jeg får nesten litt vondt i meg når jeg leser kritikken mot bestemor, selv om det hun gjorde ikke var så rettferdig. Men bestemoren min er ingen slem kvinne altså, bare hadde litt feil syn på enkelte ting. Hun er egentlig verdens snilleste! Hun er nå oldemor til åtte unger mellom 1 og 15, og hun har aldri lagt hånd på noen av dem. Jeg tror heller ikke mamma kommer til å straffe fremtidige barnebarn fysisk. Broren min kommer neppe til å bruke den metoden og heller ikke jeg, så den "onde" sirkelen slutter nok med oss.

[Gjest Gjest]

Både din mor og din bestemor har sikkert fulgt med og vet i dag at fysisk avstraffelse er forbudt og forkastelig. At din bestemor ga alle bank, var vel hennes måte å si fra at det ikke nytter å skylde på andre og ikke sladre...

Jeg vet ikke, det er bare en teori. Jeg fikk selv ris par ganger, men ikke slik at jeg fikk arr eller sår.

[Gjest Gjest]

Jeg er født i 74.

Første gang jeg husker jeg fikk ris på blanke messingen var jeg 5 år.

Og jeg husker også at jeg visste hva som skulle skje, da moren min kom....

Fysisk avstraffelse har vært en del av min oppvekst.

Både fra min mor og min far.

Det var nok med et blikk eller kommentar fra meg som var "feil" i deres ører.

I tillegg til det fysiske,

så var det den psykiske delen vond også.

Alltid få høre at man ikke var bra nok, klarte ingen ting, så ikke ut i måneskinn,

hadde en dårlig oppførsel, ingen ville holde ut med meg...o.l.

Jeg var redd foreldrene mine.

Aldri trodd de var glad i meg.

Jeg kontatet barnevernet en gang, men de som jobbet der visste hvem foreldrene mine var, så de fikk kun en telefon, og jeg det ennå verre.

Da var jeg 14 år.

Jeg var et engstelig barn.

Usikker , nervøs og stille.

Gjorde det jeg ble fortalt,og prøvde å gjøre alle til lags.

Men hjemme fikk jeg det ikke til.

Jeg hadde et gjemmested, inne i skapet.

Men snor rundt magneten, så jeg kunne dra døren igjen innenifra.

Der inne lå den ene dukken min.

Der inne kunne jeg sitte i timer å gråte lydløst,

mens jeg hørte de sinna stemmene,

og redselen min for foredrene mine hogg i meg.

Mitt fristed var mormor og morfar.

Der hadde jeg det godt.

De behandlet meg pent, og viste at de satte stor pris på meg.

Det tror jeg "reddet" meg man en gang.

Jeg flyttet hjemmefra 17 år gammel,

og inn til kjæresten min som var noe eldere.

Da måtte jeg rett og slett ut,

elles vet jeg ikke hvor langt foreldrene min hadde gått...

Broren min holdt faren min, mens han ropte "løp, løp"

Faren min har alltid hatt respekt for broren min.

Jeg flyttet uten et plagg.

Samboeren min viste seg å være voldelig når han drakk.

Og han drakk etterhvert hver eneste helg,

hele helgen.

Av og til lå kamerater av han over,

når de skjønte hvordan det ville gå den kvelden.

De roet han.

Disse årene hadde jeg ingen kontakt med min egen familie.

Jeg ble fysisk kvalm ved å høre navnet til foreldrene mine.

Gikk til psykolog,

som etter noen timer mente at jeg umulig kunne ha opplevd det jeg fortalte,

for etter statestikken skulle jeg da "ligget i rennesteinen"....

Med hjelp av venner kom jeg meg bort fra samboeren min,

og begynte på nytt, alene i leilighet og midt i utdannelse.

Moren min tok kontakt med meg,

og vi hadde kontakt, men ikke jevnlig.

Så møtte jeg mannen min, som er verdens herligste.

Jeg flyttet fra byen og til den byen han er fra.

Fortsatt bare litt kontakt med mor på telefon,

men kun "ja, jeg har det bra, pent vær-prat".

Så fikk jeg barn selv,

og hele min barndom veltet inn over meg.

Mange tanker, mange følelser.

Foreldrene mine kom på besøk, såå stolte !!

Vi har lagt det onde til side,

men foreldrene mine, spesielt faren min sier

" selv om du ikke er glad i faren din, så er jeg her hvis du trenger no hjelp"

Og de får hjelp bøtter og spann tilbake av svigersønn, min mann.

Barnebarna får de aldri ha alene.

Ikke spør de om det heller, de vet nok hva svaret vil bli.

Jeg har aldri lagt hånd på barna mine. Den eldste er 9 år.

Vi setter oss ned og prater.

Og en ting har jeg prentet inn i dem,

det er ikke lov å slå.

Ingen vosne skal slå barn,

ingen voksne skal slå andre voksne.

Barna min er trygge, harmoniske og flotte !!

Ealueringer fra skolen er såå positiv !

Og hver dag sier jeg til dem at jeg er glad i dem.

Dette ble langt,

men tilslutt til trådstarter,

venninnene mine har aldri nevnt med et ord at jeg er blitt mishandlet.

men det hender de sier at

"foreldrene dine var klin gærne,

nesten rart du er blitt normal!!"

[Helene]

Når jeg hører hvor rampete du var, må jeg innrømme at kanskje du fortjente litt av risen. Venninnen din kunne likevel spart seg for å kommentere slik nå.

De fleste som har fått ris har desverre fått det helt uten grunn, og de fleste gangene er det mishandling.

Fikk selv ris, helt opp til jeg var 16. Da flyttet jeg ut. Det verste var at jeg fikk det for bagateller. Hadde jeg enda gjort noe virkelig galt så kunne jeg forstått det.

Har aldri slått barnet mitt som er 12. Jeg bare håper at datteren blir like snill som jeg var i oppveksten!

[Gjest Gjest]

Fikk selv ris, helt opp til jeg var 16.

←

Mamma ga meg ris siste gang når jeg var 13 eller 14, da syns hun det ble ganske unaturlig siden jeg da var like lang som henne og begynte å få former på kroppen. Men på denne tiden hadde jeg også roet meg betraktelig. Bestemor ga meg det helt opp til 16årsalderen. Da først ble jeg unntatt hvis et annet søskenbarn gjorde noe som alle fikk svi for.....

Første gang jeg husker jeg fikk ris på blanke messingen var jeg 5 år.

Å få det på bare baken kan jeg ikke skjønne poenget med. For at det skal gjøre ekstra vondt? Jeg fikk beholde både truse og bukse på - merket det likevel

[Gjest Gjest]

Ingen unger gjør slik ugagn at de fortjener juling, og det du beskriver er juling - ris er et klaps over baken, et knips over munnen eller et klast over fingrene etterfulgt av et meget strengt "slik gjør man ikke"...

Akkurat det er vel et definisjonsspørsmål. Hjemme hos oss het det ris når vi ble lagt over knea til mamma og gitt mellom 5 til 10 slag (ikke at jeg telte noen gang, men jeg innbiller meg at det var noe sånt). Et enkelt klaps het "en smekk". Ble aldri slått i ansiktet eller på hendene.....

Jeg er ikke for avstraffelse - hver får gjøre opp sin status der - men jeg skjønner din reaksjon, selv om jeg ser at din veninne nok har sitt på det tørre også i forhold til sitt syn.. Alikevel - man fleiper ikke med slike ting uten at man kjenner hverandre (alle som er der) meget godt og vet at dette er safe å fleipe med...

Jeg mener straff er nødvendig i noen tilfeller, men ikke hver gang man gjør det minste lille ting galt. Og belønning er minst like viktig, men det er ofte lett å glemme....

Og hun venninnen som sa det kjenner jeg jo veldig godt og jeg hadde kanskje ikke tatt det ille opp hvis det bare oss to til stede(kanskje!). Men de tre andre som var der har jeg bare kjent de par siste årene og kjenner jo ikke de så godt som henne jeg har kjent siden barnehagen. Kunne liksom se etterpå at de tenkte stakkars deg. Kunne lese medlidenheten i øya på dem, og det irriterte meg litt for det er aldeles ikke synd på meg! Jeg tålte det jeg fikk!

Forstår dere som har skrevet om deres opplevelser og har hatt det vondt og har det vondt enda. Det hørtes ut som familielivet ellers ikke var stort å glede seg over det heller, det blir litt anderledes enn slik jeg har hatt det mener jeg.