Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

For dere som har barn og som har gått gjennom samlivsbrudd, hvordan så prosessen ut hos dere rent praktisk? Det har på en måte aldri vært et alternativ og derfor vet jeg veldig lite om prosessen. Har forstått at det først er mekling, deretter separasjon og senere skilsmisse. 
 

Snakket du med mannen først eller bare reiste du?

Fortalte dere til andre at du skulle dra eller kom det som et sjokk for alle? 
 

Hvordan hadde barna det i prosessen? Mine er i førskolealder. 

Litt kontekst: 

Jeg ble kronisk syk etter at vi giftet oss og pga dette ble ikke livet slik vi hadde tenkt. Mannen min viser lite forståelse for mine diagnoser selv om han har vært med til lege og selv om jeg har forklart mye. Han klarer ikke gi slipp på den versjonen av meg jeg var da jeg var frisk. Han er ofte irritert på meg for at jeg ikke gjør nok, han vil at ting skal gjøres på hans måte, og han har sterke meninger om hvordan jeg burde bruke tiden min når jeg er hjemme (får støtte fra NAV og han går på jobb). Han kan også være veldig god mot meg til tider, så dette gjør meg veldig forvirret. Jeg gråter ofte alene på kveldene pga måten han har snakket til meg på. Han sier at jeg skal slutte å syte. Jeg har ikke lyst til å fortsette å gråte 3-4 kvelder i uka pga at min egen mann snakker sårende til meg. Jeg tror jeg hadde følt meg mer fri uten han. Jeg har virkelig prøvd alt, inkludert parterapi. 
 

Er det feil av meg å reise? 
Er jeg egoistisk?

Trenger jeg å bruke mer tid på å sette meg inn i hans perspektiv (at han er lei seg for at han føler han står alene om mye ansvar)?

Jeg prøver å være god og vise forståelse, men nå kjenner jeg at jeg begynner å få nok. 

Anonymkode: add11...e36

  • Hjerte 2
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Elsker du ham fortsatt? Er det noe kjærlighet igjen der? Det er ikke så rart det lugger litt for dere etter å ha fått livet endret slik. Kan det hjelpe med parterapi? Eventuelt en par-konsulent på nett? 

Hvordan er han ellers? Har han omsorg og empati for barna? 

Vanskelig å si når det er på tide å sette strek. Men for meg var det ikke noe alternativ. Følelsene for mannen var helt borte. Jeg følte at jeg var dyttet utenfor kanten og det var ingen vei tilbake. 

Jeg fortalte det først til min pappa, til og med før jeg sa noe til mannen. Jeg tror jeg bare trengte å si det høyt først. Så var det mannen, så moren min, barna våre og så resten av familien og venner. For noen ble det et sjokk, andre hadde sett det komme. 

Det var tøft for ungene så klart. Men vi greide å samarbeide bra og vi er i dag gode venner. Feiret jul sammen de første årene, og drar gjerne sammen på tilstelninger og aktiviteter med barna. Jeg tror nøkkelen er å svelge mange kameler og forsøke å få det til å fungere bra for barna. 

Noe som bekreftet for meg at jeg tok riktig valg var at jeg ikke kjente et snev av sjalusi da han begynte å date andre. 

Anonymkode: e9ed6...33f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...