AnonymBruker Skrevet onsdag kl. 19:54 #1 Skrevet onsdag kl. 19:54 Men egentlig finner jeg NULL mening. Jeg har nådd en viss alder som tilsier at barn er for sent. Har slitt for mye med psyken uansett. Så egentlig har det aldri vært aktuelt. Jeg reiser på jobb, tar på meg en maske og later som min tilstedeværelse betyr noe fra eller til. Noe den ikke gjør. Kommer hjem, spiser middag, sløver foran tv`en. Slik har det vært i årevis. Jeg er et utskudd, en verkebyll, noe som legen ville fjernet om den satt klamret til en kropp. Jeg klamrer meg til verden, av en eller annen merkelig grunn. Jeg betyr jo ingenting for noen mennesker utenom nærmeste familie. Hvor av et par av dem har jeg lite til overs for. I noen øyeblikk er det mennesker som trenger meg og da er jeg der for dem. Men i øyeblikket jeg trenger noen er det aldri noen der. Skjønner ikke hvordan de 2, 5, 10 eller 25 neste årene skal gå..? Psykolog har jeg gått til i årevis men det endrer lite. Kan noen relatere? Anonymkode: ab5aa...07a 2
AnonymBruker Skrevet onsdag kl. 20:10 #2 Skrevet onsdag kl. 20:10 AnonymBruker skrev (11 minutter siden): Men egentlig finner jeg NULL mening. Jeg har nådd en viss alder som tilsier at barn er for sent. Har slitt for mye med psyken uansett. Så egentlig har det aldri vært aktuelt. Jeg reiser på jobb, tar på meg en maske og later som min tilstedeværelse betyr noe fra eller til. Noe den ikke gjør. Kommer hjem, spiser middag, sløver foran tv`en. Slik har det vært i årevis. Jeg er et utskudd, en verkebyll, noe som legen ville fjernet om den satt klamret til en kropp. Jeg klamrer meg til verden, av en eller annen merkelig grunn. Jeg betyr jo ingenting for noen mennesker utenom nærmeste familie. Hvor av et par av dem har jeg lite til overs for. I noen øyeblikk er det mennesker som trenger meg og da er jeg der for dem. Men i øyeblikket jeg trenger noen er det aldri noen der. Skjønner ikke hvordan de 2, 5, 10 eller 25 neste årene skal gå..? Psykolog har jeg gått til i årevis men det endrer lite. Kan noen relatere? Anonymkode: ab5aa...07a Stakkar deg ❤️ Sender deg en styrkeklem ❤️ Hvor gammel er du? Mann eller kvinne? Først og fremst må du ikke snakke slik om deg selv. Aldri. Du er like verdifull som ethvert annet menneske. Hva med å tenke over hva som er positivt i livet ditt? Er det noe du kunne tenke deg å gjøre? Kan du sette deg ned og kjenne etter, tenke etter. Hva vil du? Hva ønsker du å få ut av livet ditt? Hvordan hadde det sett ut for at du skal ha det bra? Start i det små. Forsøk å gjøre små valg og små endringer for å ende opp der du vil være. Hvordan er hverdagen ellers, tar du vare på deg selv? Spiser du sunt og godt? Får du nok søvn? Har du noen uvaner? Trener du? Anonymkode: 0445b...4ba
AnonymBruker Skrevet onsdag kl. 20:18 #3 Skrevet onsdag kl. 20:18 Men… når det er sagt. Jeg er ikke lykkelig jeg heller. Du er ikke alene om å ha en meningsløs og tragisk hverdag. Hadde jeg kunnet vært der for deg, så ville jeg det. Om det er en trøst ❤️ Håper ting løser seg for deg! Anonymkode: 0445b...4ba
AnonymBruker Skrevet onsdag kl. 20:21 #4 Skrevet onsdag kl. 20:21 AnonymBruker skrev (26 minutter siden): Men egentlig finner jeg NULL mening. Anonymkode: ab5aa...07a Må alt ha en mening? Anonymkode: d1c24...7d4 1
AnonymBruker Skrevet onsdag kl. 20:40 #5 Skrevet onsdag kl. 20:40 Folk som er friske psykisk går ikke rundt og tenker på at alt må ha en mening. Dette med meningsløshet er et symptom på sykdom, gjerne depresjon. Så virker det som om du hater deg selv, det tyder også på at du sliter psykisk. Problemet her er altså ikke livet eller deg, men at du sannsynligvis har en sykdom. Med riktig hjelp så skal det gå an å få det mye bedre. Hva sier psykologen din når du forteller de tingene som står i hovedinnlegget? Har du fått prøve medisiner? Anonymkode: f930a...9c2
Christina82 Skrevet onsdag kl. 23:18 #6 Skrevet onsdag kl. 23:18 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med omtanke og hilsen Christina82, mod
Fremhevede innlegg