Hvorfor prioriterer ikke far barna?

[AnonymBruker]

Ble skilt for 10 år siden, og under alle disse årene har jeg følt på sorg og skuffelse over en far som aldri setter barna først. 

Han kan love ting de skal gjøre, men det blir aldri noe av. Hver gang blir jeg skuffet på barnas vegne og det blir en stor svart klump i brystet mitt. 
 

Nå begynner barna bli store, men uansett har de ingen egen familie og de bor fortsatt hjemme. 
 

Største barnet har vært borte 6 mnd og kommer hjem til jul. Før han reiste sa far at han og hans søsken skulle komme å hente han på flyplassen og bruke helgen der sammen. (Er stor avstand å reise til flyplassen). 
 

Nå har far lagt andre planer… og jeg blir så lei meg, fordi han ikke holder løfte. 
 

Jeg tar med meg søskene og reiser selvsagt å møter han og bruker helgen sammen og det gjør jeg mer enn noe annet! Men som sønn er det også viktig med kvalitetstid med far og jeg vet innerst inne er han også skuffet over far nå. Han hadde jo forventninger som far la opp til for 6 mnd siden. 
 

Jeg må være sterk og få barna til å føle seg ønsket, elsket, prioritert og verdsatt. 
 

Hadde mine foreldre, far eller mor opptrådd slik, hadde jeg blitt veldig lei meg.
 

Gode råd mottas med takk. 

Anonymkode: b0006...ea1

[AnonymBruker]

Tidsmaskin, og gjøre bedre valg når det kommer til hvem du velger som far til barna dine?

Anonymkode: 2c262...1ce

[AnonymBruker]

Har ingen råd, bare dyp sympati. Du kan ikke endre eller påvirke far, og du må ikke legge den byrden på deg selv. Men helt utrolig ja, at noen oppfører seg på den måten 💔 Utrolig trist for barna.

Anonymkode: aa6ea...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ble skilt for 10 år siden, og under alle disse årene har jeg følt på sorg og skuffelse over en far som aldri setter barna først. 

Han kan love ting de skal gjøre, men det blir aldri noe av. Hver gang blir jeg skuffet på barnas vegne og det blir en stor svart klump i brystet mitt. 
 

Nå begynner barna bli store, men uansett har de ingen egen familie og de bor fortsatt hjemme. 
 

Største barnet har vært borte 6 mnd og kommer hjem til jul. Før han reiste sa far at han og hans søsken skulle komme å hente han på flyplassen og bruke helgen der sammen. (Er stor avstand å reise til flyplassen). 
 

Nå har far lagt andre planer… og jeg blir så lei meg, fordi han ikke holder løfte. 
 

Jeg tar med meg søskene og reiser selvsagt å møter han og bruker helgen sammen og det gjør jeg mer enn noe annet! Men som sønn er det også viktig med kvalitetstid med far og jeg vet innerst inne er han også skuffet over far nå. Han hadde jo forventninger som far la opp til for 6 mnd siden. 
 

Jeg må være sterk og få barna til å føle seg ønsket, elsket, prioritert og verdsatt. 
 

Hadde mine foreldre, far eller mor opptrådd slik, hadde jeg blitt veldig lei meg.
 

Gode råd mottas med takk. 

Anonymkode: b0006...ea1

Lær barna at de aldri skal tro på hva far sier. Og si at dersom det han sier blir noe av, så se på det som en bonus, men aldri forvent noe.

Anonymkode: 85400...514

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, og har drevet og overkompensert for fars fravær i alle år. Nå er sønnen min 30 år og sliter med depresjon.

Så, min overkompensering har ikke hjulpet - det har heller slitt meg ut. Jeg har gjort minst dobbelt så mye for å gjøre opp for at far ikke har vært tilstede. Samtidig, som mor, har jeg slitt med en sorg jeg ikke kan vise - sorg over akkurat det samme som du skriver om. En fraværende far - det å ikke skjønne prioriteringene. Og, det å VITE at dette umulig kan være bra for barna i lengden.

Om jeg skulle fått gjort alt om igjen, hadde jeg nok kuttet ut overkompenseringen. Og, heller vært "meg" i større grad - blitt med på det jeg kunne/ville - og, heller vært en mamma som var tilstede for sønnen min fordi jeg hadde overskudd og ville det, ikke fordi jeg ekstra følte på å måtte gjøre det i fars fravær, om du skjønner hva jeg mener.

Det er viktig at du også har overskudd. Det handler ikke om at du ikke vil gå veldig langt for å være der for barna dine - men, du kan faktisk ikke være to personer, og fylle den andres rolle. 

Snakk heller med barna om det - spør om hva de føler eller hva det gjør med dem når pappa ikke holder det han lover. Ha en åpen kommunikasjon rundt det - sånn at det blir naturlig å snakke om❤️

Anonymkode: 2fa6e...110

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tidsmaskin, og gjøre bedre valg når det kommer til hvem du velger som far til barna dine?

Anonymkode: 2c262...1ce

Vet du, min eks var en flott fyr da han ble pappa. Vi var ungdomskjærester og han var generelt bare grei. Han var også en god far mesteparten av tiden vi bodde sammen. Men så ble han alvorlig deprimert og etter noen år greide jeg ikke lenger å stå i det og vi gikk fra hverandre. Det var som å skru på en bryter. Han ble vrang og sur. Veldig tydelig at han skulle straffe meg via barna; fulgte ikke opp hygiene eller medisinering, avlyste samvær på kort varsel, tok aldri barna med på aktiviteter, fulgte ikke på kamper eller ordna så de kunne dra i bursdager. Jeg hadde alltid tenkt 50/50, men han bosatte seg sånn at det ikke var mulig (liten ungkarsbule). Etter hvert ville de ikke dit mer, og han så aldri sin egen rolle i det. Lovte barna ferier og en større leilighet, men da han faktisk til slutt flytta (sammen med ei dame) bare lo han når barna lurte på hvilket rom som ble deres. De skulle jo ikke bo der, mente han. 
 

Har alltid lurt på hvorfor han aldri har brydd seg om barna han var med på å sette til verden. I hans versjon er nok jeg den stygge heksa som har holdt ham fra barna, men sannheten er at han fasa seg selv ut av livet deres.

Anonymkode: 1505b...86b