Tar sorgen noengang slutt?

[AnonymBruker]

Jeg er en 27 år gammel kvinne, vært i et forhold i 2 år hvor jeg har hatt 4 sa. Det er ikke meg det er noe galt med, men det er tungt likevel.
Jeg mistet min fantastiske pappaen min i september, jeg fikk vite han var syk med kreft i mars når han måtte på cellegift.
Det gikk fort, og jeg så han ta sitt siste pust for snart 9 uker siden. Jeg mistet i sa for 2 uker siden, og kjæresten gikk fra meg for 4 uker siden. Han gikk vel fordi han føler skam over måten han ikke har stilt opp for meg. Han har sine egne demoner akkurat nå. Likevel håper jeg bare han har det bra. Jeg håper bare han ikke bærer skyld og skam med seg. Jeg vet han har det tungt på sin måte. Jeg elsker han nok til å stå i stormen med han i disse årene, men jeg blir skøvet vekk når han føler han ikke strekker til. Det er mye detaljer jeg ikke vil dele rundt han og hva som foregår.. men det gjør ikke sorgen min noe bedre. Jeg er troende kristen så jeg tror jeg får se min kjære pappa igjen. Det gir et håp om noe mer.
Men jeg har det vondt. Livet føles tomt. Det føles trist. Noen mangler, og jeg føler jeg ikke skal bli lykkelig igjen. Jeg har stått i alt alene, og jeg prøver bare holde meg selv oppe.
Jeg har adhd så jeg føler kanskje ting litt sterkere iblandt, og følelser svinger mye. Men jeg har et hjerte større enn de fleste har jeg fått høre. Jeg tilgir og glemmer.     Det gjør meg vondt at han har det vondt. Det gjør vondt at noen risikerer å miste meg.

Tar sorgen slutt noengang? 

Anonymkode: 6e478...69b