Pappa døde, mamma har en ny venn

[AnonymBruker]

Pappaen min døde for ca. 8 mnd siden, han ble 75 år og hadde vært syk en stund. Han var en god og omsorgsfull pappa, han gjorde ikke mye ut av seg, men han var liksom limet i familien. Det var et stort sjokk da han døde siden han var inne i en så god periode. Mamma og pappa hadde vært gift i 50 år da han døde. De hadde barn sammen og flere barnebarn. Ut fra hva jeg kan forstå hadde de et godt ekteskap, alt både før og etter pappa døde tyder på det. De hadde felles interesser og samme verdiene.
 

Ved et uhell for en måneds tid siden oppdaget jeg at mamma har en god venn, som hun selv kaller det. Jeg skulle hjelpe henne med noe på telefonen da hun får en melding fra et mannenavn. Hun ser at jeg ser det, og hun forklarer at han er en god venn. Ut fra det som forhåndsvises av meldingen er ikke dette en vanlig venn. Vi snakker om det og hun forventer tydeligvis at jeg skal unne henne dette, være glad på hennes vegne og støtte henne. Jeg på min side er fortsatt i sorg, jeg savner pappa hver dag og synes det er vanskelig å forstå at han er borte. Når jeg sier det til henne skal hun realitetsorientere meg og fortelle meg hvor syk pappa var, men det vet jeg jo, og det er jo like trist selv om han var syk. 
 

Mamma er godt over 70 år, jeg forstår at dagens 70-åringer ikke er gamle damer med hvitt hår og permanent. Men det er vanskelig å forstå at hun skal ha en slags kjæreste allerede 6 mnd etter mannen hennes gjennom over 50 år er gått bort. Dette har nok pågått en stund før jeg oppdaget det. Jeg har jo ikke noe med hva hun driver med, men jeg kan ikke for det, det føltes som et svik mot pappa. Hun har lovet meg at det ikke begynte før pappa døde, og det vil jeg tro på og ikke spekulere i. 

Jeg har ikke sagt noe til søsknene mine, det har jeg ikke noe med å gjøre. Men jeg synes det er vanskelig å forholde meg vanlig til mamma nå. Sorgen over pappa blusset opp igjen. 

Vet ikke helt hva jeg lurer på, bare trenger å lufte tankene litt. 

Anonymkode: af1da...9b7

[Mona123]

Det er ikke unormalt, du er i sorg og har nok et utgangspunkt fra din fars side. Men, vi vet ikke - hva om din mor har hatt det vanskelig I en stund, men nettopp fordi hun har tenkt på ekteskapet og dere har "holdt ut" for familie? Eller I denne tunge tiden, nettopp fordi hun trenger omsorg kan finne trøst i en slik venn?

Du trenger ikke å støtte henne, du har selv din sorg å håndtere - jeg tenker at hun, som også er opp i årene, også skal kunne ta vare på seg selv den måten hun har behov for.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi snakker om det og hun forventer tydeligvis at jeg skal unne henne dette, være glad på hennes vegne og støtte henne.

Anonymkode: af1da...9b7

Der har du svaret på hva du skal gjøre.

Andre tanker du har holder du for deg selv.

Anonymkode: 6bb7f...57e

[AnonymBruker]

Tenker du at moren din fortjener å være alene resten av livet? Hva er korrekt sørgetid tenker du? Kanskje hun er ferdig med sin sørgetid, kankskje hun sørger på sin måte. 

Du kan ha tanker om dette uten å blande andre i familien inn i det. Bearbeid følelsene dine epå egenhånd kanskje, ikke legg arbeidet på mora di hvert fall.

Faren din bryr seg i hvert fall ikke lengre. Kanskje han til og med unner henner å finne en ny å dele hverdagen med?

Anonymkode: 4b352...988

[AnonymBruker]

Så fint for moren din! Vær glad for at hun går videre i livet, hun kan jo ikke snu klokken tilbake, ikke du heller.  Unner du henne ikke denne lykken?  Du virker litt egoistisk, du kan sørge over faren din som du vil, men moren din får ikke lov til å leve livet sitt som det passer henne?

Anonymkode: 29ef4...316

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er tungt for deg, men opplevelsen av dette dødsfallet er nok veldig ulik for deg og din mor. Kanskje har hun vært klar over at han skal dø lenge, og har derfor prosessert det tidligere og på en annen måte enn du hadde mulighet til. Hvordan hun har møtt denne mannen, vet vi heller ikke. Kanskje bragte tilfeldighetene dem sammen på  et tidspunkt hvor de begge trengte noen. Jeg synes du skal prøve å være støttende overfor din mor.

Anonymkode: 091ba...cab

[Beneath the Moon]

Så bra at moren din klarer å gå videre med livet. 

[Ibot]

Unn moren din dette… Hun bedrar ikke din far, han er død. Hun kan ikke leve i ensomhet resten av livet fordi han var en snill og flott mann og av hensyn til dine følelser. Samtidig forstår jeg deg, det oppleves kanskje som et svik og på grunn av måten du fant det ut på kom det kanskje litt for brått på. Hun har ikke valgt å fortelle deg om denne mannen ennå, det ble oppdaget ved et «uhell». Og grunnen til at hun ikke frivillig har fortalt deg dette er kanskje fordi hun visste hvordan du villle reagere? 

Fram til du har fordøyd og fått tanken på dette litt på avstand synes jeg du skal gi moren din rom. Faren din kommer ikke tilbake uansett. Jeg synes ikke du skal være et skår i gleden for henne. Hold avstand til du er klar. Tanken vil modnes. Håper du kan se verdien av dette etter hvert. For den er der for moren din… 

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min etter 25 år og 2 barn. Møtte en ny mye tidligere enn jeg hadde trodd. Men selv om jeg har "gått videre", så sørger og savner jeg likevel. Tenker på han hver dag og har stille stunder på graven.

Håper du klarer å støtte moren din. Det er fint at hun ikke må være alene. Og det sier virkelig ingenting om hvor mye hun elsker pappaen din. 

Anonymkode: 549e0...929

[Vaermina]

Forstår det er tungt for deg og det skal du få lov å føle på. Vi mistet pappa for 8 år siden og mamma på 80 har ikke funnet seg noen nye, så her er det litt omvendt at hun kanskje virker litt ensom. Hun sier hun trives i eget selskap da.

Men jeg ble ganske sur og sjokkert over svigermor som spurte om min mor hadde "funne seg ny type ennå" 2 måneder etter min far døde, altså unnskyld meg?😅 vi var jo i dyp sorg midt i vår første jul uten, attpåtil.

Nei, følelsene dine om dette er dine, og du må få lov å ha dem. Trenger ikke dele de med din mor, men ikke undertrykk nor for deg selv her. Han har ikke vært død ett år enda en gang.

Endret 8. november av Vaermina

[AnonymBruker]

Det handler ikke om at jeg ikke unner henne lykke eller glede, men jeg skjønner at det er vanskeligere å ta mitt synspunkt i dette enn hennes. Hvem vil vel si noe på at en godt voksen dame finner seg en god venn. 
 

Jeg var vel naiv når jeg opprettet denne tråden, jeg trodde kanskje noen forsto at dette var vanskelig. Hadde det bare vært å «være glad på hennes vegne» eller «unn henne dette» så hadde jeg jo gjort det. At jeg synes det er vanskelig at hun har en ny mann betyr ikke at jeg ikke unner henne glede. For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 
 

ts

Anonymkode: af1da...9b7

[Vaermina]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det handler ikke om at jeg ikke unner henne lykke eller glede, men jeg skjønner at det er vanskeligere å ta mitt synspunkt i dette enn hennes. Hvem vil vel si noe på at en godt voksen dame finner seg en god venn. 
 

Jeg var vel naiv når jeg opprettet denne tråden, jeg trodde kanskje noen forsto at dette var vanskelig. Hadde det bare vært å «være glad på hennes vegne» eller «unn henne dette» så hadde jeg jo gjort det. At jeg synes det er vanskelig at hun har en ny mann betyr ikke at jeg ikke unner henne glede. For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 
 

ts

Anonymkode: af1da...9b7

Jeg forstår deg veldig godt, synes det er rart folk tar din mor sin side og støtter henne mens hun ikke engang er her en gang. Her er det du som skriver med sorg og trenger støtte.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt ♥️ Men noen bare MÅ ha noen, og går videre med en gang. Jeg synes det er unødvendig, og ufint overfor avdøde og dennes barn. Føler med deg ♥️

Anonymkode: 2f64b...8e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 

kilde takk! ikke legg dine egne tolkninger i din mors handlinger. Spør henne direkte om du lurer på noe, ikke anta og bli sur pga noe du tror.

Anonymkode: 4b352...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

At jeg synes det er vanskelig at hun har en ny mann betyr ikke at jeg ikke unner henne glede. For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 
 

ts

Anonymkode: af1da...9b7

Spiller ingen rolle hva som er hennes årsak.

Om det er flukt eller distraksjon så er det kanskje det hun nå trenger.

Anonymkode: 6bb7f...57e

[Ritter]

Jeg kan forstå deg, du er ikke klar for at noen ny mann skal introduseres i familien.

Det var en tilfeldighet at du oppdaget det, og det er ikke sikkert moren din har tenkt at denne vennen skal ta opp så mye plass. Kanskje blir han bare en venn på utsiden, en som hun kan finne på noe sammen med og som kan støtte henne. Kanskje de blir boende på hvert sitt sted, og kun treffes av og til. Mange godt voksne mennesker gjør det slik, de flytter ikke sammen med noen, men er mer som venner. Da vil heller ikke dette få noen stor betydning for dere barna.

[Lykkeliten*]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det handler ikke om at jeg ikke unner henne lykke eller glede, men jeg skjønner at det er vanskeligere å ta mitt synspunkt i dette enn hennes. Hvem vil vel si noe på at en godt voksen dame finner seg en god venn. 
 

Jeg var vel naiv når jeg opprettet denne tråden, jeg trodde kanskje noen forsto at dette var vanskelig. Hadde det bare vært å «være glad på hennes vegne» eller «unn henne dette» så hadde jeg jo gjort det. At jeg synes det er vanskelig at hun har en ny mann betyr ikke at jeg ikke unner henne glede. For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 
 

ts

Anonymkode: af1da...9b7

Men om det er en flukt eller distraksjon, hva gjør det? 
 

Jeg leste en gang at det ofte var slik at det var dem med de beste forholdene som raskest fant seg ny partner etter å ha mistet sin kjære. Fordi de ser verdien i å være to. 
 

Jeg kan godt skjønne at det er vanskelig for deg, og det har du lov å kjenne på. Det du ikke har ‘lov’ til er å gjøre dette vanskelig for din mor. Hun verken elsker eller sørger mindre selv om hun har funnet seg en god venn/kjæreste. 

[lillemeg90]

Jeg forstår deg. Mamma traff en ny men det var etter flere år. Jeg var mest glad på hennes vegne men det føltes litt rart. Jeg vet at hans barn slet mer, det var ett år siden kona hans døde.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det handler ikke om at jeg ikke unner henne lykke eller glede, men jeg skjønner at det er vanskeligere å ta mitt synspunkt i dette enn hennes. Hvem vil vel si noe på at en godt voksen dame finner seg en god venn. 
 

Jeg var vel naiv når jeg opprettet denne tråden, jeg trodde kanskje noen forsto at dette var vanskelig. Hadde det bare vært å «være glad på hennes vegne» eller «unn henne dette» så hadde jeg jo gjort det. At jeg synes det er vanskelig at hun har en ny mann betyr ikke at jeg ikke unner henne glede. For meg virker det mer som en flukt fra sorgen eller en distraksjon. 
 

ts

Anonymkode: af1da...9b7

Jeg har mistet min mann, og funnet ny kjæreste. Det var verken flukt fra sorgen eller en distraksjon, men forelskelse, kjærlighet og tilhørighet. Sorgen og savnet er der fortsatt, men livet går videre, og jeg tillater meg å fortsatt elske.

Mine barn har, som deg, mistet sin far. De har sin sorg og sitt savn. Vi kan dele minner, og være sammen i sorg, men også for dem har livet gått videre. 

De er voksne, og det å miste sin far, har ikke endret dagliglivet så mye. For meg ble tilværelsen snudd helt på hode. Jeg kunne ikke fortsette å leve et "halvt liv", så det å ta opp gamle hobbyer, tilbringe mer tid med venner og for så vidt jobbe mer, en god veg videre i livet. Og plutselig var han der. Mener du vi skal sitte hjemme å sørge istedenfor å takke ja til det gode livet har å gi? Vi hadde 40 gode år sammen, men jeg har fortsatt kanskje 40 år igjen å leve.

Anonymkode: 8292b...e30

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Pappaen min døde for ca. 8 mnd siden, han ble 75 år og hadde vært syk en stund. Han var en god og omsorgsfull pappa, han gjorde ikke mye ut av seg, men han var liksom limet i familien. Det var et stort sjokk da han døde siden han var inne i en så god periode. Mamma og pappa hadde vært gift i 50 år da han døde. De hadde barn sammen og flere barnebarn. Ut fra hva jeg kan forstå hadde de et godt ekteskap, alt både før og etter pappa døde tyder på det. De hadde felles interesser og samme verdiene.
 

Ved et uhell for en måneds tid siden oppdaget jeg at mamma har en god venn, som hun selv kaller det. Jeg skulle hjelpe henne med noe på telefonen da hun får en melding fra et mannenavn. Hun ser at jeg ser det, og hun forklarer at han er en god venn. Ut fra det som forhåndsvises av meldingen er ikke dette en vanlig venn. Vi snakker om det og hun forventer tydeligvis at jeg skal unne henne dette, være glad på hennes vegne og støtte henne. Jeg på min side er fortsatt i sorg, jeg savner pappa hver dag og synes det er vanskelig å forstå at han er borte. Når jeg sier det til henne skal hun realitetsorientere meg og fortelle meg hvor syk pappa var, men det vet jeg jo, og det er jo like trist selv om han var syk. 
 

Mamma er godt over 70 år, jeg forstår at dagens 70-åringer ikke er gamle damer med hvitt hår og permanent. Men det er vanskelig å forstå at hun skal ha en slags kjæreste allerede 6 mnd etter mannen hennes gjennom over 50 år er gått bort. Dette har nok pågått en stund før jeg oppdaget det. Jeg har jo ikke noe med hva hun driver med, men jeg kan ikke for det, det føltes som et svik mot pappa. Hun har lovet meg at det ikke begynte før pappa døde, og det vil jeg tro på og ikke spekulere i. 

Jeg har ikke sagt noe til søsknene mine, det har jeg ikke noe med å gjøre. Men jeg synes det er vanskelig å forholde meg vanlig til mamma nå. Sorgen over pappa blusset opp igjen. 

Vet ikke helt hva jeg lurer på, bare trenger å lufte tankene litt. 

Anonymkode: af1da...9b7

Til døde skiller oss ad er det noe som heter. Forstår absolutt at dette er vanskelig for deg, men prøv å unne din mor denne vennen. Det kan være tøft å være pårørende til en syk ektefelle. Kanskje hun får en ny vår i livet sitt nå. Og selv om ingen kan erstatte din far, kan det jo hende han er en hyggelig mann.