Normalt å kutte ut familien?

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden her fra en mor som er bekymret for at sønnen hennes nærmest har kuttet henne ut av livet.

Jeg registerer at mange i kommentarfeltet synes det er helt normalt å ikke ha kontakt med familien når man flytter hjemmefra. Faktisk er det bra å være så selvstendig at man vil ha minst mulig kontakt med familien. Mange mener at man kan ha hatt en fin oppvekst og nært forhold til familien og samtidig ikke ønske å komme hjem på juleferie, sommerferie, ikke ringer foreldrene og ikke vil ha besøk. 

Selvsagt kan det være faktorer som gjør at det ikke er så lett å møtes ofte (man er fra en bitteliten plass langt nord i landet/har flyttet til utlandet, man må jobbe helligdager, man skal på en "finne seg selv-reise" i asia i 9 måneder), men i disse tilfellene kan man jo fremdeles ha kontakt på telefonen og være involvert i hverandres liv og man kan takke ja til besøk selv om man selv ikke har mulighet til å reise så mye hjem. Det var et par år jeg ikke gadd å reise hjem til jul. Jeg hadde en krevende jobb og orket ikke tanken på å bruke masse tid og penger på å reise hjem. På den tiden var julen alt annet enn avslappende fordi søsteren min som også bodde hjemme hos foreldrene mine hadde to små barn. Da valgte jeg å heller feire med kjæresten i oslo. Men jeg hadde jo kontakt med familien min og besøkte både foreldrene mine og søsteren min flere ganger i året. Jeg hadde/har et nært forhold til nevøene mine, jeg var bare på et annet sted i livet og måtte prioritere egne behov de juleferiene. 

For meg betyr å ha en god relasjon å faktisk ha kontakt med folk (som vil ha kontakt med deg). Kan noen forklare meg deres tanker rundt der å nærmest kutte kontakt med familien uten at det er noe med relasjonen til dem eller personlige utfordringer?

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Inspirert av tråden her fra en mor som er bekymret for at sønnen hennes nærmest har kuttet henne ut av livet.

Jeg registerer at mange i kommentarfeltet synes det er helt normalt å ikke ha kontakt med familien når man flytter hjemmefra. Faktisk er det bra å være så selvstendig at man vil ha minst mulig kontakt med familien. Mange mener at man kan ha hatt en fin oppvekst og nært forhold til familien og samtidig ikke ønske å komme hjem på juleferie, sommerferie, ikke ringer foreldrene og ikke vil ha besøk. 

Selvsagt kan det være faktorer som gjør at det ikke er så lett å møtes ofte (man er fra en bitteliten plass langt nord i landet/har flyttet til utlandet, man må jobbe helligdager, man skal på en "finne seg selv-reise" i asia i 9 måneder), men i disse tilfellene kan man jo fremdeles ha kontakt på telefonen og være involvert i hverandres liv og man kan takke ja til besøk selv om man selv ikke har mulighet til å reise så mye hjem. Det var et par år jeg ikke gadd å reise hjem til jul. Jeg hadde en krevende jobb og orket ikke tanken på å bruke masse tid og penger på å reise hjem. På den tiden var julen alt annet enn avslappende fordi søsteren min som også bodde hjemme hos foreldrene mine hadde to små barn. Da valgte jeg å heller feire med kjæresten i oslo. Men jeg hadde jo kontakt med familien min og besøkte både foreldrene mine og søsteren min flere ganger i året. Jeg hadde/har et nært forhold til nevøene mine, jeg var bare på et annet sted i livet og måtte prioritere egne behov de juleferiene. 

For meg betyr å ha en god relasjon å faktisk ha kontakt med folk (som vil ha kontakt med deg). Kan noen forklare meg deres tanker rundt der å nærmest kutte kontakt med familien uten at det er noe med relasjonen til dem eller personlige utfordringer?

Anonymkode: aa16f...276

Holdningene og tankene mange steder på dette forumet speiler ikke realiteten. Det er veldig svart/hvitt tankegang her, jeg har aldri møtt noen in real som tenker som her, livet og realiteten er mye mer nyansert. 

Anonymkode: 533f8...309

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig, leste også den tråden og hadde lyst å kommentere. Men orket ikke, her på KG er det jo opplyst og vedtatt at barna skal sparkes ut når de er myndige og ferdig med videregående.

Barna mine er barna mine hele livet, uansett hvor gamle de er. Jeg har to voksne barn, 22 ( jente) og 28 (gutt). Selvsagt lever de sine egne liv, den ene som student og den andre i egen bolig. Men vi har jo kontakt, både både fysisk og digitalt - vi ringes, sender SMS, snap og så videre.

Jeg har jo også kontakt med mine foreldre selv om jeg er voksen og har mitt eget liv. Jeg har også kontakt med søsken og svigersøsken, det er jo helt normalt. 

De jeg kjenner som ikke har kontakt med foreldre eller søsken, der ligger det jo en spesiell historie bak. Det er jo ikke det som er normal.

Anonymkode: 3521f...cf6

[Peremoga]

Ville vært mer naturlig å skrive dette i den andre tråden?

[AnonymBruker]

Peremoga skrev (3 minutter siden):

Ville vært mer naturlig å skrive dette i den andre tråden?

Jeg spør de som kutter familien sin kan forklare hva som ligger bak 

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

For meg virker som det har blitt mer og mer vanlig detsverre 

Anonymkode: d0836...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Holdningene og tankene mange steder på dette forumet speiler ikke realiteten. Det er veldig svart/hvitt tankegang her, jeg har aldri møtt noen in real som tenker som her, livet og realiteten er mye mer nyansert. 

Anonymkode: 533f8...309

Sant nok. Veldig sort hvitt her. Men det er jo tydeligvis mange som har minimalt med kontakt med familien så jeg blir bare fascinert av at såpass mange mener at det jeg anser som helt unormal og bekymringsverdig oppførsel er helt normalt og ingen grunn til bekymring.

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

Han har ikke kutta kontakt, men helt i starten av voksenlivet og ikke hatt samme behov for hyppigheten
 

Å ikke tilfredsstille nivå av kontakt er ikke samme som å kutte ut familie. 
 

Anonymkode: d569e...4ad

[AnonymBruker]

Ingen i min omgangskrets har kuttet ut familien sin. Ingen jeg vet om har gjort det, faktisk. Så at det er så veldig vanlig, tviler jeg på. 

Anonymkode: ff996...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er helt enig, leste også den tråden og hadde lyst å kommentere. Men orket ikke, her på KG er det jo opplyst og vedtatt at barna skal sparkes ut når de er myndige og ferdig med videregående.

Barna mine er barna mine hele livet, uansett hvor gamle de er. Jeg har to voksne barn, 22 ( jente) og 28 (gutt). Selvsagt lever de sine egne liv, den ene som student og den andre i egen bolig. Men vi har jo kontakt, både både fysisk og digitalt - vi ringes, sender SMS, snap og så videre.

Jeg har jo også kontakt med mine foreldre selv om jeg er voksen og har mitt eget liv. Jeg har også kontakt med søsken og svigersøsken, det er jo helt normalt. 

De jeg kjenner som ikke har kontakt med foreldre eller søsken, der ligger det jo en spesiell historie bak. Det er jo ikke det som er normal.

Anonymkode: 3521f...cf6

Godt poeng.

Om det faktisk er naturlig for noen å "kaste ut" barna sine når de er ferdig på vgs med forventning om at de fra nå av skal klare seg selv skjønner jeg at barna deres ikke nødvendigvis har behov for å besøke dem i tide og utide. 

Jeg tenker også at barn er for resten av livet. Jeg kommer ikke til å slutte å snakke med og hjelpe barna mine selv om de er 18 og jeg håper virkelig at de ønsker å ha kontakt med meg også. Om man ikke føler behov for å snakke med og besøke familie må det ligge noe bak tenker jeg. 

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han har ikke kutta kontakt, men helt i starten av voksenlivet og ikke hatt samme behov for hyppigheten
 

Å ikke tilfredsstille nivå av kontakt er ikke samme som å kutte ut familie. 
 

Anonymkode: d569e...4ad

Mange i kommentarfeltet kunne bekrefte at de ikke har noe behov for å besøke familien sin så ofte uten at det tilsynelatende var noe problemer med relasjonen til familien. 

Og i det tilfellet vil han ikke ha besøk på sommeren (selv om moren skal bo på hotell), vil ikke komme hjem til jul og har minimalt kontakt på flere år. 

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

Har vel ikke snakket med søsknene mine på 3 år eller noe. Lenge siden foreldrene vår døde.

Det er ikke noe uvennskap eller noe, og vi har en god tone når vi treffes en sjelden gang, men vi er veldig forskjellige. 

Slik jeg ser det startet dette med utflytting til høyere utdanning i slutten av tenårene. De to eldste var sjelden hjemme, slik at for min del hadde jeg lite å gjøre med dem allerede fra tidlig tenårene. Da jula med den siste foreldren forsvant for 15 år siden, var nok det spikern i kista.

Det er vel litt "cat's in the cradle". Når en har lite kontakt, mister en også innvolveringen i hverandres liv. 

Anonymkode: bb58c...f76

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest tråden du snakker om, men tenkte jeg kunne kommentere når det gjelder å kutte kontakt med foreldre. Jeg vet at mange kan ha vanskelige familieforhold, når det gjelder forholdet fra barnet sin side til foreldrene. Tror nok det fremdeles tabu å snakke høyt om at man har minimal eller ingen kontakt med sine foreldre. Fordi kjernefamilien fremdeles står sterkt i det norske samfunnet. Personlig syns jeg det er normalt å ha kontakt å ha kontakt med familie og det er det man burde. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre på grunn av at forholdene er vanskelig. Men jeg skulle ønske det var annerledes 

Anonymkode: 6aa4e...bbf

[AnonymBruker]

Jeg ble selv kuttet ut av familien min fordi jeg ble for norsk. Det var en lettelse for da fikk jeg være i fred. 
 

Selv kommer jeg aldri til å gjøre det med mine barn. Men de oppdras til å være selvstendige individer og jeg skal selv jobbe for at den gode relasjonen vi har opprettholdes. 
 

Anonymkode: 7b6db...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Har vel ikke snakket med søsknene mine på 3 år eller noe. Lenge siden foreldrene vår døde.

Det er ikke noe uvennskap eller noe, og vi har en god tone når vi treffes en sjelden gang, men vi er veldig forskjellige. 

Slik jeg ser det startet dette med utflytting til høyere utdanning i slutten av tenårene. De to eldste var sjelden hjemme, slik at for min del hadde jeg lite å gjøre med dem allerede fra tidlig tenårene. Da jula med den siste foreldren forsvant for 15 år siden, var nok det spikern i kista.

Det er vel litt "cat's in the cradle". Når en har lite kontakt, mister en også innvolveringen i hverandres liv. 

Anonymkode: bb58c...f76

Takk som deler. Det er ikke unormalt å ha lite kontakt med søsken hvis man ikke hadde et tett bånd når man vokste opp og heller ikke har naturlige møteplasser som i familieselskap og lignende. 

Det er vel nettopp dette med kontakt som er nøkkelen og i tråden jeg refererer til er det en mor som ønsker kontakt og en sønn som (etter min tolkning) tar avstand fra henne. Hvis alle er komfortabel med lite kontakt er jo situasjonen en helt annen. Moren min har en mye eldre bror som hun har lite kontakt med nettopp fordi han flyttet ut, mens hun var ung, men hun har tett kontakt med de to yngre brødrene. Hadde storebroren prøvd å opprettholde mer kontakt hadde de nok vært nærere. 

Anonymkode: aa16f...276

[AnonymBruker]

Jeg har god kontakt med faren min, men moren min ser jeg en gang i året. Det er egentlig for mye.

Samme med mannen, vi har lite kontakt med hans familie. Heldigvis bor de også langt unna. Jada, han er enig.

Anonymkode: 38e70...d57