AnonymBruker Skrevet 6. november #1 Skrevet 6. november Beklager langt innlegg. Takk til deg som tar deg tid til å lese, og som svarer fra hjertet. Jeg har sårbarheter fra barndommen med mobbing, delvis omsorgssvikt og mangel på venner i oppveksten (mangel på venner endret seg så fort jeg flyttet et annet sted, men da var det for sent fordi alle skulle videre og studere). Jeg hadde et forholdsvis behagelig liv i størstedelen av 20-årene mine. Så kom slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, og livets verste helvetesperiode kom. Jeg var sammen med en narsissist som brøt meg ned, bodde deretter i ulike kollektiv med personer som tråkket grovt på meg, og jeg hadde dessverre oppsøkt usunne vennskapsforhold som brøt meg ned, og det hele toppet seg med en arbeidsplass som behandlet meg som skitten under skoene. Jeg hadde også en kollega som utnyttet situasjonen og mine sårbarheter til å manipulere flere i det lille teamet vi var, til å vende seg mot meg. Og en sykemelding på bakgrunn av psykisk uhelse ble av en elendig leder forsøkt brukt til disiplinærsak (dette lyktes heldigvis ikke, da jeg klarte å vende om saken slik at de ikke hadde noe mer å bruke imot meg). Jeg hadde heldigvis kolleger jeg kunne snakke med om det som skjedde og som jeg fikk støtte fra, ellers hadde jeg aldri overlevd situasjonen. Fellesnevneren med alle disse menneskene er at det hele tiden har vært bedrevet victim-blaming. Jeg har hele veien vært åpen for å snakke om hva som skjedde og vært ydmyk for egne feil, men jeg har bare fått tildelt skyld, de mente det var min skyld at jeg ble behandlet dårlig. Jeg kan absolutt ha bidratt negativt til enkelte ting da jeg var fullstendig nedbrutt, men de mente jeg hadde all skyld. Noe som brøt selvtilliten min enda mer ned fordi jeg trodde jo på dette i en periode, at jeg var et regelrett dårlig menneske som aldri fortjente å bli behandlet bra. Jeg fant meg til slutt en ny jobb hvor man virkelig blir verdsatt og hvor de ansatte og ledelsen grunnleggende bryr seg om andre mennesker, og jeg fant meg en fantastisk mann med gode verdier og grunnleggende ekte kjærlighet for meg. Og vi har etablert oss og jeg har fått så mye mer enn jeg noen gang hadde trodd jeg skulle få. Jeg har også veldig nære og gode venner som har vært der for meg de siste årene gjennom tunge og vanskelige tider, og som også støttet meg gjennom dårlig behandling fra andre. Jeg har ikke hatt tilgang på psykisk helsehjelp for å jobbe med ting som har skjedd, dessverre. Jeg har det veldig bra i dag noen år senere, men ser tilbake på perioden som har vært og tenker «hva i helvete skjedde egentlig?». Jeg strever fortsatt så mye med ettervirkningene og ser meg hele tiden over skulderen etter om noen kan komme til å behandle meg slik igjen. Forteller meg selv hele tiden at jeg er på et trygt sted nå. Jeg hadde noen voldsomme emosjonelle reaksjoner da jeg kom hjem de første dagene i nye jobben, var helt overveldet av at jeg kunne føle meg så ønsket og verdsatt som det jeg gjør nå, og fortsatt klarer jeg nesten ikke å tro det. Hvordan i alle dager kunne jeg møte på så mye jævelskap over så kort, men likevel lang tid for et menneskeliv? Jeg trodde at slikt kunne være vanlig å oppleve innimellom, men da gjerne over et helt liv og med mange år imellom, og ikke alt på en gang i en periode på 5-6 år? Og hvis det virkelig var jeg som var problemet ene og alene, så ville det jo ha fortsatt og ikke sluttet når jeg byttet miljø og omgangskrets? Men nå er alt helt annerledes og har vært det helt fra første magefølelse… Går det an å være så uheldig og møte på flere mennesker i løpet av kort tid, som ser alle sårbarhetene dine og utnytter dem på det groveste? Eller bare tiltrekker man seg slike mennesker og deres trang til å tråkke på andre, når man utstråler en slik sårbarhet? Noen her som har opplevd lignende? Hvordan kom dere videre, klarte dere til slutt å mer eller mindre glemme denne vanskelige perioden? Måtte dere ha profesjonell oppfølging? Jeg vet at noen her på forumet kommer til å forsøke å vinkle alt over på meg, men jeg har kommet såpass langt at jeg skjønner jo at det ikke er sannheten. På forhånd takk for alle svar. Anonymkode: 21455...a9d 3
Hxndyman Skrevet 6. november #2 Skrevet 6. november Jeg har aldri hørt en tristere historie om menneskelig søppel..og jeg aner ikke hvorfor du møtte alle av dem på noen få år? Det jeg vet er at jeg heier på deg herfra til evigheten.. ❤️ 1
AnonymBruker Skrevet 6. november #3 Skrevet 6. november Hxndyman skrev (Akkurat nå): Jeg har aldri hørt en tristere historie om menneskelig søppel..og jeg aner ikke hvorfor du møtte alle av dem på noen få år? Det jeg vet er at jeg heier på deg herfra til evigheten.. ❤️ Tusen takk ❤️🩹 Anonymkode: 21455...a9d 1
AnonymBruker Skrevet 8. november #4 Skrevet 8. november Leste alt ❤️ veldig mye urettferdig som har skjedd deg. Det er ikke rart at du fortsatt bærer mye av det. Jeg syns du burde snakke med en psykolog om det. Få hjelp med å plassere det som har skjedd. Du fortjener å ha det bra❤️ Anonymkode: 358c7...b49
AnonymBruker Skrevet 8. november #5 Skrevet 8. november Åj så godt å høre at du har det bedre nå. Det er noen mennesker som er så skrudde og grusomme. Jeg har selv akkurat kommet meg bort fra en utrolig toksisk arbeidsplass der en slik narsisisst holdt på å bryte meg ned. Å komme seg videre er ikke lett for de vil jo ikke at man skal lykkes. Så de gjør jo alt de kan for å snakke stygt om en i kulissene. Du har kommet deg langt. Du har lykkes. Tenk så irriterte de hadde blitt om de hadde visst hvor godt du har det nå. Anonymkode: ad14c...063
AnonymBruker Skrevet 8. november #6 Skrevet 8. november AnonymBruker skrev (1 time siden): Leste alt ❤️ veldig mye urettferdig som har skjedd deg. Det er ikke rart at du fortsatt bærer mye av det. Jeg syns du burde snakke med en psykolog om det. Få hjelp med å plassere det som har skjedd. Du fortjener å ha det bra❤️ Anonymkode: 358c7...b49 Tusen takk ❤️🩹 skulle ønske disse fæle menneskene hadde lest tråden min eller forstått hva de var med på… men nei de forstår vel sikkert ikke uansett hvordan de hadde blitt fortalt…. Anonymkode: 21455...a9d
AnonymBruker Skrevet 8. november #7 Skrevet 8. november AnonymBruker skrev (22 minutter siden): Åj så godt å høre at du har det bedre nå. Det er noen mennesker som er så skrudde og grusomme. Jeg har selv akkurat kommet meg bort fra en utrolig toksisk arbeidsplass der en slik narsisisst holdt på å bryte meg ned. Å komme seg videre er ikke lett for de vil jo ikke at man skal lykkes. Så de gjør jo alt de kan for å snakke stygt om en i kulissene. Du har kommet deg langt. Du har lykkes. Tenk så irriterte de hadde blitt om de hadde visst hvor godt du har det nå. Anonymkode: ad14c...063 Tusen takk ❤️🩹 Jeg tror ikke at narsissisten jeg kom utfor på forrige arbeidsplass har anledning til å spre noen stygge rykter her jeg jobber nå, for jeg har bevegd meg over kommunegrensen. Tror ikke hun har mulighet til å få innflytelse her. Men man vet jo aldri med sånne psyke mennesker, plutselig er de der… Denne personen visste jo tydeligvis alt om alle på forrige arbeidsplass og hva alle sa til hverandre, og personen sa selv hun elsket sladder og gud vet hvilke metoder hun hadde for å finne ut alt?! Satser uansett på at folk vil forstå hvem som er klin gæren her. Jeg har jo fortalt mine nye kolleger at ting ikke var greit på forrige arbeidsplass så de ville kanskje ha lagt sammen to og to…. Jeg sitter her i det minste og bokstavelig talt ler av at hun på slutten desperat prøvde å vippe meg av pinnen med ufine kommentarer, det greide hun ikke. Hun fremsto bare dum selv. Ja, jeg kjenner jo andre der som jeg har god kontakt med og disse har jeg fortalt hvor bra jeg har det. Jeg vet at de snakker om det med hverandre, så det må vel stikke litt hos disse andre. Vet jeg har det bedre enn dem på mange områder. Det fjerner ikke all den stygge behandlingen de utsatte meg for, men det gjør at det hele føles litt bedre til slutt. At jeg klarte å komme meg hit, og at de aldri klarer å ta fra meg alt jeg har fått og som de ikke har. ❤️🩹 Anonymkode: 21455...a9d
AnonymBruker Skrevet 10. november #8 Skrevet 10. november AnonymBruker skrev (På 7.11.2026 den 0.21): Hvordan i alle dager kunne jeg møte på så mye jævelskap over så kort, men likevel lang tid for et menneskeliv? Jeg trodde at slikt kunne være vanlig å oppleve innimellom, men da gjerne over et helt liv og med mange år imellom, og ikke alt på en gang i en periode på 5-6 år? Og hvis det virkelig var jeg som var problemet ene og alene, så ville det jo ha fortsatt og ikke sluttet når jeg byttet miljø og omgangskrets? Men nå er alt helt annerledes og har vært det helt fra første magefølelse… Går det an å være så uheldig og møte på flere mennesker i løpet av kort tid, som ser alle sårbarhetene dine og utnytter dem på det groveste? Eller bare tiltrekker man seg slike mennesker og deres trang til å tråkke på andre, når man utstråler en slik sårbarhet? Anonymkode: 21455...a9d Jeg tror ikke det må være helt svart-hvitt, at enten var alle disse slemme eller så var alt din skyld. Det finnes sannsynligvis noen grå-toner her. Ja, noen av de du møtte i løpet av denne perioden var kanskje onde og ville deg vondt, eller typ brukte din smerte som sin underholdning, men kanskje ikke alle. Det kan ha vært noen av dem som gjorde ting som ble veldig kjipe for deg, men som ikke var gjort med onde hensikter fordi de var ute etter å skade eller ta deg. F.eks. sjefen din som bestred sykemeldingen (? mulig jeg misforstod). Kanksje han ikke var ute etter å gjøre livet ditt så vanskelig som mulig, men gjorde det han mente var riktig som sjef i denne situasjonen. Selv om det var kjipt for deg, så må de ikke ha vært personlig. Jeg vet jo ingenting om denne sjefen, så ønsker ikke å gå inn i diskusjon om det selvfølgelig, men nevner kun dette som et hypotetisk eksempel på at ikke alt man opplever som negativt må være angrep på deg med motivasjon å være slem. Når man blir angrepet fra flere kanter samtidig, så er det helt naturlig om man kommer i en posisjon hvor man kanskje ser flere angrep enn det som egentlig finnes. Det er i alle fall teoretisk mulig at det kan ha skjedd her. Du er jo inne på det, at det er ganske uflaks at du opplever så mye vondt og vonde mennesker på veldig kort tid. Så jeg tenker det er en viss mulighet for at du har vært trengt opp i et hjørne, måtte sloss på flere arenaer i livet, og dermed blir resten også veldig farget av dette. Samtidig så er det ikke umulig at du har hatt så uflaks heller! Mindre sannsynlige ting skjer jo, hele tiden. Veldig godt å høre at du har det så bra nå. Forstår absolutt behovet du har for å lufte den perioden. Det høres beintøft ut. ❤️ Anonymkode: 633c3...de1 1
AnonymBruker Skrevet 10. november #9 Skrevet 10. november Jeg er utrolig glad du har det bedre nå. Det gir håp. Jeg opplevde også mobbing i barndommen, som nok har gjort meg sårbar. Jeg hadde likevel venner, så jeg følte jeg kom godt ut av de årene likevel, men jeg fikk nok en iboende usikkerhet på egen verdi. For min del smilte livet de første 30 årene av mitt liv når man ser bort fra mobbingen. Men dessverre var jeg gift med en mann som etterhvert trigget alle usikkerhetene mine og gjorde at jeg fikk en psykisk kollaps. Det ble brudd mellom oss når psyken min kollapset, og jeg hadde to år der jeg kjente på frihetsfølelse og stolthet over at jeg sto opp for meg selv, selv om ting var vanskelig. Så ble jeg voldtatt, noe som dro opp utolig mange følelser og triggere fra ekteskapet om at jeg ikke hadde verdi og ikke var nødvendig å høre på, og en ekstrem utrygghet. I denne perioden hadde jeg en sønn som slet voldsomt, noe som også tærer enormt på et mammahjerte. Jeg har prøvd i flere år å bearbeide det alene og stable på bena livet mitt igjen, uten hell. (Og for min del er jo de samme problemene fortsatt gjeldende, det er ikke tilbakelagt ting) Jeg går nå i terapi, men det er vanskelig å stole nok på terapeuten til å åpne seg skikkelig opp, men jeg prøver mitt beste. Om jeg noen gang klarer få tryggheten tilbake, vet jeg ikke. Så jeg håper noen andre her har gode erfaringer jeg kan lære av. Min drøm er at jeg en gang skal klare å bli trygg i meg selv igjen, føle at jeg har en genuin verdi, at jeg kan finne en emosjonelt moden mann som jeg kan fortsette livet med, og at ting kan ordne seg. Så det gir håp å se at det kan gå bedre etterhvert. Anonymkode: c37f7...2a7 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå