Emosjonell intelligens eller emosjonell kontroll?

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette fordi jeg trenger noen utenfra-perspektiver, gjerne fra både kvinner og menn som har vært ute en vinternatt før.

Etter et par tøffe brudd som strandet fullstendig på kommunikasjon, bestemte jeg meg for å gå i meg selv. Jeg orket ikke flere misforståelser eller følelsen av å være "utilgjengelig". Så jeg dykket dypt. Jeg har lest alt fra Gottman-instituttets forskning til tilknytningsteori, emosjonsfokusert terapi (EFT) og moderne relasjonspsykologi. Jeg lærte meg hvordan man speiler følelser, validerer sårbarhet, unngår "stonewalling" og møter kvinners emosjonelle landskap på en sunn måte.

Men så har det skjedd noe rart på veien som skremmer meg skikkelig.

Når jeg nå bruker disse teknikkene i dating og relasjoner, tar jeg meg selv i å stoppe opp. Det føles av og til så kalkulert. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si for å roe ned en situasjon, jeg vet hvilke emosjonelle strenger jeg skal spille på for å få henne til å føle seg trygg, og jeg vet hvordan jeg navigerer motsetninger for å få viljen min på en "konstruktiv" måte.

Noen ganger ser jeg meg i speilet og lurer på: Har jeg blitt en narsissist? Er denne ekstreme bevisstheten rundt psykologiske mekanismer egentlig bare en sofistikert, intellektuell form for manipulasjon? Hvor går grensen mellom emosjonell intelligens og emosjonell kontroll?

Og her kommer det virkelige tabuet jeg har begynt å gruble på, og misforstå meg for all del rett her:

Når jeg opptrer helt etter boka – med perfekt emosjonell validering, tilbakeholdenhet og nesten terapeutisk presisjon – merker jeg at kvinner responderer utrolig positivt på det. Det fungerer nesten for godt. Det slår meg hvor forutsigbart og mekanisk det emosjonelle landskapet egentlig responderer når man bare trykker på de rette akademiske knappene, uavhengig av hvem kvinnen er.

Dette får meg også til å gruble over tidsånden vår. Hvordan passer egentlig narrativet om den "sterke, selvstendige kvinnen" inn i dette bildet? På overflaten kreves det fullstendig autonomi, likestilling og emosjonell uavhengighet. Men i praksis opplever jeg at jo mer jeg mestrer disse subtile, relasjonelle teknikkene, desto raskere faller denne paraden av uavhengighet foran en mann som vet nøyaktig hvilke strenger han skal spille på.

Det får meg till å stille et ubehagelig spørsmål: Er det slik at kvinner som demografi har en innebygd, ubevisst mottakelighet for denne typen emosjonell regi, uansett hvor selvstendige de liker å fremstå i teorien? Er det en hårfin linje mellom å ønske en mann som "forstår psykologi", og det å egentlig foretrekke en mann som mestrer kunsten å finjustere og styre følelsene deres for at relasjonen skal harmonere?

Føles ekte kjærlighet og rå tiltrekning best når den er litt kaotisk og usminket, eller har dere damer det best når mannen har lært seg de emosjonelle "kodene" til punkt og prikke – selv om det betyr at han må sitte og overtenke hvert eneste ord han sier?

Hilsen en mann som har lært for mye, og som har begynt å lure om det sunt at vite for mye om hvordan vi møter kvinner emosjonelt?

Anonymkode: 3e319...41d

[AnonymBruker]

Å være sterk og selvstendig er da ikke ensbetydende med fravær av følelser? Det er heller ikke akkurat rakettforskning at  mennesker flest reagerer ganske forutsigbart på bestemte typer stimuli. Det er fint at du har skaffet deg kunnskap om hvordan du kan møte kvinner emosjonelt, og så handler det jo - som du selv er inne på - om hvordan du bruker denne kunnskapen. Brukes den til dere begges beste for å forbedre kommunikasjonen,  eller utnytter du den for å unngå "bråk" og gjøre det enkelt for deg selv? Kunnskap er i seg selv bare et redskap, som kan brukes eller misbrukes. Personlig hadde jeg nok begynt å stusse dersom det aldri var noen som helst gnisninger i relasjonen, ekte og gode mellommenneskelige relasjoner handler jo bl.a. også om gjensidig tilpasning, det å møte utfordringer sammen og om å utvikle seg sammen. Det går ikke alltid på skinner.

Anonymkode: 06bb8...ec2

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg skriver dette fordi jeg trenger noen utenfra-perspektiver, gjerne fra både kvinner og menn som har vært ute en vinternatt før.

Etter et par tøffe brudd som strandet fullstendig på kommunikasjon, bestemte jeg meg for å gå i meg selv. Jeg orket ikke flere misforståelser eller følelsen av å være "utilgjengelig". Så jeg dykket dypt. Jeg har lest alt fra Gottman-instituttets forskning til tilknytningsteori, emosjonsfokusert terapi (EFT) og moderne relasjonspsykologi. Jeg lærte meg hvordan man speiler følelser, validerer sårbarhet, unngår "stonewalling" og møter kvinners emosjonelle landskap på en sunn måte.

Men så har det skjedd noe rart på veien som skremmer meg skikkelig.

Når jeg nå bruker disse teknikkene i dating og relasjoner, tar jeg meg selv i å stoppe opp. Det føles av og til så kalkulert. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si for å roe ned en situasjon, jeg vet hvilke emosjonelle strenger jeg skal spille på for å få henne til å føle seg trygg, og jeg vet hvordan jeg navigerer motsetninger for å få viljen min på en "konstruktiv" måte.

Noen ganger ser jeg meg i speilet og lurer på: Har jeg blitt en narsissist? Er denne ekstreme bevisstheten rundt psykologiske mekanismer egentlig bare en sofistikert, intellektuell form for manipulasjon? Hvor går grensen mellom emosjonell intelligens og emosjonell kontroll?

Og her kommer det virkelige tabuet jeg har begynt å gruble på, og misforstå meg for all del rett her:

Når jeg opptrer helt etter boka – med perfekt emosjonell validering, tilbakeholdenhet og nesten terapeutisk presisjon – merker jeg at kvinner responderer utrolig positivt på det. Det fungerer nesten for godt. Det slår meg hvor forutsigbart og mekanisk det emosjonelle landskapet egentlig responderer når man bare trykker på de rette akademiske knappene, uavhengig av hvem kvinnen er.

Dette får meg også til å gruble over tidsånden vår. Hvordan passer egentlig narrativet om den "sterke, selvstendige kvinnen" inn i dette bildet? På overflaten kreves det fullstendig autonomi, likestilling og emosjonell uavhengighet. Men i praksis opplever jeg at jo mer jeg mestrer disse subtile, relasjonelle teknikkene, desto raskere faller denne paraden av uavhengighet foran en mann som vet nøyaktig hvilke strenger han skal spille på.

Det får meg till å stille et ubehagelig spørsmål: Er det slik at kvinner som demografi har en innebygd, ubevisst mottakelighet for denne typen emosjonell regi, uansett hvor selvstendige de liker å fremstå i teorien? Er det en hårfin linje mellom å ønske en mann som "forstår psykologi", og det å egentlig foretrekke en mann som mestrer kunsten å finjustere og styre følelsene deres for at relasjonen skal harmonere?

Føles ekte kjærlighet og rå tiltrekning best når den er litt kaotisk og usminket, eller har dere damer det best når mannen har lært seg de emosjonelle "kodene" til punkt og prikke – selv om det betyr at han må sitte og overtenke hvert eneste ord han sier?

Hilsen en mann som har lært for mye, og som har begynt å lure om det sunt at vite for mye om hvordan vi møter kvinner emosjonelt?

Anonymkode: 3e319...41d

Med den rette dama så trenger du ikke å overtenke tror jeg. 

Det er fint og kunne endel om psykologi, men det er viktig å kunne være seg selv også. 

Håper du møter noen som kan få deg til å slappe litt av. 

Å stresse med og bestandig gjøre det 'rette' kan være veldig utmattende på lang sikt.

Da tror jeg du sliter deg selv ut. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg skriver dette fordi jeg trenger noen utenfra-perspektiver, gjerne fra både kvinner og menn som har vært ute en vinternatt før.

Etter et par tøffe brudd som strandet fullstendig på kommunikasjon, bestemte jeg meg for å gå i meg selv. Jeg orket ikke flere misforståelser eller følelsen av å være "utilgjengelig". Så jeg dykket dypt. Jeg har lest alt fra Gottman-instituttets forskning til tilknytningsteori, emosjonsfokusert terapi (EFT) og moderne relasjonspsykologi. Jeg lærte meg hvordan man speiler følelser, validerer sårbarhet, unngår "stonewalling" og møter kvinners emosjonelle landskap på en sunn måte.

Men så har det skjedd noe rart på veien som skremmer meg skikkelig.

Når jeg nå bruker disse teknikkene i dating og relasjoner, tar jeg meg selv i å stoppe opp. Det føles av og til så kalkulert. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si for å roe ned en situasjon, jeg vet hvilke emosjonelle strenger jeg skal spille på for å få henne til å føle seg trygg, og jeg vet hvordan jeg navigerer motsetninger for å få viljen min på en "konstruktiv" måte.

Noen ganger ser jeg meg i speilet og lurer på: Har jeg blitt en narsissist? Er denne ekstreme bevisstheten rundt psykologiske mekanismer egentlig bare en sofistikert, intellektuell form for manipulasjon? Hvor går grensen mellom emosjonell intelligens og emosjonell kontroll?

Og her kommer det virkelige tabuet jeg har begynt å gruble på, og misforstå meg for all del rett her:

Når jeg opptrer helt etter boka – med perfekt emosjonell validering, tilbakeholdenhet og nesten terapeutisk presisjon – merker jeg at kvinner responderer utrolig positivt på det. Det fungerer nesten for godt. Det slår meg hvor forutsigbart og mekanisk det emosjonelle landskapet egentlig responderer når man bare trykker på de rette akademiske knappene, uavhengig av hvem kvinnen er.

Dette får meg også til å gruble over tidsånden vår. Hvordan passer egentlig narrativet om den "sterke, selvstendige kvinnen" inn i dette bildet? På overflaten kreves det fullstendig autonomi, likestilling og emosjonell uavhengighet. Men i praksis opplever jeg at jo mer jeg mestrer disse subtile, relasjonelle teknikkene, desto raskere faller denne paraden av uavhengighet foran en mann som vet nøyaktig hvilke strenger han skal spille på.

Det får meg till å stille et ubehagelig spørsmål: Er det slik at kvinner som demografi har en innebygd, ubevisst mottakelighet for denne typen emosjonell regi, uansett hvor selvstendige de liker å fremstå i teorien? Er det en hårfin linje mellom å ønske en mann som "forstår psykologi", og det å egentlig foretrekke en mann som mestrer kunsten å finjustere og styre følelsene deres for at relasjonen skal harmonere?

Føles ekte kjærlighet og rå tiltrekning best når den er litt kaotisk og usminket, eller har dere damer det best når mannen har lært seg de emosjonelle "kodene" til punkt og prikke – selv om det betyr at han må sitte og overtenke hvert eneste ord han sier?

Hilsen en mann som har lært for mye, og som har begynt å lure om det sunt at vite for mye om hvordan vi møter kvinner emosjonelt?

Anonymkode: 3e319...41d

Har det noen sinne slått deg at kvinnene også vet nøyaktig hvordan de skal spille på strengene til menn? Så naiv du er.

Anonymkode: 70c02...64a

[AnonymBruker]

Min mann har lært seg det genialet trikset med å vise forståelse. Ekte, tilstedeværende forståelse. Han lar meg eie mine følelser og opplevelser, oppfatter aldri det jeg sier som kritikk, men møter meg på mitt også når han er uenig. Jeg føler meg sett, hørt og tatt på alvor. Han dekker emosjonelle behov nå, som han aldri har gjort før og det påvirker selvfølgelig min atferd ovenfor han. Vi har vært sammen i 12 år og har fått et helt nytt forhold. Med at han gjør dette, har jeg fått frem mer myke og feminine sider enn tidligere. Vi har også mye mer lekenhet mellom oss. At han har forståelse for at min emosjonelle tilstand har betydning for sexlyst, har gjort at vi har sex oftere nå enn noen gang.

Han føles ikke lenger som en kamp jeg må kjempe, men som min største støttespiller og trygghet i den her verden. Det speiles naturlig nok i at han er det viktigste i min verden, og min respekt for han er blitt ekstremt høy. 

Så på bakgrunn av egne erfaringer synes jeg ikke det er noe rart i det du observerer. Men klarer ikke se linken din til likestilling osv. Det å ha en partner med en viss emosjonell kompetanse lar kvinnen finne de feminine sidene i seg og frigjøre dem. Det betyr ikke at man blir mindre selvstendig osv. Men det ytre harde skallet kvinner kan få når de ikke blir møtt, har ikke lenger en funksjon i et balansert, trygt forhold. Hun kan da leve i tråd med de ulike sidene av seg selv på en helt annen måte. 

Det er ingen hokus pokus. Det feminine trenger det maksuline som en "motstand" for å skape tiltrekning. Alle har også grunnleggende behov de trenger å få dekt i et forhold, for kvinner er dette ofte å bli møtt emosjonelt og forstått.

Du sier "får viljen min". Det er egentlig det eneste i innlegget ditt jeg direkte reagerer på. Det høres ut som en konkurranse, og da tenker jeg med en gang manipulering. I et forhold er det et samspill mellom to parter, hvor begge må gi, ta og få. Men så sier du heller ingenting om hva sivilstatus er pr nå. Om du kun dater og opplever at kvinner er intressert i mer, er det ikke nødvendigvis det samme som å få et forhold til å være trygt og godt i mange år framover.

Anonymkode: e0ac1...7fa

[AnonymBruker]

Jeg syntes du hadde interessante betraktninger her, helt fram til avsnitt 8 hvor du snur det hele om til å handle om at kvinner ikke kan være så sterke som de tror siden du mener du kan manipulere de så lett. Du går i en vanlig tankefelle der du tar en håndfull opplevelser og mener at du har forstått noe om alle kvinner. 
Jeg vil gjerne at du tenker gjennom et par ting her: har du forsøkt de samme teknikkene på menn? Har du brukt de på mennesker utenom dating-situasjoner? Har du vært i noe lengre forhold etter at du i følge deg selv mestret disse teknikkene? 
Min tanke er at det du har opplevd er at det er en grei måte å få en god respons på fra damer i en datingprosess innledningsvis. Men dersom du ikke er narsissist eller en annen form for empatiløs manipulator så vil du før eller siden ha behov for en mer autentisk relasjon. Jeg tror også at disse teknikkene vil miste mye effekt etterhvert i et forhold. 

Jeg tror 100% ikke at det er et uttrykk for at damer innerst inne bare ønsker å bli manipulert inn i et forhold av en mann, eller «mestrer kunsten å finjustere og styre følelsene deres for at relasjonen skal harmonere» som du kalte det.

Anonymkode: c748a...ca6

[Bimbo]

Ja, jeg vil si at når du begynner å betrakte sosialt samspill som et taktisk spill, og bruker ord som «regi», «teknikk», «finjustere og styre (andres følelser)» så snuser du borti det som forbindes med manipulasjon og narsissisiske trekk. 

Mennesker er sosiale vesener og trenger andre, jo bedre man møtes og forstås jo bedre trives man jo i relasjonen og med motparten. Det står ikke i motsetning til å være sterk og selvstendig (sette grenser og forlate) når relasjonen IKKE gjør en godt. Dette gjelder både menn, kvinner, barn og voksne. Og så lenge vi søker dette sosiale samspillet så kan vi manipuleres, men i de aller fleste tilfeller så blir manipulatoren gjennomskuet etter hvert på den ene eller andre måten. 

[Bimbo]

Motivasjonen betyr noe her. Er din adferd (først og fremst) motivert av det sosiale (gode relasjoner, at du tilfører noe positivt til en annen) eller (først og fremst) av deg selv (motta fordeler, være smartere/mestre spillet og få andre til å gjøre som du forutser og ønsker).

[AnonymBruker]

Det virker som om du ikke har kommet helt så langt som du kanskje tror, utifra tankegangen du har. 

Den jobben du har gjort er kjempebra og mange gode steg i riktig retning, uten tvil!

Samtidig er det du beskriver selvfølgelig ikke gunstig for hverken deg eller den andre parten, all den tid du bruker det som manipuleringstaktikk.

At du har holdninger som antar at dette motbeviser kvinners selvstendighet, vitner om at du enten er lavt utdannet eller innehar dårlige holdninger mot kvinner. Jeg anbefaler deg å lese deg bedre opp på dette emnet, slik du har lest deg opp på tilknytning og relasjonelle studier. 

Det er, som andre har påpekt, underlig at du antar at denne type "manipulasjon" kun fungerer på kvinner. Det fungerer absolutt like godt på menn. 

Og my av det du beskriver er, for mange kvinner, helt standard, normal kommunikasjon - uten ønske eller mål om å "få sin vilje" eller manipulere.

Intensjonen er svært viktig her. 

Anonymkode: 89efd...126