Pause forholdet/kan det fikses?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har vært sammen i ca. 11 år. Vi har en datter på 3 år. Etter at vi fikk barn har livet blitt veldig krevende. Mannen jobber mye og er ofte borte i flere uker/måneder av gangen. Jeg jobber fullt og holder fortet her hjemme uten mye hjelp utenfra. Etter at vi fikk barn forandret mye seg. Han har slitt veldig med å takle farsrollen helt fra start og fikk helt panikk dersom ungen gråt osv. Jeg har stått alene i det aller meste rundt barnet og på denne måten har han blitt skjøvet mer og mer bort. Nå er barnet naturligvis ekstremt knyttet til meg og avviser faren når han søker kontakt. Far gir fort opp og har nærmest gått inn i en depresjon. Han jobber mye og innrømmer at det er lettere for han å jobbe enn å være hjemme. Hjemme fikser han absolutt alt det praktiske og kan jobbe dag og natt for å legge til rette for oss og sørge for at vi har det vi trenger. Vi fungerer mer som venner nå og det er lite nærhet ettersom han føler seg fullstendig utslitt. Barnet vekker oss fremdeles hver natt og vi sliter fremdeles med et stort søvnunderskudd. Samtidig som barnet er klengete og sutrete når jeg er hjemme. Når de er alene sier han at de har det helt fantastisk og at alt går som en drøm. Han vet nok at han har skyld i situasjonen selv og nå vil han ta en pause ettersom ingen av oss har det bra. Vi føler ingen glede på samme måte som før. Han sier at han har holdt ut og håpet at ting skal bli bedre i 3 år, men når han fikk høre at jeg heller ikke hadde det bra, så må det skje en endring. Jeg er helt sønderknust. Før vi fikk barn hadde vi det helt fantastisk. Jeg har et utrolig nært forhold til barnet ettersom det har vært «oss mot verden» siden hun ble født, så jeg skjønner at han føler seg utenfor. Samtidig som han har lagt opp til dette selv. Hva skal vi gjøre? Jeg vil finne tilbake til hverandre slik det var før. Please hjelp
 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

[AnonymBruker]

Dere ventet altfor lenge med å få barn.
Når en har lagt seg til en livsstil der en styrer døgnet sitt helt selv uten å måtte ta hensyn til noe annet enn partneren , jobb og fritid så kommer familielivet som et sjokk for enkelte. 
Den største synderen utenom det er nok jobben hans . 
Å være borte lenge med egentid for så å vende hjem og være far og omsorgsperson 100% er noe han tydeligvis ikke takler. 
Dere må oppsøke parterapeut og evt Familievernkontoret for råd . 
Om han ikke takler å være far og det som den rollen krever så er det kun han som han gjøre noe med det. 
Alternativet som er å være deltidspappa vil jo være enda mer krevende hvis han ikke kutter alle bånd da. 
Det ville jo vært en katastrofe for både barnet og han. 
Du vil jo greie deg bedre siden du er vant til dette ansvaret alene . 

Anonymkode: 744dd...5bf

[Solver]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dere ventet altfor lenge med å få barn.
Når en har lagt seg til en livsstil der en styrer døgnet sitt helt selv uten å måtte ta hensyn til noe annet enn partneren , jobb og fritid så kommer familielivet som et sjokk for enkelte. 
Den største synderen utenom det er nok jobben hans . 
Å være borte lenge med egentid for så å vende hjem og være far og omsorgsperson 100% er noe han tydeligvis ikke takler. 
Dere må oppsøke parterapeut og evt Familievernkontoret for råd . 
Om han ikke takler å være far og det som den rollen krever så er det kun han som han gjøre noe med det. 
Alternativet som er å være deltidspappa vil jo være enda mer krevende hvis han ikke kutter alle bånd da. 
Det ville jo vært en katastrofe for både barnet og han. 
Du vil jo greie deg bedre siden du er vant til dette ansvaret alene . 

Anonymkode: 744dd...5bf

Takk for svar. Jeg tror du har veldig rett i det du skriver. Jeg tenker av og til at han sikkert hadde hatt det bedre uten oss for å kunne dyrke seg selv og egne interesser. Han sier i mot og at han elsker oss over alt på jord, men han sliter veldig med å finne plassen sin og spesielt takle avvisning.

Endret 9 timer siden av Solver

[Solver]

.

Endret 9 timer siden av Solver

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og samboeren har vært sammen i ca. 11 år. Vi har en datter på 3 år. Etter at vi fikk barn har livet blitt veldig krevende. Mannen jobber mye og er ofte borte i flere uker/måneder av gangen. Jeg jobber fullt og holder fortet her hjemme uten mye hjelp utenfra. Etter at vi fikk barn forandret mye seg. Han har slitt veldig med å takle farsrollen helt fra start og fikk helt panikk dersom ungen gråt osv. Jeg har stått alene i det aller meste rundt barnet og på denne måten har han blitt skjøvet mer og mer bort. Nå er barnet naturligvis ekstremt knyttet til meg og avviser faren når han søker kontakt. Far gir fort opp og har nærmest gått inn i en depresjon. Han jobber mye og innrømmer at det er lettere for han å jobbe enn å være hjemme. Hjemme fikser han absolutt alt det praktiske og kan jobbe dag og natt for å legge til rette for oss og sørge for at vi har det vi trenger. Vi fungerer mer som venner nå og det er lite nærhet ettersom han føler seg fullstendig utslitt. Barnet vekker oss fremdeles hver natt og vi sliter fremdeles med et stort søvnunderskudd. Samtidig som barnet er klengete og sutrete når jeg er hjemme. Når de er alene sier han at de har det helt fantastisk og at alt går som en drøm. Han vet nok at han har skyld i situasjonen selv og nå vil han ta en pause ettersom ingen av oss har det bra. Vi føler ingen glede på samme måte som før. Han sier at han har holdt ut og håpet at ting skal bli bedre i 3 år, men når han fikk høre at jeg heller ikke hadde det bra, så må det skje en endring. Jeg er helt sønderknust. Før vi fikk barn hadde vi det helt fantastisk. Jeg har et utrolig nært forhold til barnet ettersom det har vært «oss mot verden» siden hun ble født, så jeg skjønner at han føler seg utenfor. Samtidig som han har lagt opp til dette selv. Hva skal vi gjøre? Jeg vil finne tilbake til hverandre slik det var før. Please hjelp
 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

Få en unge til så kan ikke du skjemme nummer 2 helt bort🤔

Anonymkode: e9fa2...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Få en unge til så kan ikke du skjemme nummer 2 helt bort🤔

Anonymkode: e9fa2...ad5

Nummer 1 mente jeg

Anonymkode: e9fa2...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og samboeren har vært sammen i ca. 11 år. Vi har en datter på 3 år. Etter at vi fikk barn har livet blitt veldig krevende. Mannen jobber mye og er ofte borte i flere uker/måneder av gangen. Jeg jobber fullt og holder fortet her hjemme uten mye hjelp utenfra. Etter at vi fikk barn forandret mye seg. Han har slitt veldig med å takle farsrollen helt fra start og fikk helt panikk dersom ungen gråt osv. Jeg har stått alene i det aller meste rundt barnet og på denne måten har han blitt skjøvet mer og mer bort. Nå er barnet naturligvis ekstremt knyttet til meg og avviser faren når han søker kontakt. Far gir fort opp og har nærmest gått inn i en depresjon. Han jobber mye og innrømmer at det er lettere for han å jobbe enn å være hjemme. Hjemme fikser han absolutt alt det praktiske og kan jobbe dag og natt for å legge til rette for oss og sørge for at vi har det vi trenger. Vi fungerer mer som venner nå og det er lite nærhet ettersom han føler seg fullstendig utslitt. Barnet vekker oss fremdeles hver natt og vi sliter fremdeles med et stort søvnunderskudd. Samtidig som barnet er klengete og sutrete når jeg er hjemme. Når de er alene sier han at de har det helt fantastisk og at alt går som en drøm. Han vet nok at han har skyld i situasjonen selv og nå vil han ta en pause ettersom ingen av oss har det bra. Vi føler ingen glede på samme måte som før. Han sier at han har holdt ut og håpet at ting skal bli bedre i 3 år, men når han fikk høre at jeg heller ikke hadde det bra, så må det skje en endring. Jeg er helt sønderknust. Før vi fikk barn hadde vi det helt fantastisk. Jeg har et utrolig nært forhold til barnet ettersom det har vært «oss mot verden» siden hun ble født, så jeg skjønner at han føler seg utenfor. Samtidig som han har lagt opp til dette selv. Hva skal vi gjøre? Jeg vil finne tilbake til hverandre slik det var før. Please hjelp
 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

Det første du må gjøre er å slutte å se på det som dere mot verden, du bruker det jo mot han, for å straffe han. Hvem som har skyld i at det har blitt som det har blitt er egentlig ikke så viktig, hvis dere ønsker å finne ut av det så må dere stå sammen, du ser jo at han bryr seg som deg og barnet, som du skriver så jobber han døgnet rundt for å fikse så dere har alt dere trenger, det ligger det også enormt mye kjærlighet i. Slutt og bebreid han for det som har skjedd, hvis du virkelig vil fikse det så må dere begynne å jobbe sammen, han må på banen når det gjelder hjemmet og barnet, og du må slutte med å tenke at det er du og barnet mot verden, men dere er en familie, det er familien mot verden. Du skaper jo en avstand mellom mor/barn og far med den tankegangen . 

Anonymkode: a1461...939

[AnonymBruker]

Han bør kanskje bytte jobb?
 

Å være ukesvis borte er kanskje ikke det beste for noen av dere. Det fikser heller ikke relasjonen dere i mellom, og barnet blir selvfølgelig mest knyttet til deg. 

Anonymkode: bcc45...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nummer 1 mente jeg

Anonymkode: e9fa2...ad5

Han vil ikke ha flere barn, dette er også en stor sorg for meg som ønsker det veldig sårt. 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han bør kanskje bytte jobb?
 

Å være ukesvis borte er kanskje ikke det beste for noen av dere. Det fikser heller ikke relasjonen dere i mellom, og barnet blir selvfølgelig mest knyttet til deg. 

Anonymkode: bcc45...b8f

Ja, helt enig. Han må det nå

Anonymkode: 1c2dc...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det første du må gjøre er å slutte å se på det som dere mot verden, du bruker det jo mot han, for å straffe han. Hvem som har skyld i at det har blitt som det har blitt er egentlig ikke så viktig, hvis dere ønsker å finne ut av det så må dere stå sammen, du ser jo at han bryr seg som deg og barnet, som du skriver så jobber han døgnet rundt for å fikse så dere har alt dere trenger, det ligger det også enormt mye kjærlighet i. Slutt og bebreid han for det som har skjedd, hvis du virkelig vil fikse det så må dere begynne å jobbe sammen, han må på banen når det gjelder hjemmet og barnet, og du må slutte med å tenke at det er du og barnet mot verden, men dere er en familie, det er familien mot verden. Du skaper jo en avstand mellom mor/barn og far med den tankegangen . 

Anonymkode: a1461...939

Tusen takk for kloke og viktige ord, jeg tar det til meg. 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for kloke og viktige ord, jeg tar det til meg. 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

Samtidig føler jeg ikke at jeg bruker det mot han, men jeg er jo veldig skuffet over han. Jeg har stått fullstendig alene med et barn i alt i ca. 2 år før han begynte å komme litt mer på banen. 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg og samboeren har vært sammen i ca. 11 år. Vi har en datter på 3 år. Etter at vi fikk barn har livet blitt veldig krevende. Mannen jobber mye og er ofte borte i flere uker/måneder av gangen. Jeg jobber fullt og holder fortet her hjemme uten mye hjelp utenfra. Etter at vi fikk barn forandret mye seg. Han har slitt veldig med å takle farsrollen helt fra start og fikk helt panikk dersom ungen gråt osv. Jeg har stått alene i det aller meste rundt barnet og på denne måten har han blitt skjøvet mer og mer bort. Nå er barnet naturligvis ekstremt knyttet til meg og avviser faren når han søker kontakt. Far gir fort opp og har nærmest gått inn i en depresjon. Han jobber mye og innrømmer at det er lettere for han å jobbe enn å være hjemme. Hjemme fikser han absolutt alt det praktiske og kan jobbe dag og natt for å legge til rette for oss og sørge for at vi har det vi trenger. Vi fungerer mer som venner nå og det er lite nærhet ettersom han føler seg fullstendig utslitt. Barnet vekker oss fremdeles hver natt og vi sliter fremdeles med et stort søvnunderskudd. Samtidig som barnet er klengete og sutrete når jeg er hjemme. Når de er alene sier han at de har det helt fantastisk og at alt går som en drøm. Han vet nok at han har skyld i situasjonen selv og nå vil han ta en pause ettersom ingen av oss har det bra. Vi føler ingen glede på samme måte som før. Han sier at han har holdt ut og håpet at ting skal bli bedre i 3 år, men når han fikk høre at jeg heller ikke hadde det bra, så må det skje en endring. Jeg er helt sønderknust. Før vi fikk barn hadde vi det helt fantastisk. Jeg har et utrolig nært forhold til barnet ettersom det har vært «oss mot verden» siden hun ble født, så jeg skjønner at han føler seg utenfor. Samtidig som han har lagt opp til dette selv. Hva skal vi gjøre? Jeg vil finne tilbake til hverandre slik det var før. Please hjelp
 

Anonymkode: 1c2dc...8f5

Her tror jeg nok en miks av familieterapi og psykolog kan faktisk være til hjelp? Kanskje prøve å få til dette, legge det som har vært med at han har ikke vært til stede litt til side sånn at dere faktisk kan fokusere på å prøve. Å vanligvis er jeg enig at man ikke burde rote seg bort i hva andre folk jobber med. Men når yrket går så sterkt utover familie livet og spesielt egne barn. Så synes jeg oppriktig at å se på mulighet å bytte jobb er mulig på sin rette plass. Vet om noen andre familier dog vet ikke om det har noe å si at alle de familien jeg vet der far er så mye vekk har 3 barn hver, uansett den ene i lignende situasjon der vet jeg ikke nok om hvordan barndommen var, men aldri hørt det var et problem, men andre familie jeg vet om så var det også litt overgang spesielt og følelser i sving da barna var små at far enten var vekk i uker/måneder av året. Også plutselig hjemme igjen. Men ikke tIl samme grad som dere sliter utfra hva jeg skjønner. 
Lurer også på siden din datter er veldig klengete og sutrer en del i følge deg selv, hvordan er hun med andre familie medlemmer og er det mulig noe diagnose i bilde på henne som gjør det ekstra vanskelig å forholde seg til livsstilen deres? 

Uansett masse lykke til å finne ut av det❤️

Anonymkode: 6fd7d...6e0