Burde jeg rette opp i det?

[AnonymBruker]

Det er ikke noe jeg sliter med lenger, men har vært uærlig med hun jeg dater fordi jeg var redd det kom til å skremme henne vekk. 

Jeg fortalte hun jeg nå dater at jeg hadde min første og eneste seksuelle opplevelse når jeg var 10-11. Jeg lot være å si at de var 19 og fyskisk bandt meg fast og tvang meg. Det tok tid for meg å skjønne alt å ikke være redd jenter, men jeg har oppriktig kommet meg forbi det, og hverken minimerer det fordi det er en gutte drøm. Det tok meg mange år og en innleggelse før jeg sluttet å være redd jenter etterpå så det påvirket meg. Samtidig kan jeg ærlig talt si det skjedd meg ting som er mye verre i ettertid som var enda mer traumatisk. 

Vi snakket om tidligere partnere, og magefølelsen min sa hvis jeg fortalte henne historien ville det gå feil. Så jeg klarte å feie det bort med "bare når jeg var 11, men det var ikke teknisk sett det du ville sett på som partner." Som hun tok som at det var en mor og far lek som gikk litt lenger enn den burde og jeg korrigerte henne ikke fordi jeg fikk plutselig angst ikke av minnet, men at hun kom til å se på meg som ødelagt.

Mens jeg nå begynner å tenke hvis ting fortsetter å utvikle seg i den retningen vi er i nå, og hun får vite det etter vi har vært sammen en stund, vil hun føle det som et tillitsbrudd og manipulering. Føler vi er i en perfekt fase akkurat nå, ingen lek anngående om vi er interessert i hverandre. Vi lærer bare hverandre å kjenne mer, og vi begge ønsker ikke å stresse med at ting skal utvikle seg seksuelt. Vi kan kose på sofaen, holde hender, gi at kyss uten at det er den "kan jeg eller kan jeg ikke?" 

Jeg føler meg glad, jeg trodde det beste jeg kunne få var nøytralt tils noe øyeblikk med glede. Ingenting er stress, ingenting er press, og jeg har aldri kommet med en løgn til henne om noe før dette. Blir det galt om jeg fortsetter å holde det hemmelig fordi jeg vil at denne perioden ikke skal ødelegges?

Anonymkode: c6612...ea2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke noe jeg sliter med lenger, men har vært uærlig med hun jeg dater fordi jeg var redd det kom til å skremme henne vekk. 

Jeg fortalte hun jeg nå dater at jeg hadde min første og eneste seksuelle opplevelse når jeg var 10-11. Jeg lot være å si at de var 19 og fyskisk bandt meg fast og tvang meg. Det tok tid for meg å skjønne alt å ikke være redd jenter, men jeg har oppriktig kommet meg forbi det, og hverken minimerer det fordi det er en gutte drøm. Det tok meg mange år og en innleggelse før jeg sluttet å være redd jenter etterpå så det påvirket meg. Samtidig kan jeg ærlig talt si det skjedd meg ting som er mye verre i ettertid som var enda mer traumatisk. 

Vi snakket om tidligere partnere, og magefølelsen min sa hvis jeg fortalte henne historien ville det gå feil. Så jeg klarte å feie det bort med "bare når jeg var 11, men det var ikke teknisk sett det du ville sett på som partner." Som hun tok som at det var en mor og far lek som gikk litt lenger enn den burde og jeg korrigerte henne ikke fordi jeg fikk plutselig angst ikke av minnet, men at hun kom til å se på meg som ødelagt.

Mens jeg nå begynner å tenke hvis ting fortsetter å utvikle seg i den retningen vi er i nå, og hun får vite det etter vi har vært sammen en stund, vil hun føle det som et tillitsbrudd og manipulering. Føler vi er i en perfekt fase akkurat nå, ingen lek anngående om vi er interessert i hverandre. Vi lærer bare hverandre å kjenne mer, og vi begge ønsker ikke å stresse med at ting skal utvikle seg seksuelt. Vi kan kose på sofaen, holde hender, gi at kyss uten at det er den "kan jeg eller kan jeg ikke?" 

Jeg føler meg glad, jeg trodde det beste jeg kunne få var nøytralt tils noe øyeblikk med glede. Ingenting er stress, ingenting er press, og jeg har aldri kommet med en løgn til henne om noe før dette. Blir det galt om jeg fortsetter å holde det hemmelig fordi jeg vil at denne perioden ikke skal ødelegges?

Anonymkode: c6612...ea2

Nei. Fortell det når du er klar. 

Anonymkode: f41d8...532

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det er ikke noe jeg sliter med lenger, men har vært uærlig med hun jeg dater fordi jeg var redd det kom til å skremme henne vekk. 

Jeg fortalte hun jeg nå dater at jeg hadde min første og eneste seksuelle opplevelse når jeg var 10-11. Jeg lot være å si at de var 19 og fyskisk bandt meg fast og tvang meg. Det tok tid for meg å skjønne alt å ikke være redd jenter, men jeg har oppriktig kommet meg forbi det, og hverken minimerer det fordi det er en gutte drøm. Det tok meg mange år og en innleggelse før jeg sluttet å være redd jenter etterpå så det påvirket meg. Samtidig kan jeg ærlig talt si det skjedd meg ting som er mye verre i ettertid som var enda mer traumatisk. 

Vi snakket om tidligere partnere, og magefølelsen min sa hvis jeg fortalte henne historien ville det gå feil. Så jeg klarte å feie det bort med "bare når jeg var 11, men det var ikke teknisk sett det du ville sett på som partner." Som hun tok som at det var en mor og far lek som gikk litt lenger enn den burde og jeg korrigerte henne ikke fordi jeg fikk plutselig angst ikke av minnet, men at hun kom til å se på meg som ødelagt.

Mens jeg nå begynner å tenke hvis ting fortsetter å utvikle seg i den retningen vi er i nå, og hun får vite det etter vi har vært sammen en stund, vil hun føle det som et tillitsbrudd og manipulering. Føler vi er i en perfekt fase akkurat nå, ingen lek anngående om vi er interessert i hverandre. Vi lærer bare hverandre å kjenne mer, og vi begge ønsker ikke å stresse med at ting skal utvikle seg seksuelt. Vi kan kose på sofaen, holde hender, gi at kyss uten at det er den "kan jeg eller kan jeg ikke?" 

Jeg føler meg glad, jeg trodde det beste jeg kunne få var nøytralt tils noe øyeblikk med glede. Ingenting er stress, ingenting er press, og jeg har aldri kommet med en løgn til henne om noe før dette. Blir det galt om jeg fortsetter å holde det hemmelig fordi jeg vil at denne perioden ikke skal ødelegges?

Anonymkode: c6612...ea2

Forstår hun ikke dette og grunnen til det, når og om du eventuelt sier det, så er hun ingenting å være sammen med.