AnonymBruker Skrevet 15 timer siden #1 Skrevet 15 timer siden Jeg begynte på noen medisiner som er forebyggende for migrene, og de sendte meg rett ned i et svart hull, fikk ikke til å stå, spise, drikke, pusse tennene, dusje, ta livsviktige medisiner. Det var fryktelig mørkt, og skremmende. Jeg fikk beskjed om å slutte fra legen , de har en halveringstid på 11 timer, og allerede etter 30 timer klarer jeg nå å komme meg ut av senga. Jeg er ikke meg selv igjen, fikk beskjed av legen å ta en uke nå med ro. Så all min respekt til mennesker som står i dette dag etter dag, dette var tungt. Jeg har vært deprimert før, men aldri så langt ned som nå. Jeg har en helt ny respekt for alle mennesker som står i dette, jeg er heldig det var bare en bivirkning. Jeg håper dere får noe hjelp, for det var både ensomt og fryktelig vondt. ♥️ Anonymkode: 030cb...2bf 2 7 1
Purple_Pixiedust Skrevet 15 timer siden #2 Skrevet 15 timer siden Ja det er skikkelig grusomt å være dypt deprimert. Det vet jeg alt om. Jeg har shizoaffektiv lidelse og frykter tung depresjon mer enn psykose. Selv om det er kjipt det også, men da er jeg liksom i min egen boble hvor jeg er besatt av de tingene jeg tror foregår. Ved depresjon er det bare vondt hele tiden. Fikk ECT behandling i vår, og har foreløpig holdt meg siden. Men blir overrasket hvis jeg ikke blir deprimert i januar/februar igjen da jeg alltid blir deprimert den tiden. 3
AnonymBruker Skrevet 15 timer siden #3 Skrevet 15 timer siden Dette er vanlig, at man får en MYE større forståelse for psykisk sykdom når en har opplevd det selv. Jeg opplevde dette tidlig i livet, og har derfor lært meg tidlig å ha forståelse for slikt. Er fint du fikk noe positivt ut av depresjonen, men er jo også litt trist at så mange trenger å oppleve det selv for å få forståelse Anonymkode: ea2c8...07b 4 1 2
AnonymBruker Skrevet 15 timer siden #4 Skrevet 15 timer siden Depresjon er tungt å stå i, til tider også skummelt. Jeg er frisk nå men har hatt flere depresjoner i løpet av livet. Ønsker deg og andre god bedring ❤️ Anonymkode: 7595f...e05 1 2
AnonymBruker Skrevet 14 timer siden #5 Skrevet 14 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): Dette er vanlig, at man får en MYE større forståelse for psykisk sykdom når en har opplevd det selv. Jeg opplevde dette tidlig i livet, og har derfor lært meg tidlig å ha forståelse for slikt. Er fint du fikk noe positivt ut av depresjonen, men er jo også litt trist at så mange trenger å oppleve det selv for å få forståelse Anonymkode: ea2c8...07b Jeg hadde forståelse for depresjon tidligere også, jeg aldri dømt mennesker med alvorlige depresjoner, eller mennesker som ikke har orket mer. Det jeg mener med ny forståelse er hvor mørkt det faktisk kan bli, hvor mye tanker man ikke styrer tar fra deg all eierskap over egen kropp, og energitapet man får. Jeg tror ingen som ikke har vært der vil klare å forestille seg dette. Jeg har en alvorlig psykisk syk søster, det er vanskelig å forstå at man ikke engang orker sin egne barn, men jeg har prøvd, jeg har prøvd da å støtte min søster, samtidig som jeg støtter hennes barn. Jeg hadde likevel ingen forutsetninger til å forstå hvor langt ned er det man går. Det ble jeg påført nå i løpet av 3 uker, og det har vært tøft. Jeg er heldig med å ha leger som følger meg opp pga dette medisinsk depresjon. De som ikke er heldig at dette ikke fanges opp slik som min søster, så har jeg nå enda mer medfølelse enn tidligere. Selv om jeg hadde det tidligere også, klarer jeg å forklare det forståelig tror du? Så trist å lese om dere som sliter og har vært der selv♥️ Anonymkode: 030cb...2bf 1
AnonymBruker Skrevet 14 timer siden #6 Skrevet 14 timer siden Det svarte hullet er neimen ikke å spøke med, og der vil ikke jeg havne igjen. Og jeg tror det er utrolig vanskelig å forstå hvor ille det er før en selv har opplevd det. Anonymkode: daf17...aa1 1 1
AnonymBruker Skrevet 13 timer siden #7 Skrevet 13 timer siden AnonymBruker skrev (25 minutter siden): Det svarte hullet er neimen ikke å spøke med, og der vil ikke jeg havne igjen. Og jeg tror det er utrolig vanskelig å forstå hvor ille det er før en selv har opplevd det. Anonymkode: daf17...aa1 Det tror jeg også. Jeg har ikke vært i det svarte hullet, bare på kanten og det var skremmende nok. Jeg har likevel hatt stor forståelse for folk som sliter psykisk, på ulike måter. Jeg har alltid ansett psyken vår for å være en like stor del av oss som kroppen er. Og har vært veldig klar over at det ikke bare er kroppen som kan bli syk, det samme gjelder psyken. Anonymkode: 22cce...0c1
Fant80 Skrevet 13 timer siden #8 Skrevet 13 timer siden Det der ser man jo hele tiden. Mennesker må ha en form for erfaring for å sette seg inn i andres situasjon. Enkelte klarer ikke engang å empatisere med noen,dersom de ikke selv har opplevd det samme. Dette ser man jo spesielt i politiske disusjoner der enkelte ønsker å avskaffe velferdstaten. Dette er folk som ikke har hatt et helseproblem i hele sitt liv,og tenker at MS,ME,depresjoner etc er det samme som en forkjølelse. 3 1 1
K.B. Skrevet 13 timer siden #9 Skrevet 13 timer siden (endret) Ja det er nesten umulig å forestille seg om man ikke har vert der, ikke bare det, har man kommet gjennom en depresjon, så er man nesten like forundret over seg selv, hvordan ble det sånn, hvorfor klarte jeg ikke se en løsning før osv. Det er virkelig som om rullgardinene går ned og man går rundt i en egen tordensky man ikke har kontroll over, en rar følelse og rett og slett utrolig vondt. Endret 13 timer siden av K.B. 1
AnonymBruker Skrevet 13 timer siden #10 Skrevet 13 timer siden Hadde tenkt å lage en lignende tråd, så du kom meg i forkjøpet! Jeg hadde spesifikt tenkt å rette det mot angst, men det blir jo litt i samme gate. Jeg slet med tung angst og moderat til tung depresjon i 20-årene og man vet virkelig ikke hva det er før man har opplevd det selv. Jeg har nå hatt en periode med angst igjen for første gang siden da og det er helt grusomt. Den største misforståelsen blant folk som ikke har opplevd det må være at det i hovedsak er "psykisk" - når det faktisk oppleves ekstremt fysisk med stort kroppslig ubehag. Jeg tipper også at de som ikke har hatt det tror man bare kan "Ta seg litt sammen" og "Prøve å se lyst på livet". Så ja. All respekt og medfølelse til de som sliter med slike plager. Og til dere som ikke har hatt det - det er mye verre enn dere kanskje tror. Anonymkode: bd046...b67 2 1
AnonymBruker Skrevet 12 timer siden #11 Skrevet 12 timer siden Jeg fikk en sterk angst-reaksjon på å være under-medisinert for sykdommen min. Klarte ikke å være aleine, selv på Valium var jeg kronisk angstfull, på bærtur og hadde nærmest vrangforestillinger om at jeg til enhver tid kom til å dø i løpet av de neste 48t. Tror fortsatt ikke jeg skjønner hvordan det er å leve med generalisert angst. For min opplevelse er jo nettopp at det var en stor kontrast til min øvrige hverdag der jeg er rolig og trygg. Det var jo derfor jeg gikk til legen og sa, dette er ikke normalt, du må sette opp dosen. Anonymkode: 6ae76...a37 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå