Dere som har mistet en forelder til kreft

[AnonymBruker]

Jeg tenker stadig på hvor urettferdig det er, at hen fikk denne sykdommen, at hen ble frarøvet livet på den måten. Hen elsket livet og ville leve. Hen hadde mye å leve for. Jeg tenker ofte at jeg skulle ønske det var meg i stedet for hen, for hen var verdifull for mange på mange måter, jeg selv er ikke det. Det er en teit tanke men den er der, ofte. Jeg syntes så forferdelig synd i hen, jeg har aldri følt det så sterkt for noen, jeg er en person som syns lett synd i folk som sliter og går gjennom vanskelige ting, jeg kan bli berørt av tragiske hendelser som rammer fremmede og tenke på det lenge, og når det kom så nærme, da ble det fryktelig altoppslukende. Hen fikk en alvorlig kreftdiagnose og døde kort tid etter. 

Jeg tror jeg sliter veldig med å akseptere at det skjedde, og jeg føler i blant at jeg egentlig ikke har kommet meg helt videre. Dette har lært meg hvor sårbart livet er, at alt kan snu i morgen og at jeg kanskje ikke er her om 3 måneder fordi det man aldri trodde skulle skje, skjer. Det stresser meg, og jeg tenker jeg må leve livet nå. Men jeg får det liksom ikke helt til. Jeg har i utgangspunktet absolutt kommet videre i sorgen, men jeg står litt fast på et punkt hvor jeg skulle ønske at jeg tok med meg det jeg har lært av opplevelsen. At livet må leves, at å se en ny dag er ikke noe skal ta for gitt, jeg vet ikke, nyte livet? Nyte å puste, når den ene av de to eneste jeg noen gang kommer til å føle ubetinget kjærlighet for, er borte? 

I blant blir jeg så sint og frustrert på hele situasjonen at jeg vender det innover, og tenker at det burde vært meg, jeg er ikke en særlig viktig person for noen, hen var kjempe viktig og mange var glad i hen. Verden hadde nytte av hen, jeg har ikke gjort nytte av meg, og føler ikke at jeg kan gjøre nytte. Dette går veldig på psyka løst. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker sånn, men jeg gjør det. Det gir ikke mening at en forelder sin død skal gjøre at man selv føler seg enda mer meningsløs, men det er sånn det er for meg. Jeg tror kanskje jeg er veldig lei meg for at hen aldri fikk se at jeg var nyttig. Dette er vanskelige tanker å uttrykke, for det blir møtt med "selvfølgelig syns hen du var nyttig" (min lege og psykolog), men jeg klarer ikke tro på det. Har aldri hørt hen si noe positivt om meg, verken til andre eller til meg direkte. 

Hvordan opplevde dere sorgen i etterkant, hvordan forandret det dere, jeg trenger å komme meg videre. 

Anonymkode: 84126...062

[AnonymBruker]

Først og fremst; beklager sorgen, ts! 💜 Det er en forferdelig røff, absurd tid å stå i. Man takler det på sin måte, og det tar tid, er dritt og blir aldri helt bra. Men sakte men sikkert mer levelig. Ingen tanker er dumme eller trenger avfeies, selv om de kanskje ikke er riktige (ref at forelderen din ikke sa direkte til deg at hen var stolt - det trenger ikke bety at det ikke er grunner til å være stolt over deg!, men kanskje at vedkommende manglet språk eller blikk for det i sitt eget liv der og da) 

 

Jeg har mistet begge foreldre i kreft. Mamma da jeg var 15 og pappa 20 år senere. Kjenner meg veldig godt igjen i det brå, skrekkelige og urettferdige, redselen for at livet ikke blir langt. Sånn ble det etter mamma.Jeg opplevde også at det var veldig uforløst - vi snakket ikke om at hun skulle dø og hun måtte bare forsvinne mens hun så oss stå igjen i total innkapsla fortvilelse.  Jeg ble redd for alt; fly, karuseller, store uoversiktlige folkemengder og SELVSAGT kreft - for nå visste jeg at det som «bare skjer andre» også skjedde meg. Har fortsatt mange elementer av det i livet mitt mer enn 20 år senere - men nå lever jeg ganske mye bedre med det og tenker at siden jeg kanskje ikke blir gammel, er livet ekstra verdifullt her og nå. Jeg klarer på ingen måte alltid å ha det medmeg, da. Men glimtvis og jevnt over; litt mer. 
Med pappa, og andre nære som har dødd etter at jeg ble voksen, har det vært anberledes. Jeg syns det var så fælt å ikke greie å snakke om det den gangen, så nå er jeg den som tåler å snakke om døden med både den døende og de rundt. Det har blity et slags livstema for meg og vært helende. 
 

Men nå står du midt i det og skal gi plass og tid til det du trenger å føle. Sender en drøss gode, gode tanker til deg!

Anonymkode: d7363...188

[AnonymBruker]

Jeg var barn da jeg mistet pappa. Han ble ikke gamle mannen, ikke halvveis til 100 engang.

Nå er det 30 år siden og jeg har fremdeles ikke lagt fra meg bitterheten over det. Alle andre jevnaldrende har fremdeles sine foreldre i live, stort sett. De har opplevd å bli besteforeldre, her er det ingen barn i vente.

En ulykke kommer sjelden alene.

Anonymkode: c7ed7...946