Erfaringer med GAD og medisinering? Katastrofetanker

[AnonymBruker]

Hei

Dette blir et langt innlegg. Jeg har aldri skrevet noe her inne tidligere, så dere får se på dette som nærmere to tiår med opplevelser, tanker og følelser som endelig må få komme ut. Siden oktober er viet til psykisk helse, har jeg lyst til å dele min historie. Det er bare et fåtall mennesker som vet hvordan jeg egentlig har det, samboeren min og foreldrene mine. Likevel kjenner jeg et behov for å sette ord på det jeg har båret på så lenge.

Jeg er en mann på rundt 40 år med det som på utsiden ser ut som et ganske typisk A4-liv. Familie, barn, bolig, bil og en god jobb. Jeg har på mange måter fått til mye av det jeg en gang drømte om. Men bak fasaden har jeg slitt psykisk i store deler av livet.

Når jeg ser tilbake, tror jeg at jeg har hatt perioder med angst og depresjon helt siden tidlig i tenårene. Psykiske helseutfordringer finnes også på begge sider av familien, og jeg har lenge tenkt at jeg kan ha arvet en sårbarhet for nettopp dette. I ettertid kjenner jeg meg igjen i mye av det som beskrives som generalisert angstlidelse (GAD), selv om jeg ikke har fått denne diagnosen.

Jeg møtte samboeren min da jeg studerte i en annen by. Det er snart 20 år siden. Vi var relativt unge da vi fikk vårt første barn. Jeg var 23 år og nettopp ferdig utdannet, og plutselig føltes det som om jeg måtte bli voksen over natten.

For meg har det alltid vært viktig å beskytte og forsørge familien min. Jeg tror mange foreldre kjenner på det samme behovet for å skape trygghet, stabilitet og gode rammer for barna sine. Jeg begynte å jobbe i en stor privat bedrift, vi kjøpte bil og leilighet, og jeg ønsket samtidig å bygge en karriere.

Så, rundt 2010, kom min første ordentlige smell.

Jeg ble utbrent. Det var første gang jeg virkelig opplevde å være helt nede i kjelleren. Tidspunktet var omtrent det samme som nå, rundt oktober.

Jeg fikk tilgang til psykolog gjennom helseforsikringen og oppsøkte fastlegen. Det som plaget meg aller mest, var søvnen. Jeg våknet mellom klokken fire og fem om morgenen med kroppen i full beredskap. Angsten var på sitt verste akkurat da, og katastrofetankene kunne være så intense at jeg følte meg fullstendig paralysert på jobb.

Jeg ble henvist til DPS og sykmeldt 50 prosent i en måned. Jeg fikk Seroquel for å hjelpe med søvnen, og jeg fikk også resept på Cipralex. Likevel valgte jeg å ikke begynne på medisinen. Jeg lot meg dessverre påvirke av advarsler og negative erfaringer jeg leste om på forum, i tillegg til holdningene til mennesker som stod meg nær. Foreldrene mine var svært skeptiske til slike medisiner, selv om de selv har slitt psykisk. På det tidspunktet veide meningene deres tungt.

Det tok omtrent seks måneder før jeg følte at jeg var delvis ute av det verste. Jeg var tilbake i jobb ganske raskt, men jeg tror ikke nødvendigvis jeg ble ordentlig frisk. Jeg lærte meg snarere å fungere igjen.

Og det er kanskje noe av det som har preget meg mest siden.

Jeg har alltid hatt et sterkt behov for å prestere, ta ansvar og sørge for at familien min har det bra. Jobben ble på mange måter et sted hvor jeg kunne rette oppmerksomheten mot noe konkret og målbart. Jeg kunne sette meg mål, oppnå resultater og klatre videre. Det ble en måte å distansere meg fra det som foregikk på innsiden.

De neste årene gikk det egentlig ganske bra på papiret. Jeg byttet arbeidsgiver, fikk mer ansvar og avanserte karrieremessig. Vi kjøpte rekkehus, fikk flere barn, byttet bil og endte etter hvert opp i en enebolig.

Jeg gjorde det jeg følte var forventet av meg. Men angsten forsvant aldri helt.

I flere år har jeg oppsøkt psykolog jevnlig, og jeg har erfart at det hjelper å snakke med noen. I dag går jeg til privat psykolog omtrent én gang i måneden. Det gir meg et rom hvor jeg kan sortere tanker og følelser som ellers har en tendens til å hope seg opp.

Likevel opplever jeg et mønster som har gjentatt seg år etter år. Fra oktober til mars kan jeg ha perioder med betydelig angst og depressive symptomer. Fra april og utover sommeren letter det gjerne noe, men jeg kjenner meg ofte fortsatt nedstemt.

Det som går igjen, er katastrofetankene. Jeg tenker nesten automatisk på verst tenkelige utfall. Hvis noe kan gå galt, begynner hodet mitt å lete etter hvordan det kan skje, hvor ille det kan bli, og hvordan jeg skal håndtere konsekvensene.

Jeg vet jo egentlig at dette ikke er en særlig god måte å leve på. Jeg vet at det verste utfallet ikke nødvendigvis er det mest sannsynlige. Men det hjelper ikke alltid å vite det med fornuften når kroppen allerede har slått alarm.

Jeg har på mange måter lært meg å tenke slik helt siden jeg var liten. Det har blitt en inngrodd måte å møte verden på, og det er utrolig slitsomt å aldri helt klare å senke skuldrene.

Så kom oktober 2026. Nok en gang kjenner jeg at jeg går på en smell.

Igjen er det søvnen som svikter. Jeg våkner altfor tidlig, gjerne mellom fire og fem, med uro i kroppen og hodet fullt av katastrofetanker. Før dagen egentlig har begynt, har jeg allerede brukt timevis på å bekymre meg for ting som kanskje aldri kommer til å skje.

Det er utmattende. Jeg blir sliten av å tenke, sliten av å bekymre meg og sliten av å hele tiden være mentalt forberedt på at noe skal gå galt.

Jeg leste her inne om begrepet «høyfungerende angst», og det traff meg på et vis. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av en person som fungerer godt utad, tar ansvar, presterer på jobb og stiller opp for familien, men som samtidig bruker enorme mengder energi på å håndtere uro og bekymringer på innsiden. Jeg vet ikke om det er en presis beskrivelse av meg. Jeg har heller ingen formell diagnose. Men jeg mistenker at jeg kan ha generalisert angstlidelse, GAD. 

Nå har jeg på nytt oppsøkt lege. Jeg har fått resept på Remeron for å hjelpe med søvnen, men jeg vurderer også å prøve Cipralex, som jeg fikk tilbud om allerede for rundt 15 år siden, men aldri turte å begynne med.

Jeg kjenner at jeg ikke lenger har lyst til bare å bite tennene sammen, prestere videre og håpe at det går over av seg selv. Jeg ønsker å finne ut hvordan jeg kan få det bedre, ikke bare hvordan jeg kan holde ut.

Jeg skriver dette fordi jeg har behov for å dele noe jeg stort sett har holdt for meg selv i nesten 20 år. Kanskje er det andre her som kjenner seg igjen. Kanskje finnes det noen som har opplevd noe lignende, og som har funnet en vei ut av det.

Jeg er lei av å bruke så mye av livet på å bekymre meg for alt som kan gå galt. Jeg ønsker å være mer til stede, både for meg selv, samboeren min og barna mine. Jeg ønsker å kunne glede meg over det jeg har, uten at hjernen hele tiden minner meg på alt jeg kan miste.

Takk til dere som tok dere tid til å lese hele innlegget. Det føles litt uvant å dele dette, men kanskje er det nettopp på tide selv om det er anonymt.

Klokken er 07:30 og jeg har vært våken full av angst i snart 3 timer.

Anonymkode: 31b95...6c1

[AnonymBruker]

Vi er jo mange som har vokst opp med foreldre som har vært fulle av angst og lært å katastrofetenke siden vi var små. Det er vanskelig å avlære, men ikke umulig.

Det som hjalp en del for meg var behandling (kognitiv/metakognitiv terapi) og medisiner. Jeg måtte løse noen større problemstillinger som hang over meg i livet og å gjøre om på hverdagen min slik at jeg fikk et generelt lavere stressnivå.

Det er også viktig at jeg har litt avstand til den ene forelderen. Jeg merker dessverre at så fort forelderen blir involvert så stiger stressnivået mange hakk. Hen greier ikke å la være å dele sine katastrofetanker med meg, gjerne tanker hen har på mine vegne. Dette påvirker meg i så stor grad at jeg glemmer alt jeg har lært hos terapeut og det starter opp en angstmaskin som durer og går og suger all glede ut av livet.

Det er helt typisk for meg at jeg våkner for tidlig med angsttanker og ikke får sove igjen når stressnivået mitt øker litt. Jeg skjønner at du opplever dette  som veldig negativt og vondt. Jeg kan selvfølgelig ta feil, men jeg tror ikke det betyr at skal treffe en vegg nå. Du er ikke tilbake der du var i 2010, en stressa småbarnsfar i 20-årene. Du har lært masse siden den gang, du har stor innsikt i din egen situasjon, får oppfølging av psykolog og vurderer til og med å starte medisiner.

Jeg synes medisinoppstart er en veldig god ide. Enig i at tiden for å bite tennene sammen og håpe det går over er forbi. Du må sikkert velge mellom Remeron og Cipralex, tror at de som regel ikke brukes samtidig, i alle fall ikke i første omgang. Cipralex pleier å være førstevalget mot angst.

Er det noen grunn til at du ikke har en diagnose? Hva jobber psykologen som du går til nå ut fra? Mulig at det står i journalen din, fra den gangen du fikk behandling på DPS. Kanskje det kunne hjelpe deg litt å få landet på hva tilstanden egentlig er/var.

Anonymkode: 5c3c3...4ff

[AnonymBruker]

Det er interessant at det er så sesongutløst. Har du kontroll på stoffskiftet ditt? 

Cipralex har jeg takket ja til en gang for åtte år siden. Angrer fortsatt, hver gang jeg merker PSSD'en. 

Anonymkode: 6a2e3...1ab

[AnonymBruker]

Metakognitv terapi og høye nok doser antidepressiva. 

Anonymkode: e7d81...3af

[AnonymBruker]

Jeg gikk 1 år på Cipralex og følte den hjalp. Våknet også lenge før jeg trengte og hadde mye tankekjør. Også problemer med å sovne. Gikk på en skikkelig smell og måtte ha sovemedisin i tillegg.

Etterhvert så ville fastlegen at jeg skulle seponere. Det gikk egentlig greit, lite bivirkninger av seponering, men jeg ble veldig dårlig angstmessig og utviklet også en mild depresjon.

Var i behandling for annen sykdom på det tidspunkt og spesialisthelsetjenesten hjalp meg med å få starte antidepressiva igjen da de så at angsten min gjorde meg lite mottakelig for deres behandlingsløp.

Startet denne gangen på Duloxetine/Cymbalta og fikk mye mer hjelp av den enn Ciptalex. Fant roen. Fikk sove bedre. 

Ble også henvist til DPS der jeg gikk i behandling (metakognitiv terapi) og har det mye bedre per i dag.

 

Ville bare skrive til deg at noen får hjelp av antidepressiva og det er ikke slik at nødvendigvis må stå på dem i årevis. Anbefaler absolutt metakognitiv terapi. Jeg fikk en verktøykasse der som hjelper meg å leve, ikke bare eksistere.

 

Anonymkode: 5c5a0...a34

[AnonymBruker]

Har det helt likt som deg. K42 her. Vært våken siden 02.30 i natt. Sånn er det stort sett hver natt. Aldri en god natt og aldri uthvilt. Tankene kverner non stop og det er så mange bekymringer og katastrofetanker. Ingen vet hvor ille det er, for jeg forteller aldri noen hvor ille det er. Jeg holder ut og holder ut. Har fullstendig hjernetåke også, så venter bare på å gjøre feil på jobben. 

Anonymkode: c6343...9f3

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ble utredet for ADHD og bipolar lidelse og det har jeg ikke. Om de faktisk kom frem til en diagnose utover disse er jeg ikke sikker på da jeg fikk beskjed om at jeg ikke var syk nok til videre behandling. Dette syntes jeg var skuffende den gangen, da det var første gang jeg hadde katastrofetenkt meg til panikkangst, noe jeg ikke unner min værste fiende en gang

Nå er det utpå ettermiddagen og jeg er noe mer rasjonell nå enn jeg er på morgenen slik at jeg greier å holde meg noenlunde i stand til å fungere ovenfor barna og samboer. 
 

Men jeg vet selv at rundt kl 04/05 i morgen tidlig så våkner jeg opp med full angst i 4/5 timer. 
 

Slitsomt

 

Takk for tilbakemeldinger angående medisiner og lignende opplevelser, jeg er klar over at jeg ikke er alene om å ha det slik men kanskje den største ulempen med å være nedfor er at det føles så veldig ensomt

 

TS

Anonymkode: 5da2d...9b6

[AnonymBruker]

Rett medisin kan gjøre underverker. Cipralex var min vidundermedisin.  Min historie er veldig lik din.

Det er fint at du endelig ønsker å prøve. Ønsker deg lykke til 

Anonymkode: dfbbb...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har det helt likt som deg. K42 her. Vært våken siden 02.30 i natt. Sånn er det stort sett hver natt. Aldri en god natt og aldri uthvilt. Tankene kverner non stop og det er så mange bekymringer og katastrofetanker. Ingen vet hvor ille det er, for jeg forteller aldri noen hvor ille det er. Jeg holder ut og holder ut. Har fullstendig hjernetåke også, så venter bare på å gjøre feil på jobben. 

Anonymkode: c6343...9f3

Jeg sender deg varme omtanker og håper det ordner seg for deg. 
Har du fått noen hjelp fra psykolog eller annen behandling f.eks medisiner? 
 

 

Anonymkode: 5da2d...9b6

[AnonymBruker]

Hentet ut remeron 30mg på resept i dag. Ble bedt om å starte på 15mg (halv tablett) i 2 uker og så statussamtale med lege om man skal øke til 30mg etter 14 dager eller vente til dag 28 før økning. 

Jeg må si at jeg er litt usikker over "planen" til legen - Fordi jeg sa selv at jeg ønsker Cipralex men han mente remeron ville være bedre til å begynne med pga søvnproblemer. Den er jeg enig med han i. På denne dag nummer 14 så skal vi vurdere om vi skal fortsette med Remeron eller gå over på cipralex. Noe jeg har forstått tar litt tid? Det må seponeres og opptrappes osv. 

Jeg kan desverre ikke starte med medisinen i dag da min samboer er borte i helgen og remeron kan visstnok få meg til å sove igjennom en flyalarm. Jeg må være i stand til å våkne dersom barna våkner

TS

Anonymkode: 31b95...6c1

[AnonymBruker]

Det kan ta tid å bytte, det spørs litt hvordan man gjør det. Noen trapper ned på den ene samtidig som man trapper opp på den andre, slik at man går på begge i en overgangsperiode. Så kan det jo godt hende at Remeron passer så bra for deg at du ikke behøver noe annet. Obs at det kan ta noen uker før du får full effekt på angsten.

Anonymkode: 5c3c3...4ff

[AnonymBruker]

Hei! 
 

TS her. Vil bare informere om at jeg har det bedre og er fortsatt umedisinert. Jeg har derimot tatt grep for å unngå stressfaktorer i hverdagen. I forbindelse med søvn så har denne også bedret seg da jeg har praktisert avspenningsteknikker både før leggetid og dersom jeg våkner tidligere enn vekkerklokken, noe som har fungert! 
Jeg tar en dag av gangen og opplever at det skal bli godt med jul og ferie med familien.

Fungerer også fint på jobb, men jeg blir veldig flink til å si "nei" til ekstraarbeid og delegerte oppgaver i slike perioder da jeg kjenner min egen begrensning. Da sier jeg som det er at min kapasitet er sprengt og at jeg må prioritere.

 

Anonymkode: 5da2d...9b6

[AnonymBruker]

Det er utrolig bra jobbet TS. Takk for oppdateringen, det var fint å lese!

Anonymkode: 5c3c3...4ff

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, trådstarter. Starten av tyveårene er omtrent som å lese om meg selv. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et rent helvete og i dag er det nesten slik jeg ikke forstår hvordan jeg kom meg gjennom det.

Hvor vi skiller lag er at jeg faktisk brukte medisiner. Jeg var aldri hos noen psykolog eller psykiater, men jeg hadde en svært god venn jeg kunne prate med og det var uvurderlig. Det verste man gjør når man har slike problemer er å holde det inne og for seg selv.

Fastlegen min hadde skrevet ut SSRI før jeg var ferdig å fortelle om problemene mine, men etter å ha søkt litt rundt om bivirkninger valgte jeg å ikke bruke de. Dette er 20 år siden, så det er mulig disse er bedre nå. Det jeg imidlertid brukte i kontrollerte mengder var Sobril. Sobril gjorde at jeg slappet av, kunne sove og tok vekk angsten under de verste anfallene.

Det Sobril gjorde for meg var å gi meg hvilepauser gjennom uken og dagen. Ja, en god natts søvn. Jeg forsøkte meg uten medisin først, men etter en uke eller to med kontinuerlig angst og lite søvn blir man jo totalt utslitt og angsten fester seg helt. Kroppen blir helt anspent. Jeg tror ikke det er et bra utgangspunkt for å bli frisk.

For meg var Sobril et støttehjul. Jeg levde fortsatt tilnærmet normalt og selv med Sobril tilgjengelig var livet svært tungt en periode. Men etter hvert begynte jeg å ha flere gode perioder. Så dårlige. Så enda lengre gode perioder. Til jeg til slutt kun hadde gode perioder og etter hvert faktisk ble helt frisk. Både fra angst og depresjon.

Sobril var et støttehjul og jeg brukte stadig mindre av det. Men bare det å vite at jeg hadde det tilgjengelig var en hjelp og gjorde at jeg kom meg gjennom og oppsøkte situasjoner jeg kanskje ellers hadde unngått fordi jeg visste jeg hadde en liten hjelper i bakhånd.

Sobril er kanskje ikke løsningen for deg. Jeg kjenner ikke til de andre preparatene du har nevnt, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å bruke medisiner som kan hjelpe deg å sove i det minste. Mister man nattesøvnen er livet vanskelig for de fleste uansett.

Lykke til!  

Anonymkode: d069b...3f3

[AnonymBruker]

Hei TS. Det er fint å høre at du har det bedre etter å ha tatt noen konkrete grep. Hvis du skulle få det verre på et tidspunkt og begynne å bruke mer tid på bekymringer igjen vil jeg sterkt anbefale deg å oppsøke en psykolog som har videreutdanning i metakognitiv terapi som flere andre her nevner. Dette er en terapimetode som skiller seg ganske drastisk fra ordinær samtaleterapi og her får man konkret hjelp til å få til å bekymre seg mindre. Forskning viser gode resultater for de med GAD med denne terapimetoden.

Ser en annen her skriver om Sobril. Vil bare si at helsepersonell vanligvis er svært forsiktige med å anbefale Sobril da dette er sterkt avhengighetsskapende og også bare en kortvarig løsning. 

Anonymkode: ed49e...38b

[AnonymBruker]

Sobril skal ikke brukes over tid nei, så det er ikke noe å satse på om man har GAD og trenger behandling over tid. Men nå har det kommet oppdatering fra TS og han har det mye bedre etter å ha gjort endringer i hverdagen.

Anonymkode: 5c3c3...4ff

[AnonymBruker]

Ingen har sagt at Sobril er en varig løsning. Det er et støttehjul og en hjelper.

Jeg har heller ikke sagt at Sobril er rett medisin for trådstarter. Det må uansett legens hans skrive ut. Jeg ville bare fortelle min historie og hvordan jeg mener midlertidig medisinering var en nøkkel for å bli frisk for min del. 

Om trådstarter kan bruke noe annet for å sove bedre om natten er nok det i seg selv gull verdt.

Anonymkode: d069b...3f3

[AnonymBruker]

Hei

Kvinne 45 + her. Kjenner meg igjen i mye. Her var jeg "flink" og holdt ut i år etter år, med noen mindre smeller innimellom, før jeg nærmest kollapset for en tid tilbake. 100 % sykmeldt. Mye skam. Helt forferdelig. Brukt lang tid på å restituere, heles og forstå. For meg ble redningen å gå til en gestaltterapeut. En viktig reise som har løftet selvverdet mitt og fått meg til å leve mer her og nå. Jeg har også funnet nye ressurser i meg selv og har fått en ny retning mtp jobb. 

Det som har fungert for meg er lavdose innsovningstablett i ganske lange perioder. Siden jeg går på halv pille, får jeg lov til å stå på det fast. Sobril har reddet meg når angsten har herjet som verst. Ikke vær redd for å bruke det. Så lenge du har god dialog med legen og ikke tar av på bruk- legen følger jo med - er Sobril en redning. Den har hjulpet meg ift både GAD, det å ta fly, sosial angst/ store folkemengder og høyt stress. Kroppen har fått slappe av. Jeg gikk på Zoloft/Setralin i et par år fra 2020. Det hjalp veldig. Visste at den medisinen fungerer for meg, og begynte på den igjen i denne nye tøffe perioden. Går på lav dose. Seponeres gikk helt fint i 2022. Regner med det vil gå knirkefritt denne gangen også, når jeg vil prøve meg uten. Jeg bruker også HRT pga overgangsalder, noe som hjelper godt.

Ikke vær redd for medisiner. Selv er jeg skeptisk til mye innen legemiddelindustrien - ønsker å bruke minst mulig - men ser også at medisin er en god krykke når livet er tøft. Det har loset meg gjennom. Jeg kan ikke noe for at jeg har de genene jeg har of at jeg har GAD og C-PTSD. 

Jeg valgte også å kartlegge en del andre ting gjennom blodprøver, Dutch-test og hårmineralanalyse. Begynte på en skreddersydd sammensetning av vitaminer/tilskudd basert på tester. Har i tillegg begynt på trening igjen, går mye tur og er sammen med mennesker jeg er glad i + gjør ting med mann og barna mine.

Idag er livet godt. Veldig godt. Lever nok med en sårbarhet, men har akseptert at det kan svinge. Har gjort store endringer i livet mitt, hviler godt, jobber med tankene mine, samt nevroplastisk, og er nøye med den indre stemmen. Jobber imot selvforskyldt. Er idag oppriktig glad i meg selv.

Livet kan bli bedre! Ikke gi opp 💗

Anonymkode: f7d56...915

[AnonymBruker]

*imot selvforakt, skulle det stå over

Anonymkode: f7d56...915

[AnonymBruker]

Jeg slet med angst i 5 år før jeg begynte på Cipralex. For meg ble det redningen til å endelig dempe angsten og få eksponert meg selv for de tingene jeg var redd for. Jeg hadde prøvd mange ulike terapiformer i de 5 årene, men det var Cipralexen som gav best effekt. Jeg har hatt lite bivirkninger utenom vektøkning.

Ellers vil jeg anbefale deg podkasten "Noia", og historien til en som heter Espen. Han er familiefar og forteller om hvordan angsten har påvirket hans liv. 

Anonymkode: e4fe1...745