Storfamilie med kjærestens eks?

[AnonymBruker]

Jeg trenger å høre hva dere tenker og hvordan dere gjør det, dere som har vært/ er i lignende situasjoner.

Jeg har vært sammen med en mann i tre år. Han har et biologisk barn fra før, og et bonusbarn fra før. Jeg har ingen barn. Kjæresten og eksen samarbeider veldig godt ang felles barn, som nå har blitt ganske stor med årene. Det er veldig bra at de har så godt samarbeid! Eksfamilien hans, foreldrene hans og kjæresten er ganske god kontakt og er sammensveiset. Mange bursdager skal feires sammen med alle. Kjærestens barn skal vi selvsagt feire sammen med eksen og eksens familie, men hvor går grensen på hva jeg må delta i og ikke? Jeg har bare møtt bonusbarnet (som nå er ung voksen) noen få ganger, og syns det er vanskelig å skape en relasjon med henne. Hennes bursdag skal også alle feire, inkl de to barna hennes, som da blir kjærestens bonusbarnebarn. Kjæresten har ikke så ofte kontakt med henne, men litt. Og de har en god relasjon i bunnen, da han har vært bonusfar i mange år.

Men så lages det altså til bursdagsfeiringer for både felles barn, bonusbarn, bonusbarnebarn, og t.o.m eksen til kjæresten min, sammen med absolutt alle, av eks-svigerfamilie og foreldre til kjæresten. 

Jeg har hittil vært med på alt, i tillegg til både konfirmasjon og dåp, og føler nå at altfor mange søndager må brukes til dette. Jeg sitter der jo mest som et påheng, kjenner ikke til alle insides- historiene, og selv om de for all del er hyggelige folk, så er det ikke et sted jeg trives så godt. For meg er dette pliktbesøk. Jeg sitter der og smiler og er hyggelig, og viser interesse i hver og en av dem, og gjør så godt jeg kan. Men jeg liker meg ikke der, og skulle ønske jeg kunne slippe noe av det. Hele søndagen blir ødelagt, føler jeg. 

Jeg vil selvsagt være der i bursdagen til kjærestens biologiske barn, det er viktig for meg. Men hva med bonusbarnebarn bursdager og hennes barn? Der går det bort tre søndager til, og jeg kjenner de jo omtrent ikke en gang. Det verste er jo at de sikkert inviterer meg for å være høflig, og jeg takker ja for å være høflig. Men ingen av oss hadde syns det hadde gjort noe om jeg uteble, det er jeg ganske sikker på. Og hva med eksens bursdag?? Der klarte vi ikke takke nei fordi spørsmålet kom så brått på, men ingen av oss hadde lyst i den bursdagen. Hvorfor skal eksen til kjæresten feire sammen med sin eks og eks-svigerforeldrene sine? Er ikke det merkelig? Det må da iallefall gå an å takke nei til dette?

Hva tenker dere?

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Ingen som har erfaringer med lignende situasjoner?

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Hvorfor spiller det noen rolle for deg om det er kjærestens biologiske barn eller bonusbarn hvis det ikke spiller en rolle for han? Jeg tror det er enklere om du ser på alt dette som kjærestens familie.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men så lages det altså til bursdagsfeiringer for både felles barn, bonusbarn, bonusbarnebarn, og t.o.m eksen til kjæresten min, sammen med absolutt alle, av eks-svigerfamilie og foreldre til kjæresten. 

Her lurer jeg litt på hva du mener med t.o.m. eksen til kjæresten min. Det er vel ganske opplagt at bonusbarnets mor er med i selskapene, eller mener du en annen eks av kjæresten?

Anonymkode: 95ba4...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her lurer jeg litt på hva du mener med t.o.m. eksen til kjæresten min. Det er vel ganske opplagt at bonusbarnets mor er med i selskapene, eller mener du en annen eks av kjæresten?

Med dette mente jeg at hun også feirer sin egen bursdag og inviterer alle sammen, inkl oss to og kjærestens foreldre. Og det er i alle fall over the top, hun er jo ikke en del av kjæresten min sin familie lenger. Jeg og kjæresten er jo ikke i familie med henne. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor spiller det noen rolle for deg om det er kjærestens biologiske barn eller bonusbarn hvis det ikke spiller en rolle for han? Jeg tror det er enklere om du ser på alt dette som kjærestens familie.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det har blitt litt sånn av det selv, for det biologiske barnet ser vi jo ofte, men han har ikke hatt samvær med bonusbarnet etter skilsmissen. Bonusbarnet har en annen biologisk far som har hatt samvær, og nå er «barnet» ung voksen. Vi har hatt lite med de å gjøre, kjæresten har heller ikke sett de så mye mer enn noen ganger i løpet av året, som regel i disse storfamiliesettingene. Så det er ikke det at jeg i utgangspunktet vil gjøre forskjell på biologisk barn og bonusbarn, men det er et eller annet som skurrer der for meg, når jeg fortsatt etter tre år føler meg som et påheng og ikke trives i disse settingene. Jeg har prøvd å kjøpe gaver, sende melding iblant, vise interesse, men jeg klarer ikke skape en relasjon med bonusbarnet. Og jeg føler at de er så langt ute i slektstreet, og jeg aner ikke hvor min plass er. Det er mange å forholde seg til, og som sagt, mange bursdager å gå i, hvor jeg ikke føler det er mine jeg går i bursdag til. Etter hvert vil sikkert det biologiske barnet få barn, og da blir det mer naturlig å følge opp og være en del av familien.

Jeg vet ikke, jeg mener som sagt ikke å gjøre noen forskjell, jeg bare undrer over hva som egentlig forventes og hva som er min plass i dette. Det er fryktelig vanskelig, og både tankene rundt det, og alle disse søndagsfeiringene tar på og krever mye av meg.

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Bare kjæresten din kan svare på hva han forventer. Ellers er det jo ikke noen objektivt fastsatt, vedtatt forventning.

Spørsmålet er vel hvor mye det betyr for han at du er med på disse tingene. 

Anonymkode: 95ba4...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bare kjæresten din kan svare på hva han forventer. Ellers er det jo ikke noen objektivt fastsatt, vedtatt forventning.

Spørsmålet er vel hvor mye det betyr for han at du er med på disse tingene. 

Anonymkode: 95ba4...c99

Jeg har ikke hittil spurt han så veldig ang dette, har bare følt at det er best å være raus, og bli med. Men jeg har slitt med det hele veien, den nære kontakten han har til hele eks- svigerfamilien, og hvor ofte vi skal treffes alle sammen. Det er fint at de har et godt forhold, men føler på at det blir altfor mange treff med alle sammen. Men du har rett, det spørs hvor viktig det er for han at jeg blir med, og jeg tror nok han helst vi ha meg med. 

Uansett vil jeg fortsatt høre andres tanker og erfaringer. Er jeg helt på viddene når jeg reagerer på dette?

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Burde ikke barna være i fokus her? Om de forskjellige foreldrene kan samles som voksne mennesker om søskenflokken (mine/dine/hennes/hans/deres osv) så er vel det uvurderlig for barna.. Søsken er søsken selv om de er fra en annen forelder. Mine barn har halvsøsken fra en forelder jeg virkelig ikke liker. Jeg har et godt forhold til disse barna som jeg ikke fødte, dette er mine barns søsken.

Vi har som foreldre en plikt til å legge unna våre voksenutfordringer.

Anonymkode: 974d5...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke hittil spurt han så veldig ang dette, har bare følt at det er best å være raus, og bli med. Men jeg har slitt med det hele veien, den nære kontakten han har til hele eks- svigerfamilien, og hvor ofte vi skal treffes alle sammen. Det er fint at de har et godt forhold, men føler på at det blir altfor mange treff med alle sammen. Men du har rett, det spørs hvor viktig det er for han at jeg blir med, og jeg tror nok han helst vi ha meg med. 

Uansett vil jeg fortsatt høre andres tanker og erfaringer. Er jeg helt på viddene når jeg reagerer på dette?

Anonymkode: cf03e...b03

Jeg synes ikke det er så rart at det ikke er så interessant å bli med. På samme måte som at jeg hadde forstått deg om du ikke hadde giddet å bli med på bobilferie selv om kjæresten din var aldri så bobilfrelst.

Men jeg får litt følelsen av at du vil finne et fasitsvar som du kan slenge i bordet for kjæresten din slik at du ikke skal lastes for at du ikke blir med. Sånn fungerer det like lite som om meningen med livet hans var bobilferier og du hatet det. Ingen av dere har mer rett enn den andre.

Kjernen i denne saken er hvor viktig disse tingene er for han. Og det burde telle mye, mye mer for deg enn hva noen av oss sier.

Hvis dette er utrolig viktig for han og du ikke kan utstå det, så er det faktisk mulig at dere er feil for hverandre. Og det er en ærlig sak.

Anonymkode: 95ba4...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg synes ikke det er så rart at det ikke er så interessant å bli med. På samme måte som at jeg hadde forstått deg om du ikke hadde giddet å bli med på bobilferie selv om kjæresten din var aldri så bobilfrelst.

Men jeg får litt følelsen av at du vil finne et fasitsvar som du kan slenge i bordet for kjæresten din slik at du ikke skal lastes for at du ikke blir med. Sånn fungerer det like lite som om meningen med livet hans var bobilferier og du hatet det. Ingen av dere har mer rett enn den andre.

Kjernen i denne saken er hvor viktig disse tingene er for han. Og det burde telle mye, mye mer for deg enn hva noen av oss sier.

Hvis dette er utrolig viktig for han og du ikke kan utstå det, så er det faktisk mulig at dere er feil for hverandre. Og det er en ærlig sak.

Anonymkode: 95ba4...c99

Nei jeg prøver ikke å finne fasitsvar, jeg prøver å navigere i egne tanker og følelser, og trenger innspill fra andre. 

Anonymkode: cf03e...b03

[Seff]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes ikke det er så rart at det ikke er så interessant å bli med. På samme måte som at jeg hadde forstått deg om du ikke hadde giddet å bli med på bobilferie selv om kjæresten din var aldri så bobilfrelst.

Men jeg får litt følelsen av at du vil finne et fasitsvar som du kan slenge i bordet for kjæresten din slik at du ikke skal lastes for at du ikke blir med. Sånn fungerer det like lite som om meningen med livet hans var bobilferier og du hatet det. Ingen av dere har mer rett enn den andre.

Kjernen i denne saken er hvor viktig disse tingene er for han. Og det burde telle mye, mye mer for deg enn hva noen av oss sier.

Hvis dette er utrolig viktig for han og du ikke kan utstå det, så er det faktisk mulig at dere er feil for hverandre. Og det er en ærlig sak.

Anonymkode: 95ba4...c99

Men er det nå så viktig for ham når han uansett ikke har så mye kontakt med dette bonusbarnet ellers? Og bonusbarnet har jo en egen biologisk far som hun har kontakt med, så det er jo ikke slik at kjæresten til TS er en farsskikkelse for henne. Det vet vi jo egentlig ikke. TS sier jo ikke at det er viktig for ham, så jeg får litt inntrykk av at han bare drar fordi han blir spurt og fordi det er det han "alltid" har gjort.

Han har jo åpenbart en veldig raus ekssvigerfamilie, og det er vel og bra, men de er eksfamilien hans. Det vil jo være naturlig at han lager nye tradisjoner og legger planer med TS nå når det er henne han er sammen med. Jeg mener ikke at de skal kutte kontakten til ekssvigerfamilien helt, men det er jo naturlig å begrense kontakten med dem man ikke har så nær relasjon til nå når forholdet til eksen er slutt og han har ny kjæreste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Burde ikke barna være i fokus her? Om de forskjellige foreldrene kan samles som voksne mennesker om søskenflokken (mine/dine/hennes/hans/deres osv) så er vel det uvurderlig for barna.. Søsken er søsken selv om de er fra en annen forelder. Mine barn har halvsøsken fra en forelder jeg virkelig ikke liker. Jeg har et godt forhold til disse barna som jeg ikke fødte, dette er mine barns søsken.

Vi har som foreldre en plikt til å legge unna våre voksenutfordringer.

Anonymkode: 974d5...af7

Joda, er jo enig i at barna skal være i fokus, jeg har jo også vært med hittil. «Voksenutfordringer»; det er ikke helt sånn jeg ser det, jeg prøver bare å navigere og finne ut av hvordan andre gjør det i lignende situasjoner. Og når mye tid og energi går med til noe jeg føler skurrer litt, så må jeg grave litt i hva som er vanlig å gjøre. Hva tenker du om den godt voksne eksen som også vil feire bursdager med oss alle sammen da? 

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Seff skrev (1 minutt siden):

Men er det nå så viktig for ham når han uansett ikke har så mye kontakt med dette bonusbarnet ellers? Og bonusbarnet har jo en egen biologisk far som hun har kontakt med, så det er jo ikke slik at kjæresten til TS er en farsskikkelse for henne. Det vet vi jo egentlig ikke. TS sier jo ikke at det er viktig for ham, så jeg får litt inntrykk av at han bare drar fordi han blir spurt og fordi det er det han "alltid" har gjort.

Han har jo åpenbart en veldig raus ekssvigerfamilie, og det er vel og bra, men de er eksfamilien hans. Det vil jo være naturlig at han lager nye tradisjoner og legger planer med TS nå når det er henne han er sammen med. Jeg mener ikke at de skal kutte kontakten til ekssvigerfamilien helt, men det er jo naturlig å begrense kontakten med dem man ikke har så nær relasjon til nå når forholdet til eksen er slutt og han har ny kjæreste.

Det er jo det TS må finne ut.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei jeg prøver ikke å finne fasitsvar, jeg prøver å navigere i egne tanker og følelser, og trenger innspill fra andre. 

Anonymkode: cf03e...b03

Når du skriver i HI "må jeg", hvem mener du skal avgjøre det?

Anonymkode: 95ba4...c99

[AnonymBruker]

Seff skrev (20 minutter siden):

Men er det nå så viktig for ham når han uansett ikke har så mye kontakt med dette bonusbarnet ellers? Og bonusbarnet har jo en egen biologisk far som hun har kontakt med, så det er jo ikke slik at kjæresten til TS er en farsskikkelse for henne. Det vet vi jo egentlig ikke. TS sier jo ikke at det er viktig for ham, så jeg får litt inntrykk av at han bare drar fordi han blir spurt og fordi det er det han "alltid" har gjort.

Han har jo åpenbart en veldig raus ekssvigerfamilie, og det er vel og bra, men de er eksfamilien hans. Det vil jo være naturlig at han lager nye tradisjoner og legger planer med TS nå når det er henne han er sammen med. Jeg mener ikke at de skal kutte kontakten til ekssvigerfamilien helt, men det er jo naturlig å begrense kontakten med dem man ikke har så nær relasjon til nå når forholdet til eksen er slutt og han har ny kjæreste.

Ja det er nettopp det, eks-svigerfamilien er en raus og inkluderende familie, men det er likevel en eks-svigerfamilie. Og hvor vanlig er det at man går i selskaper med kjærestens eks-svigerfamilie?

Kjæresten er glad i bonusbarnet, han har vært bonusfar i mange år når han og eksen de var gift. Så de fikk god kontakt, selv om det også er en biologisk far inne i bildet som hadde barnet annenhver uke på den tiden. Derfor kan jeg jo godt forstå at kjæresten vil komme i bursdag til både bonusbarn og bonusbarnebarn. Men er det nødvendig at jeg alltid er med? Og kan vi noen ganger invitere bonusbarnet til en feiring hos enten meg eller kjæresten, med bare oss, biologisk barn og bonusbarn + bonusbarnebarn? Jeg hadde følt det mye mer naturlig, å lage egne feiringer med de som faktisk er i familie, så kan eks-svigerfamilien feire for seg? Jeg skal ikke gå inn for en sånn ordning med 100% virkning fra dag én, men kanskje det går an av og til, og se hvordan det går? 

Hva tenker du om eksen og hennes bursdagsfeiring da? Det må vel iallefall være lov å takke høflig nei til det, for både meg og min kjæreste?

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ufattelig koselig ut 😁 

Men du bestemmer selv hva du orker å bruke tid på. Hvis du ikke synes det er hyggelig og det er utrivelig for deg, kan du lure deg unna noen av tilstelningene? Det må da gå greit.   Man må ikke være sammen hele tiden.. Men var jeg deg, ville jeg kanskje reflektert litt over om jeg passet inn i denne familiedynamikken? 
 

Du nevner videre at du ikke kjenner noen. Det er det minste problemet? Dere blir kjent. Spesielt når dere tilbringer hver søndag sammen!😅

Anonymkode: a1f1d...418

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er jo det TS må finne ut.

Når du skriver i HI "må jeg", hvem mener du skal avgjøre det?

Anonymkode: 95ba4...c99

Dette er litt unødvendig kikking på hvordan jeg har uttalt meg, jeg tror du skjønner at jeg ikke mente det så bokstavelig.

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva tenker du om eksen og hennes bursdagsfeiring da? Det må vel iallefall være lov å takke høflig nei til det, for både meg og min kjæreste?

Men du tror jo ikke kjæresten din ønsker å takke nei til det. Hvorfor skal han takke nei til et selskap han er invitert i og ønsker å gå i?

Anonymkode: 95ba4...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes det høres ufattelig koselig ut 😁 

Men du bestemmer selv hva du orker å bruke tid på. Hvis du ikke synes det er hyggelig og det er utrivelig for deg, kan du lure deg unna noen av tilstelningene? Det må da gå greit.   Man må ikke være sammen hele tiden.. Men var jeg deg, ville jeg kanskje reflektert litt over om jeg passet inn i denne familiedynamikken? 
 

Du nevner videre at du ikke kjenner noen. Det er det minste problemet? Dere blir kjent. Spesielt når dere tilbringer hver søndag sammen!😅

Anonymkode: a1f1d...418

Ufattelig koselig ut å tilbringe mye tid med eksen og eks-svigerfamilien til kjæresten? 😅 For ordens skyld, vi sees ikke hver søndag altså, bare litt for mange søndager til at jeg er fornøyd med situasjonen. Vil helst bruke søndagene mine til helt andre ting😄 Og ang å bli kjent, jeg har virkelig prøvd. Men når man sitter der i en større familie hvor alle kjenner hverandre godt, kjenner hverandres referanser og har mye felles historie de snakker om, så er det vanskelig for meg å bli så kjent, jeg blir jo bare fyllstoff i sofaen som slenger inn et smil her og nikker litt der. Så det er ikke så veldig koselig, er alltid glad når vi går derfra. Men jeg liker at du tenker at jeg kanskje ikke alltid trenger å være med? Jeg kan alltids komme med en hvit løgn om at jeg er opptatt iblant🤪

Anonymkode: cf03e...b03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja det er nettopp det, eks-svigerfamilien er en raus og inkluderende familie, men det er likevel en eks-svigerfamilie. Og hvor vanlig er det at man går i selskaper med kjærestens eks-svigerfamilie?

Kjæresten er glad i bonusbarnet, han har vært bonusfar i mange år når han og eksen de var gift. Så de fikk god kontakt, selv om det også er en biologisk far inne i bildet som hadde barnet annenhver uke på den tiden. Derfor kan jeg jo godt forstå at kjæresten vil komme i bursdag til både bonusbarn og bonusbarnebarn. Men er det nødvendig at jeg alltid er med? Og kan vi noen ganger invitere bonusbarnet til en feiring hos enten meg eller kjæresten, med bare oss, biologisk barn og bonusbarn + bonusbarnebarn? Jeg hadde følt det mye mer naturlig, å lage egne feiringer med de som faktisk er i familie, så kan eks-svigerfamilien feire for seg? Jeg skal ikke gå inn for en sånn ordning med 100% virkning fra dag én, men kanskje det går an av og til, og se hvordan det går? 

Hva tenker du om eksen og hennes bursdagsfeiring da? Det må vel iallefall være lov å takke høflig nei til det, for både meg og min kjæreste?

Anonymkode: cf03e...b03

Men du kan ikke gå inn i dette med en slik holdning. Det handler ikke om hva du føler er naturlig..

Jeg tror du må snakke med mannen din. Helst igår. Si det slik som det er. Du takler ikke tilstelningene og opplever at de ødelegger søndagene dine. Noe han sikkert vil bli sjokkert over, med tanke på at alle andre storkoser seg. Deretter får du si at du ikke har til hensikt å kaste bort tiden din på dette på fast basis og at du ønsker å utebli fra mesteparten. Om han synes det er greit, så bra. Problem solved. Hvis ikke er det kanskje på tide å gå hver deres vei 

Anonymkode: a1f1d...418

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men du tror jo ikke kjæresten din ønsker å takke nei til det. Hvorfor skal han takke nei til et selskap han er invitert i og ønsker å gå i?

Anonymkode: 95ba4...c99

Kjæresten ville ikke i den bursdagen, han heller. Men følte han ikke kunne si nei,

Anonymkode: cf03e...b03

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med dette mente jeg at hun også feirer sin egen bursdag og inviterer alle sammen, inkl oss to og kjærestens foreldre. Og det er i alle fall over the top, hun er jo ikke en del av kjæresten min sin familie lenger. Jeg og kjæresten er jo ikke i familie med henne. 

Det har blitt litt sånn av det selv, for det biologiske barnet ser vi jo ofte, men han har ikke hatt samvær med bonusbarnet etter skilsmissen. Bonusbarnet har en annen biologisk far som har hatt samvær, og nå er «barnet» ung voksen. Vi har hatt lite med de å gjøre, kjæresten har heller ikke sett de så mye mer enn noen ganger i løpet av året, som regel i disse storfamiliesettingene. Så det er ikke det at jeg i utgangspunktet vil gjøre forskjell på biologisk barn og bonusbarn, men det er et eller annet som skurrer der for meg, når jeg fortsatt etter tre år føler meg som et påheng og ikke trives i disse settingene. Jeg har prøvd å kjøpe gaver, sende melding iblant, vise interesse, men jeg klarer ikke skape en relasjon med bonusbarnet. Og jeg føler at de er så langt ute i slektstreet, og jeg aner ikke hvor min plass er. Det er mange å forholde seg til, og som sagt, mange bursdager å gå i, hvor jeg ikke føler det er mine jeg går i bursdag til. Etter hvert vil sikkert det biologiske barnet få barn, og da blir det mer naturlig å følge opp og være en del av familien.

Jeg vet ikke, jeg mener som sagt ikke å gjøre noen forskjell, jeg bare undrer over hva som egentlig forventes og hva som er min plass i dette. Det er fryktelig vanskelig, og både tankene rundt det, og alle disse søndagsfeiringene tar på og krever mye av meg.

Anonymkode: cf03e...b03

Hva med å dukke opp i bursdagen til bonusbarn, men ikke barnebarn?