Hva tenker du 40+ om bursdag og gratulasjoner?

[AnonymBruker]

Jeg vet man burde være takknemlig for å bli et år eldre, hvis man bare får én ektefølt gratulasjon, om man har én god venn er man heldig, osv. Alt det der man burde vite som voksen.

Men når dagen kommer blir jeg litt trist allikevel. Det er så mye lettere å se gratulasjonene som ikke kommer. Man ser kollegaer som er bursdag samme uke få x antall adjektiv i gratulasjonene sine, jeg får "Gratulerer med dagen 🎉". Jeg kjenner jeg er fysisk kvalm og stresset før jeg åpner pakken fra mine foreldre. Min mor har en tendens til å late som at jeg er tjukk. Kjøper klær (som ikke kan byttes) i XL. Spørr mange ganger om jeg har åpnet og bare venter på en reaksjon. I kortet er det selvfølgelig ikke fine ord. Det er "Gratulerer med dagen. Hilsen mor og far". Noe kjøpt på salg, som ikke kan byttes.

Halve familien som jeg alltid gratulerer, ringer mange av de, sender blomster på døren eller kort, de har ikke gratulert.

Jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i 4 år. Vi bor ikke sammen pga ungdommer i forskjellig skolekrets. Han har gratulert, jeg har fått klem og kyss. Men ikke blomster, ikke kort, ikke gave. Kanskje får jeg noe neste helg sa han.

Jeg vet jo dette er smålig å henge seg opp i.. men så ble man ikke helt for gammel til å bry seg om det allikevel...

 

Driter folk flest i slikt og bare lar dagen passere?

Anonymkode: b3e50...d49

[Daria]

Litt mer ville jeg forventet av kjæresten (og av foreldre, men hvis det er sånn de alltid har vært, er det kanskje enklere å bare akseptere det). Utover det tenker jeg at hver gratulasjon fra andre enn de nærmeste er en bonus - jeg glemmer det fort selv og forventer ikke mer av andre, og hverken de jeg sender eller mottar pleier å være mer avanserte enn et enkelt "Gratulerer med dagen".  Jeg kommer ikke fra en familie som bruker store ord...

[AnonymBruker]

Siden jeg alltid har likt å gjøre stor stas på andre når de fyller år, både familiemedlemmer, venner og kollegaer, gjør det selvsagt litt vondt å bli helt glemt på egen dag. Er som oftest kun mann og barn som husker på meg og gjør noe fint for meg (gaver og kake). På jobben har jeg bakt og servert x antall bursdagskaker når noen har fylt år der, og for venner har jeg arrangert overraskelser og selskap. Kjipt når selv de nærmeste vennene bare "oppsi, jeg glemte bursdagen din forrige uke hehe". 

Bare for å ha sagt det: jeg har null problem med å innrømme til folk at jeg elsker bursdager, så det er ikke det at det ikke blir kommunisert. Jeg er bare aldri populær nok eller et sånt typisk midtpunkt som tar veldig mye plass, så jeg blir vel fort glemt.

Bursdagene mine består alltid av minst én klump i halsen.

Anonymkode: a70d2...67b

[vafle]

Gratulerer med dagen! 🤩🎉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Siden jeg alltid har likt å gjøre stor stas på andre når de fyller år, både familiemedlemmer, venner og kollegaer, gjør det selvsagt litt vondt å bli helt glemt på egen dag. Er som oftest kun mann og barn som husker på meg og gjør noe fint for meg (gaver og kake). På jobben har jeg bakt og servert x antall bursdagskaker når noen har fylt år der, og for venner har jeg arrangert overraskelser og selskap. Kjipt når selv de nærmeste vennene bare "oppsi, jeg glemte bursdagen din forrige uke hehe". 

Bare for å ha sagt det: jeg har null problem med å innrømme til folk at jeg elsker bursdager, så det er ikke det at det ikke blir kommunisert. Jeg er bare aldri populær nok eller et sånt typisk midtpunkt som tar veldig mye plass, så jeg blir vel fort glemt.

Bursdagene mine består alltid av minst én klump i halsen.

Anonymkode: a70d2...67b

Så rart.. dette er meg.. 

Hvorfor skjer dette da, egentlig? 🤷‍♀️

Ts

Anonymkode: b3e50...d49

[Sommerrose]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg vet man burde være takknemlig for å bli et år eldre, hvis man bare får én ektefølt gratulasjon, om man har én god venn er man heldig, osv. Alt det der man burde vite som voksen.

Men når dagen kommer blir jeg litt trist allikevel. Det er så mye lettere å se gratulasjonene som ikke kommer. Man ser kollegaer som er bursdag samme uke få x antall adjektiv i gratulasjonene sine, jeg får "Gratulerer med dagen 🎉". Jeg kjenner jeg er fysisk kvalm og stresset før jeg åpner pakken fra mine foreldre. Min mor har en tendens til å late som at jeg er tjukk. Kjøper klær (som ikke kan byttes) i XL. Spørr mange ganger om jeg har åpnet og bare venter på en reaksjon. I kortet er det selvfølgelig ikke fine ord. Det er "Gratulerer med dagen. Hilsen mor og far". Noe kjøpt på salg, som ikke kan byttes.

Halve familien som jeg alltid gratulerer, ringer mange av de, sender blomster på døren eller kort, de har ikke gratulert.

Jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i 4 år. Vi bor ikke sammen pga ungdommer i forskjellig skolekrets. Han har gratulert, jeg har fått klem og kyss. Men ikke blomster, ikke kort, ikke gave. Kanskje får jeg noe neste helg sa han.

Jeg vet jo dette er smålig å henge seg opp i.. men så ble man ikke helt for gammel til å bry seg om det allikevel...

 

Driter folk flest i slikt og bare lar dagen passere?

Anonymkode: b3e50...d49

Kanskje du bør si til folk (foreldre eller andre) at du ønsker deg enten penger eller gavekort sånn at du selv kan kjøpe deg ting når du trenger det ❤️

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å ha bursdag. For meg er det en dag der jeg kjenner på at nok et år har gått uten at jeg har oppnådd det jeg ønsker, og det er ingen god følelse. Derfor vil jeg heller ikke ha noen oppmerksomhet rundt det, det blir bare vondt. Så skal det sies at så å si ingen brydde seg da jeg ikke prøvde å holde datoen skjult heller, så ved å holde det for meg selv slipper jeg den ydmykelsen i tillegg.

Anonymkode: 92cd2...6cc

[Daria]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Bare for å ha sagt det: jeg har null problem med å innrømme til folk at jeg elsker bursdager, så det er ikke det at det ikke blir kommunisert. Jeg er bare aldri populær nok eller et sånt typisk midtpunkt som tar veldig mye plass, så jeg blir vel fort glemt.

Bursdagene mine består alltid av minst én klump i halsen.

Anonymkode: a70d2...67b

Eller så har du bare venner som ikke er like opptatt av bursdager som deg, og som det derfor heller ikke faller så naturlig å gjøre så mye ut av andres. Når jeg synes bursdager i voksen alder er en ubetydelig bagatell og ikke gidder å styre med å organisere egen feiring, skal det mye til at jeg gjør det for andre, uten at det sier så mye om vennskapet eller hvor mye jeg bryr meg om dem. Kanskje stiller jeg til gjengjeld opp ved andre sammenhenger eller anledninger som  jeg finner det mer naturlig å gjøre noe ut av. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Siden jeg alltid har likt å gjøre stor stas på andre når de fyller år, både familiemedlemmer, venner og kollegaer, gjør det selvsagt litt vondt å bli helt glemt på egen dag. Er som oftest kun mann og barn som husker på meg og gjør noe fint for meg (gaver og kake). På jobben har jeg bakt og servert x antall bursdagskaker når noen har fylt år der, og for venner har jeg arrangert overraskelser og selskap. Kjipt når selv de nærmeste vennene bare "oppsi, jeg glemte bursdagen din forrige uke hehe". 

Bare for å ha sagt det: jeg har null problem med å innrømme til folk at jeg elsker bursdager, så det er ikke det at det ikke blir kommunisert. Jeg er bare aldri populær nok eller et sånt typisk midtpunkt som tar veldig mye plass, så jeg blir vel fort glemt.

Bursdagene mine består alltid av minst én klump i halsen.

Anonymkode: a70d2...67b

Er i 40 årene selv, kjenner meg veldig igjen. I flere år gratulerte jeg alle vennene som hadde bursdag på Facebook , men med alder har jeg lært, erfart og sett at det trenger jeg absolutt ikke å gjøre. Jeg ser de «populære» fra ungdomsskolen skriver de fine meldingene til hverandre, jeg får ikke en gang en vanlig hilsen. Så jeg forstod med årene at jeg sender ikke gratulasjoner til de som ikke sender til meg. Jeg får alltid mange hyggelige hilsner fra gode kollegaer/venner, det er det som betyr noe. Jeg ser noen av de legger ut ekstra tekst til andre, men jeg forventer ikke slikt tilbake. Jeg kommenterer og «liker» kunn innlegg til personer som også skriver til meg. Flere år siden jeg var aktiv på Instagram, men der kunne jeg også se personer fra samme vennegjeng legge ut innlegg og få kommentarer og likes, samtidig som mine innlegg ble scrollet over, da så jeg at dette var helt bevisst. Er nå voksen og har kuttet ut disse falske vennene, jeg trenger ikke slike personer i mitt liv, beste avgjørelsen jeg har tatt for meg selv. 

Anonymkode: 8d248...f68

[AnonymBruker]

Jeg forstår så godt at dette gjør deg sår. Jeg har det på samme måte. Da, jeg fylte 40 laget jeg mitt eget 40-årslag. Jeg inviterte 45 gjester. Kun 12 endte med å dukke opp. Min egen søster og svoger var ikke blant dem. 

Og det er ikke dét at bursdagen mine er noe jeg jevnt over er veldig opptatt av. Det jeg er opptatt av er at jeg ikke ser ut til å bety så mye for så mange. Og det gjør veldig vondt. Jeg er en som lett blir glad i andre og føler at vår relasjon er viktig. Og derfor investerer jeg i relasjonen. Jeg stiller opp og har omtanke for dem. Og så innser jeg at det ikke gjengjeldes. 

Nei, jeg er ikke intens eller masete. Jeg er hyggelig, varm, byr på masse humor og moro, er en god lytter og er lojal til beinet. Det burde ikke være så vanskelig å sende i retur noe av det jeg gir. Det er I alle fall min tanke. Og kanskje tenker og føler du litt på samme måte? 

Anonymkode: 6da6d...3fa

[AnonymBruker]

Jeg har skjult bursdagen på Facebook, og har få nære venner. For meg har bursdager alltid vært vanskelige pga en tung oppvekst, og deretter foreldre som døde noen uker før bursdagen min. Jeg følte det som veldig feil å skulle håndtere kommentarer som «kondolerer. Også rett før bursdagen din, da» og «hva ønsker du deg til bursdagen din? Det kan jo bli en fin dag til tross for det som har skjedd». Jeg forstår at det var positivt ment, men der og da var jeg knust og i en voldsom sorg. Å snakke om bursdager føltes som å være med i en slags syk prank. Nå har årene gått og det har bare ikke blitt naturlig å endre tilbake igjen. Og jeg vet at det uansett ville blitt få gratulasjoner. Jeg har folk i livet som ser det som status å ha mange vennner og å få mange gratulasjoner der😂 De skryter av å ha fått 200 gratulasjoner før lunch, og  jeg orker ikke deres dømmende blikk.

Øvrig familie husker ikke at jeg har bursdag. Som regel blir jeg gratulert av en eks eller to, og det er hyggelig. Noen ganger på jobb. 
 

Jeg tenker at det blir litt hva man gjør det til selv (i mitt tilfelle). Jeg har selv valgt bort både å ha en stor vennekrets og det å ha noen få nære. Prøver heller å gjøre noe jeg liker den dagen, reflektere litt over hva jeg har oppnådd og hvor jeg vil videre, spise noe godt og ellers ikke ha forventninger som det ikke er naturlig at andre innfrir.

I tilfeller der man har en kjæreste, nær familie, nære venner, andre venner som man husker på ved bursdager? Da mener jeg at de bør klare å huske og gjøre litt stas på deg avhengig av relasjonen. Hun moren som bare kjøper for store klær høres slem ut. Har du sagt fra? Evt begynn å ta igjen med samme mynt.

Anonymkode: 27b18...137

[Vaermina]

Jeg vet iallfall at jeg skal fjerne datoen min på facebook for å slippe å sitte på "jobb" og svare ferdig genererte meldinger fra bekjente hele dagen. Det gjør meg deppa. Foretrekker heller noen få hilsner, av de jeg kan telle på én hånd som faktisk husker dagen min.

[AnonymBruker]

Vel, man kan sitte og sutre eller man kan gjøre noe ved saken. Jeg hadde sagt fra om at klærne var for store og donert til gjenbruk, heretter frabedt meg gaver fra dem. Hun må jo feile noe? Kjæresten hadde fått beskjed om hva jeg ønsker/forventer, og med resten hadde jeg bare matchet energien. 

Jeg har ikke gavemennesker rundt meg, kort og blomster er forbeholdt runde dager, så det blir ved 'Gratulerer med dagen' fra en håndfull mennesker. Det ser jeg ikke noe problem med. 

Anonymkode: 91a5f...977

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i feire både min egen og andres bursdag. Familien vår er ganske like der, så får hilsener og et par gaver. (Blomst, lys, vin eller lignende) Min kjæreste har fått inn med tskje at det er en viktig dag for meg, derfor gjør han en innsats. Anbefaler å være tydelig med kjæresten din eller finne en som bryr seg.  

Anonymkode: 54145...dd2

[AnonymBruker]

Mange legger nok mye mindre i bursdager som voksne, og ens egne følelser for egen bursdag  speiler seg i hva man gjør eller ikke for andre.

Å skrive kort med fine ord er ikke så vanlig og kommer mye an på evnen personen har med å uttrykke følelser, skrive, være kreativ. Noen er flinke og for andre er det vanskelig å få til. Kommer selv fra en familie hvor noen legger litt i det. Jeg synes det er en fin ferdighet og våre barn har blitt lært opp til å skrive kort helt fra start, både ved å skrive bursdagskort og takkekort selv. Samme med SoMe. Skjønner jo at det kan oppleves sårt. Men endel av det er også autotekster. Har selv et par versjoner av autotekster jeg bruker til bursdager (lagt inn som teksterstatning på mobilen). Synes det er bedre å være glad for de som gratulerer enn å granske måten de gjør det på. Sånn tross alt. 
 

Vi har hatt en kollega som var bursdagsgeneral på jobb. Hen har sluttet og det er mindre feiringer. Men synes det er mindre slike sosiale ting hos oss etter covid generelt. Omtrent slutt på at noen tar med kake på fredag osv. Kom på det her om dagen, en jeg kjenner har fått ny jobb og sa at der var det kakerutine 😄

For mora di kunne du sagt fra en måneds tid før bursdagen. «Du mamma - du kjøper ofte feil størrelse til meg. Jeg bruker «str» - det beste er nok om det er byttelapp om du kjøper klær til meg»

Anonymkode: 236e5...8d0

[AnonymBruker]

Jeg synes noe av det beste med å bli eldre er at man slipper styret rundt bursdager. For min del kan gjerne dagen passere i stillhet og jeg er heller ikke flink til å huske andre, i så fall blir det en snap eller melding. Jeg bruker ikke Facebook lenger og har fjernet bursdagen min der.

Likevel tror jeg de fleste synes jeg er et varmt menneske, jeg er bare ikke så «feirete» av meg. Det må være lov.

Anonymkode: b79fe...6e6

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg ikke så mye om bursdager. Enda mindre når jeg fikk en kjæreste/mann som haaater oppmerksomhet. 

Har aldri feira dagen hans utenfor familien og når jeg fylte 30 så laget vi ikke til noe fordi jeg var for sliten til å gjøre det selv (veldig nybakt mamma) og han kunne ikke skjønt at det hadde vært hyggelig for meg. På ekte, han skjønte det liksom ikke. Fikk ikke gave en gang.

Når jeg fylte 40 så spurte jeg fint om han kunne være den som inviterte men det kunne han ikke. Men han hjalp meg å arrangere da. Og han holdt en liten tale hvor han takket alle som kom. 

Anonymkode: 8f94a...fc7