Israel og Palestina...

[Gjest Gjest]

Stein har de men i tillegg så har de noen mye mer effektive ting slik som raketter (Katyusha), nok automatvåpen og galninger som fester sprengstoff på kroppen. Så situasjonen er da ikke helt slik som du beskriver den.

←

Og galningene er ikke mennesker, men kun galninger?

[Jasmin]

Det vil aldri bli fred i Israel/Palestina...

Begge parter har Jerusalem som hellig jord, og vil aldri kunne oppgi dette til den andre parten...

[Gjest Gjest]

Historien om Israel og Palestina konflikten er en utvikling som i stor grad ble preget av britenes imperiepolitikk, første verdenskrig, den russiske revolusjon, nasjonalisme og sionismen.

Her settes det fokus på hendelsesforløp som mange kanskje ikke har tenkt på og som man ikke var klar over.

Kimen til konflikten i Midtøsten ligger mye lenger tilbake enn til 1948. Det hele begynte med britenes dobbeltspill under 1 verdenskrig der uforenelige løfter ble gitt til jøder og arabere.

Kimen til konflikten i Midtøsten ligger lenger tilbake enn til 1948. Det hele begynte med britenes dobbeltspill under 1 verdenskrig der uforenelige løfter ble gitt til både jøder og arabere.

Britene, franskmennene og russerne planla å stykke opp det osmanske riket for å balansere imperiebyggingen. Noe som tyrkere og arabere fint fikk finne seg I. På den ene siden lovte britene araberne uavhengighet i tillegg til at jødene skulle få et hjemland. Noe som innlysende ikke var forenlig med hverandre.

Britene strødde om seg med løfter til alle da de kunne dra nytte av dem uten å tenke på følgene.

Når man utkjemper en krig kan man være rause med hva man lover. Men når man skal forhandle om krigsopprøret må man vurdere hva som gangner egne interesser. Midtøsten var her vest-flanken i britenes posisjon i Asia.

Britenes engasjemang i Midtøsten og striden mellom arabere og jøder begynner med Storbritannias fortid som kolonimakt. Tidlig på 1900-tallet hadde Edvard 7 med sitt imperium befestet britiske interesser mange steder på kloden.

India var den ene grunnpilaren i britenes verdensherredømme. Hæren i India måtte være mobil for å kunne bidra til britisk maktekspansjon. Her spilte Suezkanalen en viktig rolle og britenes geopolitiske dominans avhang av en sikker gjennomfart her.

Storbritannia ble det eneste land i Europa som fikk fotfeste i Midtøsten. De hadde annektert Egypt fra det osmanske riket i 1882, og i 1914 ble det et britisk protektorat. Kairo ble britenes maktsenter i Midtøsten og deres militære nærvær i regionen var av høy strategisk betydning.

Under Første Verdenskrig utgjorde Tyskland og Østerrike-Ungarn til sammen sentralmaktene, og mot dem sto ententemaktene: Storbritannia, Frankrike og Russland. Fra den osmanske hovedstaden Konstantinopel i Tyrkia hersket sultanen over den siste av de islamske stormaktene. Riket hadde lenge vært preget av forfall, men imperiet møtte for alvor sin skjebne da verdenskrigen brøt ut i august 1914.

I Europa stagget Storbritannia og Frankrike tyskernes offensiv på vestfronten, mens det i øst var fastlåst mellom Russland og Tyskland.

Europas stormakter trodde krigen ville være over på få måneder, men til alles forbauselse pågikk krigen ennå mot slutten av 1914, og alt tydet på at den ville fortsette i lang tid. Man begynte derfor å overveie andre metoder.

Statsminister Asquith i Storbritannia mente at den fastlåste situasjonen krevde at konflikten ble utvidet. Asquith, utenriksminister Lord Grey, krigsminister lord Kitchener og marineminister Winston Churchill ville derfor utarbeide en sammensatt strategi for å undergrave sentralmaktene. Og her ble Midtøsten viktig.

Britene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for indirekte strategier. Churchill kalte det et slag mot underlivet, og underlivet var i dette tilfellet det osmanske riket ("Europas syke mann" hvor industrialiseringen lå langt etter andre Europeiske riker. Det Osmanske riket hadde vært i forfall siden 1700-tallet, men britene og franskmennene hadde holdt det oppe for at det ikke skulle bli bytte for tzaren eller habsburgkeiseren). I Britene hemmelig plan inngikk nå både militære avledningsmanøvre og diplomatisk manipulering. M.a.o. bestikkelser og dobbeltspill, og alt skulle rettes mot det osmanske riket som var fiendens svake punkt.

Før krigen og dens første fase pågikk det intense forhandlinger mellom de største imperiemaktene. Særlig mellom Storbritannia, Frankrike og Russland. Diplomatiet har alltid drevet med hemmelighetskremmeri, og hvor grensen mellom diskresjon og konspirasjon går er usikkert. Britene ville forhandle seg fram til en fordeling av krigsbyttet, og slik håpet de å styrke ententens posisjon. Russland hadde lenge ønsket seg passasje til Middelhavet og i en hemmelig traktat fra mars 1915 tilbød Storbritannia og Frankrike tsaren et trofe av stor geopolitisk betydning: Konstantinopel. Det er deres forbindelser til omverdenen og Middelhavet og var nettopp hva Britene og Franskmennene hadde villet forhindre. Dette var en helomvending der britene, franskmennene og russerne enes om noe som til da hadde vært nesten utenkelig.

Italias kong Viktor ble også forsøkt bestukket. De allierte ville at det tyskvennlige Italia skulle slutte seg til dem og i 1915 ble Italia i all hemmelighet tildelt store landområder i Anatolia. Igjen blir et land trukket inn i drøftingene og tilbudt territorium. Under normale forhold ville dette ha vært utenkelig.

Italia slutter seg så til de allierte og erklærer krig mot sentralmaktene i august 1915.

Men hos osmanerne måtte britene ty til politisk undergraving og gjennom den hemmelige politiske opposisjonen planla britene slå til ved å benytte seg av landets unge nasjonalistiske bevegelse. Tanken om at folkeslag med en kulturel identitet hadde rett til å leve i uavhengighet hadde også spredt seg til Midtøsten på slutten av 1800-tallet. Og i Osmaner-riket oppsto kimen til en tyrkisk nasjonalisme der ungtyrkerne tok makta i et kupp i 1908 og påtvang rikets arabere tyrkisk språk og kultur. Tyrkerne ville samle riket, men araberne var ikke med på det. Denne litterære og nasjonalistiske fornyelsen ble dermed politisk, og derfor vokste det også fram en arabisk nasjonalisme der arabernes kulturelle bevissthet ble vekket til live. Tusen år før hadde araberne innført sin teknologi og litteratur i Vesten, og Islam hadde spredd seg over Asia, Nord-Afrika og Sørvest-Europa. Ønsket om å gjenskape denne storhetstiden dvelte i tankene til arabiske intellektuelle.

Ved krigens begynnelse vokste motsetningene mellom arabere og tyrkere, og araberne så det som nytteløst å bli værende i det osmanske riket. De innså at de aldri kunne dele makten med tyrkerne og dermed sprang tanken om en egen stat fram. (Under ungtyrkernes ledelse vaklet det Osmanske riket videre fram mot den første verdenskrigen. Balkankrigene 1912-13 førte til at riket måtte gi fra seg det meste av Balkan, men i 1914 hadde likevel sultanen 25 millioner undersåtter igjen. 10 millioner av dem snakket tyrkisk, 6 millioner arabisk, resten gresk, kurdisk og armensk.)

Britiske og franske offiserer loddet stemningen blant arabiske ledere, og sommeren 1915 bekrefter britiske etterretningskilder at arabernes nasjonalisme for alvor hadde begynt å røre på seg og at det kunne bli det gjennombruddet regjeringen trengte.

Franskmennene og britene begynte nå å lokke arabiske ledere med lovnader om støtte til uavhengighet hvis de støttet ententen. Hvis det førte til frihet, kunne de godt støtte europeerne.

Planen var at araberne skulle reise seg mot sine osmanske lensherrer og at avledningen skulle låse sentralmaktene fast i Midtøsten. Støtet til dette kom ikke fra London men fra den arabiske verden.

I Hijaz, i det vestlige Arabia, ville sultanen Sherif Hussein utvide både landområder og sitt politiske domene. Han mente det var mulig med britenes hjelp, og britene lot seg imponere av Husseins slekt. Familien kalte seg hashemitter og nedstammet fra profeten Muhammed. Hussein var slektens leder og voktet Mekka og Medina. H1an hadde tidligere samarbeidet med osmanerne, men nå snudde han.

Britene så nå sitt snitt, og ved hjelp av Hussein ville de frata sultanen makten over kalifatet (det islamske fellesskapets høyeste politiske lederskap).

Britene lå nå i krig med osmanerne (som hevdet at de var islams sanne talsmenn). Men fikk en motkraft gjennom Hussein, som ville frigjøre alt arabisk land og opprette en ny nasjonalstat der han ville herske over alle arabere, ikke bare i Arabia.

I juli 1915 smuglet Hussein en melding til britenes høykommisær i Kairo, sir Henry MacMahon, der han tilbød seg å stille soldater mot osmanerne dersom britene støttet opp om kravet om uavhengighet. Både I denne og i den i den påfølgende brevvekslingen antydet MacMahon overfor Hussein at han kunne regne med britene dersom osmanerne led nederlag. Et brev datert 26/10-1915 gjengir hovedpunktene i avtalen. Selve brevet er svært tvetydig formulert, men trolig så oppfatter Hussein dette. Og britene klarer ikke på dette tidspunkt å føre ham bak lyset. Men han er også klar over at hvis han skal kunne klare å opprette et moderne, arabisk rike må det ha både infrastruktur og økonomisk utvikling.

Hussein tar britenes løfte på alvor, og sammen med sønnene Abdullah og Feisal mobilisere han en hærstyrke som ledes av den karismatiske Feisal som vekker drømmen om arabisk uavhengighet til live. Men mens Hussein og Feisal mobiliserer sine menn, planlegger britene sitt svik.

I London våren 1916 satt Storbritannia og Frankrike i forhandlinger om Midtøstens framtidige form. Bak stengte dører satt sir Mark Sykes fra UD og hans franske motpart Picot. Britene måtte nå tilby Frankrike deler av det osmanske riket dersom de seiret. De viste at franskmennene hadde ofret mye og derfor kunne de ikke bare neglisjere deres målsetninger. De måtte derfor få tildelt sin historiske del av Levanten (Levanten er den latinske betegnelsen på den østlige delen av Middelhavet. Navnet betyr bokstavelig "der sola går opp". Beirut var hovedstaden i Levanten; for europeerne porten til Midt-Østen, for araberverdenen porten til Europa).

Sykes og Picot satt regelrett med kartet og streket opp områdene de ønsket seg og i denne hemmelige pakten ble Midtøsten rett og slett stykket opp. Område A ble tildelt Frankrike og område B til Storbritannia. Her skulle imperiemaktene med sin indirekte maktutøvelse innsette rådgivere og styre økonomien i sine respektive sfærer. Stor-Syria, hvor Frankrike allerede hadde engasjert seg i handel, skulle stå under direkte fransk kontroll. Irak med havner, jernbane og olje skulle tilfalle britene og Palestina skulle være internasjonal sone, med unntak av Haifa. Britene ønsket seg oljen og derfor var de ute etter Irak. De trengte også en korridor til Middelhavet for å transportere oljen og derfor fikk de Haifa på den palestinske kysten og mye av Irak. Sykes-Picot-avtalen var et skammelig dokument og kan ikke forsvares, men det ble utformet innenfor rammen av datidens maktbalanse der man resonnerte i imperialistiske tankebaner.

Hussein og Feisal viste ingenting om dette og erklærte derfor arabisk uavhengighet og angrep tyrkiske styrker i juni 1916. Arabernes opprør mot osmanerne hadde begynt. Den tyrkiske garnisonen ved Mekka og havnen ved Jidda ble inntatt, og i 1917 sto Hussein og Feisals styrker i nord der de angrep de osmanske tyrkerne langs Hijaz-jernbanen. Arabernes opprør inngikk nå i britenes strategi for å avlede sentralmaktene og i en knipetangmanøver innledet britene et felttog fra sørvest for å sikre seg kontroll over Suezkanalen og Levanten. Fra sørøst sloss de for å sikre seg oljekildene i Irak. Alt var rette mot sentralmaktenes svake punkt: det osmanske riket.

Selv om de ikke var slått sammen med den britiske hær satset araberne alt på britene og følte at de kjempet på de alliertes side. Mens araberne rykket nordover, hadde britenes general Allenby krysset Suezkanalen, og våren 1917 stod styrkenes ved grensa til Palestina.

Men i Europa utviklet ikke krigen seg i britenes favør. Forsøket på en stormoffansiv ved Somme gav liten gevinst og i London fikk man lederskifte. Lloyd George mente at de allierte trengte ny inspirasjon. USA hadde hittil vært nøytrale i krigen, men Lloyd George trodde dette kunne endres. Han mente at en mektig gruppe kunne påvirke USAs regjering og at dersom USA skulle gå inn i krigen måtte de ha folket med seg. Støtte fra det jødiske miljøet kunne tippe vektskålen begge veier.

Britisk UD overvurderte sterkt jødenes internasjonale, politiske makt. Særlig da den velstående eliten innenfor næringsliv og finans.

Man får nå en helt spesiell situasjon der britene ser på verdens jødiske befolkning som en kollektiv, enhetlig gruppe. Dermed begynner de å vurdere jødenes posisjon i krigen og tror de kan spille en viktig rolle. Og fra de alliertes ståsted er det nokså besynderlig at dette fellesskapet faktisk er tyskvenlig. Mange framtredende tyske jøder utviklet tette bånd til keiserens utenriksdepartement og en ny jødisk nasjonalistisk bevegelse, sionismen, hadde klart å etablere hovedkontor i Berlin.

Sionismen oppstå på 1880-tallet da Theodor Herzls bok framhevet fortrinnet ved en jødisk stat.

Mot slutten av 1800-tallet blomstret den europeiske antisemittismen opp og aller sterkest i Øst-Europa. Jødeprogromene i Russland førte til opprettelsen av bevegelsen Chovevei Zion - sions venner, og i flere russiske byer gav disse foreningene økonomisk støtte til emigrasjon og kolonisering av Palestina. Jødiske intellektuelle i Tyskland, Østerrike og Russland så med avsky på den sterke framveksten av jødehat. Herzl konkluderte med at jødene ikke var trygge noe sted i Europa og at eneste vei var å tilby jødene en egen stat. Sionismen passet også godt inn i jødenes historiske aspirasjoner. Jødene ble spredd da templet i Jerusalem ble tilintetgjort i år 70, og mange jøder drømte om å vende hjem til skriftens land, og det fantes allerede et lite jødisk samfunn der. Men selv om noen europeiske jøder bosatte seg der sent på 1800-tallet utgjorde jødene i Palestina så sent som i 1914 knapt 10% av folketallet.

Sionistlederen i Storbritannia, Chaim Weizmann (en russiskfødt kjemiker), bad regjeringen garantere at dersom osmanerne led nederlag skulle regj. støtte en jødisk utvandring. Tidlig i 1917 mente Lloyd George at jødenes sterke posisjon tilsa at sionismen burde defineres som kampsak for de allierte og i mars innledet Sykes samtaler med Weizmann. Folk som Sykes satt med en ide om at jødene i siste instans ivaretar hverandre og sine egne interesser og hvis dette innebærer, slik Weizmann hevder, at jødene ønsker seg Palestina, er politikerne villige til å følge opp.

Mens forhandlingene med Weizmann fortsatte tapte de allierte terreng i krigen. Tyskernes ubåtkrig svekket Storbritannias handelsflåte. USA kjempet nå på alliert side, men president Wilson ville ikke sende noe styrker av stor betydning og britenes forsøk på å opprettholde presset på vestfronten sto fast i de gjørmete skyttergravene. Men den største trusselen mot de allierte kom fra øst. Russland stod nemlig på randen til kollaps. Etter en vellykket tysk offensiv led det krigsherjede landet under matvaremangel, streiker og demonstrasjoner, og da tsaren abdiserte fant Frankrike og britene det svært alarmerende. For hvis Russlands krigsinnsats skulle gå i oppløsning har tyskerne vunnet, med mindre amerikanerne kommer sterkere på banen. Briter og franskmenn innser at de ikke klarer å slå Tyskland på egen hånd.

I oktober mottok britene en etteretningsrapport som antydet at jødene sto sterkt i bolsjevismens politiske ledelse. Den nye revolusjonsbevegelsen ble Russlands sterkeste maktfaktor og Lloyd George frykter at kommunistene ville trekke Russland ut av krigen. USA sendte heller ikke særlig mange styrker, så her måtte det handles. Lloyd George bad derfor utenriksminister Balfour arbeide for å erobre det jødiske folks hjerte og sinn. Regjeringen støtter derfor opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina og vil bestrebe seg på å gjennomføre dette. Balfour-erklæringen ble utstedt 2 nov 1917 samtidig med at britiske styrker okkuperte Palestina.

For første gang gikk en europeisk makt offisielt ut og støttet sionistenes ønske om Palestina som jødisk hjem. (Selv om bare 10% av 700.000 palestinske borgere var jøder ble Palestinerne kun omtalt som ikke-jødiske borgere. Palestina ble på det tidspunkt definert som en jødisk stat). Sherif Hussein mente at Palestina inngikk i avtalen om arabernes uavhengighet og de ville neppe godta en jødisk stat i en arabisk provins, derfor forsikret Balfour-erklæringa at "Man vil ikke skade borgerlige og religiøse rettigheter til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina".

Balfour-erklæringen var ikke en idealistisk gest. Den må forståes innenfor rammen av britenes stormaktspolitikk. Lloyd George var hovedmannen bak erklæringa og mente den ville tjene britiske interesser. Det er også et faktum at Balfour-erklæringa var intet mer enn en erklæring. Det var ingen avtale som maktene hadde undertegnet. Det var en erklæring som støttet opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina.

7 nov, like etter at Balfour-erklæringa ble utstedt, tok bolsjevikene makten i Russland. Lloyd George håpet erklæringa ville falle i smak hos de jødiske lederne. -For hva var det jødene angivelig ønsket seg? Jo, Palestina. Men dette argumentet var fullstendig ulogisk. Man kunne jo ikke bare ta det for gitt at personer som Trotskij, Zinovjev eller Jaffe (noen av nøkkelpersonene i revolusjonen) ønsket et jødisk nasjonalhjem. Disse personene var selvsagt internasjonalister og ikke nasjonalister. Og selv om det satt 15-20 jøder i bolsjevikenes øvre partisjikt var de fleste anti-sionister som like etter bolsjevikenes maktovertakelse utstedte en erklæring der de kalte sionismen et kapitalistisk komplott.

Den grovt unøyaktige rapporten som Lloyd George baserte seg på skulle få graverende følger for Storbritannia. Russlands nye ledere gjorde stikk motsatt av hva Lloyd George antok. De trakk seg ut av krigen og offentliggjorde tsarens arkiver med de hemmelige avtalene, ententens traktater som beskrev oppdelingen av osmanerriket (den hemmelige Sykes-Picot-avtalen) som russerne hadde kjent til. Dette stilte de allierte i et dårlig lys. De hadde inngått en rekke avtaler i kulissene, og fordeler store deler av verden seg imellom. Offentlig bedyret de at krigen var viktig for demokratiet og at de støttet uavhengigheten for osmanerrikets arabiske folkeslag. Men da traktatens innhold ble kjent, spredte misnøyen seg hos araberne og Hussein lurte på hva som foregikk og hvor det ble av uavhengigheten. Han lurte på hvorfor de ble delt inn i soner og araberne forsto snart at britene handlet i egeninteresse. De sikret seg havnebyer og gav Frankrike ulike løfter.

Midt i denne forvirringen inntok general Allenby Jerusalem til fots sammen med Sykes, Picot og flere allierte forgrunnsfigurer. Styrker under britisk kommando hadde inntatt byen i desember 1917, men lederne av det arabiske opprøret viste seg ikke. Britene fryktet at Hussein og Feisal ville miste motet og derfor sendte de en melding der de gjentok løftet om uavhengighet. Hussein forble derfor lojale mot de allierte og trodde fremdeles på løftet om arabisk uavhengighet. Allenby regnet fortsatt med arabisk støtte i kampen mot osmanerne, men nå som Jerusalem var okkupert av britene tok en annen gruppe initiativet.

I april 1918 dro Weizmann og den sionistiske verdensorganisasjonen til Palestina for å berede grunnen for et hebraisk universitet. Håpet var at det skulle bli sionismens intellektuelle navle. Dette avstedkom imidlertid bekymringer og irritasjon blant araberne i området, og da Weizmann og Jerusalems overrabbiner møtte general Allenby syntes det som om britene ville etterkomme Balfour-erklæringa.

Seks måneder senere inntok Allenbys styrker Damaskus. Og sammen med Feisals nordstyrke trengte de osmanerne inn i Syria. Den 3 oktober 1918 flokket Damaskus borgere seg om Feisals seiersopptog. Skulle han gripe makten, måtte han gjøre seg kraftig bemerket og måtte fremstå som arabernes frigjører. Men samme dag møttes Feisal og Allenby på et hotel i Damaskus der Allenby forklarte at Feisal kun ville få begrenset makt i Syria.

Britene hadde planlagt å forære Syria til franskmennene og kunne derfor ikke godta Feisal som lovmessig hersker. De kunne bare lønne ham, og finansiere hæren og administrasjonen. Feisal lot seg imidlertid ikke avskrekke og tok tittelen guvernør av Damaskus. Og med sin far i ryggen dannet han en maktbase hvis mål var å opprette en uavhengig arabisk stat.

Den 31 oktober 1918 led osmanerne sitt endelige nederlag og i november 1918 stilnet våpengnyet i Europa. Fredskonferansen i Versailles ble innledet i januar 1919 der seierherrene ved bla. Frankrikes-, Storbritannias statsminister og USAs president kom sammen for å drøfte skjebnen til de erobrede landområdene. Nå måtte britenes rause løfter komme i første rekke. De hadde forpliktet seg overfor både araberne og jødene og overfor russerne og franskmennene.

Det arabiske opprøret bidrog på mange vis til en alliert seier. Først beskyttet det britenes flanke i Palestina, dernest holdt den flere tyrkiske og tyske styrker fastlåst. For det tredje kunne britene aldri legitimere sine handlinger uten samtykke fra en spesiell arabisk styrke.

Nå framsto arabisk uavhengighet som en reel mulighet. Amerikanerne var meget opptatt av selvråderetten og dette skulle tilbys alle som var frigjort fra de gamle imperiene. F.eks. habsburgerne og osmanerne. Palestinerne ønsket seg også en uavhengig stat. Men både Storbritannia og Frankrike hadde en imperialistisk verdensannskuelse og ville stykke opp både Midtøsten og Russland. De fryktet nå at det var siste gang de kunne legge under seg fremmede land var dermed mot president Wilsons visjon om en ny verdensorden basert på selvråderett.

Feisal hadde reist fra Damaskus for å tale arabernes sak, men Midtøsten framtid var låst fast i britenes oppstykkingsavtale. Prinsippet om selvråderett for Midtøsten ble et glemt kapittel. Og Storbritannia og Frankrike sto fritt til å sette planene ut i livet. Men hva med britenes løfter til jødene ? Balfour skrev i et fortrolig notat under forhandlingene i Versailles til USA, Frankrike og Italia at "De fire makter støtter sionismen. God eller ond, den står uansett rotfestet i gamle tradisjoner. Nåtidens behov og framtidige håp er av langt videre betydning enn begjæret til landets 700.000 arabere". Dette lyder som en omfavnelse av sionismen, men i et senere memorandum antyder Balfour en mer kynisk dagsorden: "I forhold til Palestinerne har vi ikke gitt noen løfter som vi ikke har hatt til hensikt å bryte".

Fredskonferansen i Versailles ble avsluttet den 28 juni 1919. Folkeforbundet var dannet og Storbritannia og Frankrike fikk fullmakt til å herske over de arabiske territoriene, og den 21 nov 1919 kom Picot (en av mennene bak Sykes-Picot-avtalen) og den franske general Gouraud til Beirut. Slik ble det franske mandatet tredd nedover Syria og Libanon. De britiske styrkene hadde stått i regionen siden krigens sluttfase og overlot styret nå til franskmennene, slik de hadde lovt.

Men Feisal hadde i løpet av 16 måneder befestet sin stilling i Damaskus, og Syrias nasjonalkongress utropte ham nå til konge. Franskmennene raste og general Gouraud sendte inn soldater. 7 august ble Feisal avsatt og måtte flykte til Palestina. Løftene til Hussein og Feisal var nå bare et fjernt minne for europeerne.

Disse innflytelsesfærene fikk ett bestemt resultat: Det som framsto som ønsket om en arabisk stat, ble nå betraktelig utvannet. I de franske og britiske sonene lå kimen til landoppstykkingen. Slik at araberne ble nektet selvstendighet og et samlet landområde.

De nye landegrensene og regjeringene bar Sykes og Picots stempel. Den franske halvdelen av det tidligere osmanske stor-Syria ble mandat for Libanon og Syria. Den andre halvdelen ble det britiske mandat for Transjordan og Palestina, og det osmanske Mesopotamia (Irak). Oljefeltene ved Mosul ble gitt til Storbritannia som mandat for Irak. Frankrike og Storbritannia delte "den fruktbare halvmåne" mellom Irak og Syria, og gav britene tilgang til oljefelter de kunne drive i framtiden.

Irakerne avviste britene helt til Feisal ble innsatt som konge i 1921. Men Britene gav ham en begrenset form for makt og håpet dermed å dempe arabernes krav om uavhengighet. Men Hussein ventet seg mer av britene og glemte aldri at de hadde lovt uavhengighet. Ikke bare i Arabia, men også Syria og Irak. Han ville at britene skulle stå ved sitt ord.

Hussein drømte om et arabisk rike under hashemittisk styre som bare delvis ble oppfylt. Sønnen Abdullah ble konge i Transjordan, men deres gamle rival Ibn Saud forviste hashemittene fra Hijaz da han erobret hele den arabiske halvøya (Saudi-Arabia).

Jerusalem ble satt under britisk adm. våren 1920 og de hadde ingen planer om å fordele makten i Palestina. Palestina var et hellig land for tre religioner. Jødene var en liten minoritet som hadde levd i fredelig sameksistens med de kristne og en stor muslimsk befolkning i århundrer. Men Balfour-erlæringen, som lovte jødene et hjem i Palestina, var nå bakt inn i britenes mandat og planen var at Palestina skulle ta imot jødiske innvandrere fra Europa. Feiringer og opptog til forsvar for sionismen gav inntrykk av at britene ville støtte jødene og glemme arabisk uavhengighet. Palestinerne kunne ikke fatte at landet deres skulle gis bort til et folk som ikke hadde noen tilknytning til Midtøsten. De kom nesten utelukkende fra Europa og for dem virket denne innvandringen helt absurd. 700.000 skulle nå gi avkall på jord og hjem til en liten minoritet i Palestina.

Araberne hadde en sterk sak, men dårlige forkjempere. Sionismens sak var dårligere, men de hadde uhyre dyktige talsmenn. Sionismen regnes blant 1900-tallets mest vellykkede PR-fremstøt og Weizmann var i besittelse av disse tradisjonelle jødiske ferdighetene. Evnen til å forfekte en sak på en overbevisende måte. Disse evnene kom klart til syne da Weizmann og ulike sionistgrupper finansierte landoppkjøp og boligbygging for jødiske bosettere. Samtidig opprettet man politiske og militære organisasjoner som skulle samle støtte for det nye hjemlandet. De arabiske befolkningen var i harnisk.

I 1925 besøkte Balfour de nye jødiske bosetningene i Palestina. Han var en helt blant sionistene, men innvandringen fra Europa fikk uante følger for britene i Palestina.

På 1930- og 40-tallet førte nazisme og jødeforfølgelse til at innvandringen til Palestina økte i raskt tempo. Araberne så på det som inntrenging, jødene som sin historiske rett. Dette førte til polarisering og vold, og som respons på arabiske terrorhandlinger la britene restriksjoner på innvandringen. Men denne strategien oppildnet bare til jødisk terror mot britene og Storbritannia oppgav etterhvert mandatet, og staten Israel ble proklamert i 1948.

Da den første av mange kriger mellom Israel og nabostatene brøt ut, flyktet tusenvis av arabere fra Palestina. De britiske kampstrategiene hadde skapt en dyp kløft mellom arabere og jøder.

Selv om Balfour-erklæringen og sterkt britisk militært nærvær i Palestina var helt avgjørende for opprettelsen av en jødisk stat i 1948, så utgjør erklæringa en av de største feilgrepene i britisk koloniseringshistorie. Gjennom erklæringen forpliktet britene seg til å støtte opp om jødisk nasjonalisme i Palestina etter krigen, men den gav ikke britene noen fordeler.

De alvorligste følgene av britenes politikk under krigen var ansporet til arabisk og jødisk nasjonalisme. Og i kjølvannet av 1 verdenskrig stod britene igjen med sitt dobbelspill og bedrag. Dette skulle bli en svøpe for landet i lange tider.

De arabiske folkeslagene ble oppstykket i ulike stater. Israel ble opprettet og arabernes behov ble undertrykt. Røttene til dagens konflikt ligger i dobbeltspillet fra 1 verdenskrigen og de havarerte forventningene den gang.

[Jasmin]

Oi...det der må ha tatt lang tid...!

[samsons mamma]

hjelp dette er vist et "hot" emne og mange har sitt personlige innput på emnet. Konflikten i Israel mellom de grupper oppsto for mange år siden, flere situasjoner i historien har påvirket konflikten på flere måter. Hvorvit den ene eller annen side har rett i denne konflikt er utrolig svær å sige, men jeg har oppholdt meg i området i en lengere periode og kan si en ting:: ALT ER IKKE SOM DE VISER PÅ TV.... Der handler det om om dem imot oss og enten eller, men det er langt fra sannheten.

[Gjest Gjest]

hjelp dette er vist et "hot" emne og mange har sitt personlige innput på emnet. Konflikten i Israel mellom de grupper oppsto for mange år siden, flere situasjoner i historien har påvirket konflikten på flere måter. Hvorvit den ene eller annen side har rett i denne konflikt er utrolig svær å sige, men jeg har oppholdt meg i området i en lengere periode og kan si en ting:: ALT ER IKKE SOM DE VISER PÅ TV.... Der handler det om om dem imot oss og enten eller, men det er langt fra sannheten.

←

tja, men fakta er at palestinerne har rett og israelerne feil (selv om det høre litt banalt ut)

faktumet er at de jødiske settlerne organiserte en ulovlig masseinnvadring fra Europa med sikte på å opprette et land der palestina-arabere har bodd i århundre - dette med hjelp av etnisk rensing av de opprinnelige innbyggerne.

det ville vært det samme hvis folk fra et fjern land fra f.eks østen, som ved hjelp av en stormakt, hadde satt i gang en massiv innvandring til Norge med sikte på å danne sin egen nasjonalstat her på bekosting av oss som allerede bor her.

Det er dette det uansett koker ned til

[KR-øst]

tja, men fakta er at palestinerne har rett og israelerne feil (selv om det høre litt banalt ut)

faktumet er at de jødiske settlerne organiserte en ulovlig masseinnvadring fra Europa med sikte på å opprette et land der palestina-arabere har bodd i århundre - dette med hjelp av etnisk rensing av de opprinnelige innbyggerne.

det ville vært det samme hvis folk fra et fjern land fra f.eks østen, som ved hjelp av en stormakt, hadde satt i gang en massiv innvandring til Norge med sikte på å danne sin egen nasjonalstat her på bekosting av oss som allerede bor her.

Det er dette det uansett koker ned til

←

Du påstår at israelerne har feil og at palestinerne har rett.

Hvorfor har landet hett Israel i flere tusen år?

Hvorfor ville ikke noen arabere kalle seg palestinere før 1967?

Hvorfor ble over 800 000 jøder jaget fra sine hjem i arabiske land, uten å få med

seg noen av sine eiendeler, til det gjenopprettede Israel, hvis landet tilhørte

araberne?

Hvorfor strømmet araberne til Israel da jødene hadde begynt å bygge opp igjen landet?

Hvorfor klarer ikke araberne å brøfø seg sjøl, men må ha hjelp fra jødene som de vil fordrive, og fra vestlige land som de hater som pesten?

Gjør de noe annet enn å fly i gatene å skrike død over jødene og vesten, som de tydeligvis er helt avhengige av?

Hva er det som får vestens folk til å støtte opp om sine egne fiender som vil ta kverken på oss alle om de kunne?

[Gjest Gjest]

Du påstår at israelerne har feil og at palestinerne har rett.

Hvorfor har landet hett Israel i flere tusen år?

Hvorfor ville ikke noen arabere kalle seg palestinere før 1967?

Hvorfor ble over 800 000 jøder jaget fra sine hjem i arabiske land, uten å få med

seg noen av sine eiendeler, til det gjenopprettede Israel, hvis landet tilhørte

araberne?

Hvorfor strømmet araberne til Israel da jødene hadde begynt å bygge opp igjen landet?

Hvorfor klarer ikke araberne å brøfø seg sjøl, men må ha hjelp fra jødene som de vil fordrive, og fra vestlige land som de hater som pesten?

Gjør de noe annet enn å fly i gatene å skrike død over jødene og vesten, som de tydeligvis er helt avhengige av?

Hva er det som får vestens folk til å støtte opp om sine egne fiender som vil ta kverken på oss alle om de kunne?

←

Å, det er så godt å se den kristne medmenneskeligheten demonstrert

[KR-øst]

Å, det er så godt å se den kristne medmenneskeligheten demonstrert

←

Jeg er ikke så medmenneskelig at jeg duller med løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke så medmenneskelig at jeg duller med løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser.

←

Skal vi se.. det var homoer? Og muslimer? Og nå 'løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser'. Fra før av har vi alle som har tarmsex, bruker dildo eller på annen måte driver/har drevet usedelig samkvem, samt annet eføy.

Så hvem er det du reserverer din medmenneskelighet for? Jøder og Israel?

[Gjest Gjest]

Glemte de som tar abort.

Sorry!

[KR-øst]

Skal vi se.. det var homoer? Og muslimer? Og nå 'løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser'. Fra før av har vi alle som har tarmsex, bruker dildo eller på annen måte driver/har drevet usedelig samkvem, samt annet eføy.

Så hvem er det du reserverer din medmenneskelighet for? Jøder og Israel?

←

Ser at du går den lette og stakkarslige veien, framfor å svare på ett eneste av spørsmålene. Men dette er ikke noe nytt.

Saklighet har alltid vært et fremmedord for jødehatere.

[Far til 2]

Skal vi se.. det var homoer? Og muslimer? Og nå 'løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser'. Fra før av har vi alle som har tarmsex, bruker dildo eller på annen måte driver/har drevet usedelig samkvem, samt annet eføy.

Så hvem er det du reserverer din medmenneskelighet for? Jøder og Israel?

←

SÅ MANGE regner nok ikke KR-øst med ettersom han innser at det finnes det han kaller arabere i Israel. Det betyr nok at KR-øst begrenser det til kristne og jøder (+ noen rike onkler i Amerika som overfører hundrevis av milioner til Israel, pengeoverføringer KR-øst forøvrig er skeptisk til at også Palestinerene får).

Tenk om det internasjonale samfunnet hadde overført like mye til Palestinerene som de har gjort til Israel. Da kunne jødene risikert at Palestinerene kunne svare på den undertrykkelsen de blir utsatt, for noe som naturligvis ikke kan aksepteres.

Nei, den medmeneskligheten enkelte kristne/jødiske miljøer tilbyr begynner mildt sagt å slå DYPE sprekker.

[KR-øst]

SÅ MANGE regner nok ikke KR-øst med ettersom han innser at det finnes det han kaller arabere i Israel. Det betyr nok at KR-øst begrenser det til kristne og jøder (+ noen rike onkler i Amerika som overfører hundrevis av milioner til Israel, pengeoverføringer KR-øst forøvrig er skeptisk til at også Palestinerene får).

Tenk om det internasjonale samfunnet hadde overført like mye til Palestinerene som de har gjort til Israel. Da kunne jødene risikert at Palestinerene kunne svare på den undertrykkelsen de blir utsatt, for noe som naturligvis ikke kan aksepteres.

Nei, den medmeneskligheten enkelte kristne/jødiske miljøer tilbyr begynner mildt sagt å slå DYPE sprekker.

←

Dere som er så flinke til å svare på spørsmål, og er så medmenneskelige, kan sikkert greie å svare på flere med det samme.

Hvor mange milliardærer mener du at araberne trenger, Far til to?

Var det ikke nok at Arafat satte milliarder av kroner på sin egen bankkonto?

Hvor er medmenneskeligheten til alle araberne i oljerike naboland. Kan ikke de ofre noen kroner til disse selvmordsbomberne?

Det er allikevel ikke de som trenger hjelp av araberne som får nytte av dem.

Jeg leste forresten i dag at Cand.real Knut Sørsdal påstår at hjelpen til palestinerne fra Norge har bidratt til å øke uroen i området.

Han påstår at Al-Najah-universitetet er blitt et terror-rede i ordets verste betydning. At det var herfra selvmordsbomberne kom under intifadaen.

Han hevder videre at det er ved dette universitetet man har videreutviklet den særegne palestinske identitet som er knyttet til selvmordsbombing finansiert av norske bistandsmidler.

Er det dette de trenger mer penger til?

Saudiarabia har bidratt med mye midler til palestinaarabiske terrorister.

Er det ingen som har såpass medmenneskelige følelser for de palestinaaraberne som trenger til livets opphold, at de kan spørre Saudiaraberne om de også kan få litt hjelp?

Hvorfor er det alltid de som araberne ser på som sine fiender som det kreves hjelp fra?

[Brunhilde]

Jeg er ikke så medmenneskelig at jeg duller med løgnere som gjør alt de kan for å sverte jødene og Israel på falske premisser.

←

Saklighet har alltid vært et fremmedord for jødehatere.

←

Så også for enkelte andre, skal ikke nevne navn...

Bortsett fra det, så er er Hilde Henriksen Waage, seniorforsker ved PRIO, en stor ressurs på området det er snakk om i tråden. Hun har skrevet flere bøker og artikler om emnet og jeg anbefaler dere som er interessert i konflikten å lese noe av dette.

[Gjest Gjest]

Jeg leste forresten i dag at Cand.real Knut Sørsdal påstår at hjelpen til palestinerne fra Norge har bidratt til å øke uroen i området.

Han påstår at Al-Najah-universitetet er blitt et terror-rede i ordets verste betydning. At det var herfra selvmordsbomberne kom under intifadaen.

Han hevder videre at det er ved dette universitetet man har videreutviklet den særegne palestinske identitet som er knyttet til selvmordsbombing finansiert av norske bistandsmidler.

Er det dette de trenger mer penger til?

Saudiarabia har bidratt med mye midler til palestinaarabiske terrorister.

Er det ingen som har såpass medmenneskelige følelser for de palestinaaraberne som trenger til livets opphold, at de kan spørre Saudiaraberne om de også kan få litt hjelp?

Hvorfor er det alltid de som araberne ser på som sine fiender som det kreves hjelp fra?

←

Hvorfor snakkes det alltid om araberne, og ikke israelerne?

For ikke å snakke om Israels aktivitet her på berget?

[talin]

Bortsett fra det, så er er Hilde Henriksen Waage, seniorforsker ved PRIO, en stor ressurs på området det er snakk om i tråden. Hun har skrevet flere bøker og artikler om emnet og jeg anbefaler dere som er interessert i konflikten å lese noe av dette.

Ja, en kan lese bøkene hennes men en må huske på at hun har tatt side i denne saken her.

[Brunhilde]

Ja, en kan lese bøkene hennes men en må huske på at hun har tatt side i denne saken her.

←

Jeg tviler på at man finner mange som ikke har "tatt side" i en slik konflikt...

[talin]

Jeg tviler på at man finner mange som ikke har "tatt side" i en slik konflikt...

De er derfor man må ha de i bakhodet når man leser bøker om slike konflikter.

[Far til 2]

Dere som er så flinke til å svare på spørsmål, og er så medmenneskelige, kan sikkert greie å svare på flere med det samme.

Hvor mange milliardærer mener du at araberne trenger, Far til to?

←

Like mye som Israel har fått de siste 60 årene. Penger som er brukt til å bygge opp en militærmakt for å undertrykke og fordrive Palestinerene. Jeg ber med andre ord ikke om at Palestinerene skal få mer enn det Israelerene har gjort. Så kan vi jo begynne med å regne på det.

Var det ikke nok at Arafat satte milliarder av kroner på sin egen bankkonto?

←

Om det er snakk om misbruk av sin stilling synes det som om Israelske topp politikere er like dårlige eller værre slik enkelte saker kom frem i mediene for et par år siden.

Hvor er medmenneskeligheten til alle araberne i oljerike naboland. Kan ikke de ofre noen kroner til disse selvmordsbomberne?

Det er allikevel ikke de som trenger hjelp av araberne som får nytte av dem.

←

En viss mann i USA sa for et par år siden: "Enten er dere med oss eller mot oss". Ethvert land som forsøker å hjelpe Palestinerene blir med andre ord utsatt for en eller annen form for maktmisbruk av enkelte makthavere, noe som medfører at de enkelte land ikke tør å si stopp. Dette inkluderer Norge som ikke motsatte seg likvideringen av en uskyldig mann i Lillehammer på 60 tallet. En likvidering som ble utført av Israelske agenter (dette er godt kjent bl.a. gjennom egne TV program som omhandlet drapet).

Vha frykt klarer altså enkelte politikere å true frem en løsning, men om andre benytter samme metode blir de sett på som terorister.

Jeg leste forresten i dag at Cand.real Knut Sørsdal påstår at hjelpen til palestinerne fra Norge har bidratt til å øke uroen i området.

Han påstår at Al-Najah-universitetet er blitt et terror-rede i ordets verste betydning. At det var herfra selvmordsbomberne kom under intifadaen.

Han hevder videre at det er ved dette universitetet man har videreutviklet den særegne palestinske identitet som er knyttet til selvmordsbombing finansiert av norske bistandsmidler.

Er det dette de trenger mer penger til?

Saudiarabia har bidratt med mye midler til palestinaarabiske terrorister.

Er det ingen som har såpass medmenneskelige følelser for de palestinaaraberne som trenger til livets opphold, at de kan spørre Saudiaraberne om de også kan få litt hjelp?

Hvorfor er det alltid de som araberne ser på som sine fiender som det kreves hjelp fra?

←

Det er vesten som selv genererer et fiendstempel ved å støtte misbruk av militær makt og overføre miliarder til en av partene, mens den andre parten fengsles.

Så lenge det ikke er likeverd vil det være konflikt. Og så lenge noen tar seg til rette med militær makt vil det være konflikt.

Nazistene klart aldri¨å få full kontroll i Norge etter krigen. De hvite i Sør-Afrika måtte til slutt gi tapt ovenfor "lokalbefolkningen". Til og Med USA har langt på vei akseptert at et svart mindretall skal ha samme rettigheter som de hvite.

At et Palestinsk flertall skal bli undertrykt slik de blir vil derfor aldri bli en suksessfull oppskrift for fred.