Uvennskap mellom barn, som varer

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 10 år, som ikke lenger vil ha noe å gjøre med en tidligere veldig god venn (X). Visstnok har denne vennen vært slem mot to av hans andre venner (Tore og Lars). Jeg har hatt god kontakt med foreldrene til X opp gjennom, og vet at det er snakk om litt utfordringer. Som vi ikke ser på besøk her, men som kommer mer når de er på skolen. Samtidig får jeg en vond følelse, når X har slitt med å passe inn, og sønnen min egentlig var den som tok X godt imot når X begynte som ny og var med på å inkludere. Plutselig har sønnen min nå snudd ryggen til X. Visstnok har Tore og Lars sagt det er bra, for X har vært slem mot dem. Visstnok slått. 

Sønnen min nekter å snakke med X. Det er ikke snakk om å forsøke dialog. Jeg har prøvd å foreslå alt mulig rundt å invitere, ta med foreldre osv. Jeg får en vond følelse og tenker selv på opplevelser med utestengelse. Sønnen min opplever jeg som empatisk hjemme. Han er egentlig veldig ærlig og forteller også om dårlige ting han gjør. Han er blant de rolige i en klasse, flink på skolen osv. Men ønsker nok å få innpass hos de kulere da han har vært alvorlig syk tidligere og at dette påvirker ham fysisk i dag. Han kan liksom ikke være en av de som hevder seg i fotballen osv.

Vennene er også blant de rolige. Ikke de som gjør ting, men jeg opplever heller ikke at de er flinke til å stå opp for de som har det vanskelig. De hadde sagt at det var bra han ikke var venn med X lenger. De har selv ikke vært venn med X.

Dette ble litt langt, men jeg forsøker å forstå  dynamikken på trinnet. Og tenke hva jeg kan gjøre. Konflikten har nå vart i over en måned. X har vært her mye, og jeg har fått X i hjertet mitt. Får vondt av situasjonen og synes det er trist med slike drama når de ikke er større. Uansett altså, men synd det skal begynne allerede nå. Tidligere virker det mer som ungene bare har ordnet opp og sagt unnskyld til hverandre uten fordeling av så mye skyld.

Anonymkode: a8531...2a0

[AnonymBruker]

Har X slått og vært slem? For det tenker jeg er et ganske avgjørende punkt her - de andre skal ikke måtte finne seg i alt fordi X har utfordringer. 

Anonymkode: 16a9a...63c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har en gutt på 10 år, som ikke lenger vil ha noe å gjøre med en tidligere veldig god venn (X). Visstnok har denne vennen vært slem mot to av hans andre venner (Tore og Lars). Jeg har hatt god kontakt med foreldrene til X opp gjennom, og vet at det er snakk om litt utfordringer. Som vi ikke ser på besøk her, men som kommer mer når de er på skolen. Samtidig får jeg en vond følelse, når X har slitt med å passe inn, og sønnen min egentlig var den som tok X godt imot når X begynte som ny og var med på å inkludere. Plutselig har sønnen min nå snudd ryggen til X. Visstnok har Tore og Lars sagt det er bra, for X har vært slem mot dem. Visstnok slått. 

Sønnen min nekter å snakke med X. Det er ikke snakk om å forsøke dialog. Jeg har prøvd å foreslå alt mulig rundt å invitere, ta med foreldre osv. Jeg får en vond følelse og tenker selv på opplevelser med utestengelse. Sønnen min opplever jeg som empatisk hjemme. Han er egentlig veldig ærlig og forteller også om dårlige ting han gjør. Han er blant de rolige i en klasse, flink på skolen osv. Men ønsker nok å få innpass hos de kulere da han har vært alvorlig syk tidligere og at dette påvirker ham fysisk i dag. Han kan liksom ikke være en av de som hevder seg i fotballen osv.

Vennene er også blant de rolige. Ikke de som gjør ting, men jeg opplever heller ikke at de er flinke til å stå opp for de som har det vanskelig. De hadde sagt at det var bra han ikke var venn med X lenger. De har selv ikke vært venn med X.

Dette ble litt langt, men jeg forsøker å forstå  dynamikken på trinnet. Og tenke hva jeg kan gjøre. Konflikten har nå vart i over en måned. X har vært her mye, og jeg har fått X i hjertet mitt. Får vondt av situasjonen og synes det er trist med slike drama når de ikke er større. Uansett altså, men synd det skal begynne allerede nå. Tidligere virker det mer som ungene bare har ordnet opp og sagt unnskyld til hverandre uten fordeling av så mye skyld.

Anonymkode: a8531...2a0

En får prøve å få de til å funke sosialt sammen. Jeg har forsovidt 2 brødre, men aldri snakket med de noen gang (helt bokstavelig talt) - ikke en gang i barndommen. Resultatet er at brødrene mine er mer eller mindre arveløs (litt fordi faren min er født psykopat, og merget en av de 3 barndommsvenninnene jeg hadde før 6 års alder til å tåle å være kj med kreket) , opp mot formuen jeg har.

 

Anonymkode: d9477...f8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Har X slått og vært slem? For det tenker jeg er et ganske avgjørende punkt her - de andre skal ikke måtte finne seg i alt fordi X har utfordringer. 

Anonymkode: 16a9a...63c

Ja, det er det de sier, men jeg vet jo ikke om det stemmer. De skal ikke finne seg i alt, men jeg synes det er viktig å gi hverandre nye sjanser. 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

En får prøve å få de til å funke sosialt sammen. Jeg har forsovidt 2 brødre, men aldri snakket med de noen gang (helt bokstavelig talt) - ikke en gang i barndommen. Resultatet er at brødrene mine er mer eller mindre arveløs (litt fordi faren min er født psykopat, og merget en av de 3 barndommsvenninnene jeg hadde før 6 års alder til å tåle å være kj med kreket) , opp mot formuen jeg har.

 

Anonymkode: d9477...f8b

Beklager, forstod ikke sammenhengen med innlegget mitt 🙈

Anonymkode: a8531...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har en gutt på 10 år, som ikke lenger vil ha noe å gjøre med en tidligere veldig god venn (X). Visstnok har denne vennen vært slem mot to av hans andre venner (Tore og Lars). Jeg har hatt god kontakt med foreldrene til X opp gjennom, og vet at det er snakk om litt utfordringer. Som vi ikke ser på besøk her, men som kommer mer når de er på skolen. Samtidig får jeg en vond følelse, når X har slitt med å passe inn, og sønnen min egentlig var den som tok X godt imot når X begynte som ny og var med på å inkludere. Plutselig har sønnen min nå snudd ryggen til X. Visstnok har Tore og Lars sagt det er bra, for X har vært slem mot dem. Visstnok slått. 

Sønnen min nekter å snakke med X. Det er ikke snakk om å forsøke dialog. Jeg har prøvd å foreslå alt mulig rundt å invitere, ta med foreldre osv. Jeg får en vond følelse og tenker selv på opplevelser med utestengelse. Sønnen min opplever jeg som empatisk hjemme. Han er egentlig veldig ærlig og forteller også om dårlige ting han gjør. Han er blant de rolige i en klasse, flink på skolen osv. Men ønsker nok å få innpass hos de kulere da han har vært alvorlig syk tidligere og at dette påvirker ham fysisk i dag. Han kan liksom ikke være en av de som hevder seg i fotballen osv.

Vennene er også blant de rolige. Ikke de som gjør ting, men jeg opplever heller ikke at de er flinke til å stå opp for de som har det vanskelig. De hadde sagt at det var bra han ikke var venn med X lenger. De har selv ikke vært venn med X.

Dette ble litt langt, men jeg forsøker å forstå  dynamikken på trinnet. Og tenke hva jeg kan gjøre. Konflikten har nå vart i over en måned. X har vært her mye, og jeg har fått X i hjertet mitt. Får vondt av situasjonen og synes det er trist med slike drama når de ikke er større. Uansett altså, men synd det skal begynne allerede nå. Tidligere virker det mer som ungene bare har ordnet opp og sagt unnskyld til hverandre uten fordeling av så mye skyld.

Anonymkode: a8531...2a0

Husk inn i dette at 10-år er nettopp akkurat rundt da barna endrer sitt forhold til vennskap. I 10-11 års alder sånn ca går de fra det barnslige "være venner med de jeg bare alltid har kjent bare fordi de er der", til å velge venner som de føler de har noe til felles med og mennesker de trives sammen med. ALtså modnes et eller annet sosialt og blir vel omtrent slik vi resten av livet dannes vennskap og relasjoner.

Så ikke noen overraskelse av 10-åringer brått skifter venner. Ei heller at X ikke virker så bra lenger om han er slem mot andre venner som han bare kanskje har mer sansen for av en eller annen grunn. Og skal man like folk som er slemme mot vennene sine? Er det naturlig for oss? Heldigvis ikke. 

Har selv ei jente på 10 år og hun har det siste året skiftet veldig når det kommer til venner. Jeg ser absolutt at hun søker seg mot venner av helt nye grunner. Nå går det på "klaffer vi"? Er kjemien der? Heller enn "du gå i klassen min så vi må være venner". Og dette er ikke noe jeg stritter i mot da jeg vet at det er helt naturlig utvikling. Det jeg passer på, som kanskje også er svaret for TS, er å snakke om det å behandle folk pent selv om man ikke har lyst til å henge med de lenger. Uansett grunn. Mer blander jeg meg ikke. Men jeg kan snakke med andre foreldre hvis det er grunn til det. Vi har god dialog mellom foreldre. Vi passer på reell utestengelse. Men det som har skjedd med jentegruppen her er at veldig mange da har skiftet litt venner, og alle har fortsatt noen, det er bare dannet nye konstellasjoner. Egentlig uten særlig mye drama. Kanskje fordi foreldrene heller ikke dramatiserer det. 

Så TS: Dette er ikke unormalt eller uvanlig. Jeg ville ikke påtvunget din sønn vennskap med X om han ikke ønsker det. Men ha gjerne et greit forhold til foreldrene til X, så kan dere snakke sammen? Tenker det ikke er din sønns jobb at X skal passe inn, virker som at han allerede har bidratt godt til det. Det er nok ikke alle ting din sønn kan løse. Virker som om han ble påtvunget vennskapet fra start. Da er det heller ikke rart det blir vanskelig hvis X virkelig er slem mot det han kanskje tenker på som sine "ekte venner" nå. 

Forstår dog at det er vanskelig for deg å se på. Og at du forstår at X gjør det vanskelig for seg selv. Men de er for store for playdates med foreldrene liksom, de er ikke i barnehagen mer. Men om du kan snakke med X sine foreldre, om dere treffes på en eller annen arena? Så kan du jo spørre hvordan det går med X? Bare si noe som at du ser at din sønn og X ikke er så mye sammen for tiden, spør dem om det har skjedd noe? Fisk i hva de vet, hva slags respons får du? Og se om det kommer en anledning for å fortelle det du har fått høre (ikke si at du vet at ting er slik - du vet ingenting - tro meg, så si hva du har HØRT fra guttene), og spør om de har hørt om det? Hos oss er slike samtaler ganske problemfrie, heldigvis. Lav tersksel for å snakke sammen, og det viser seg veldig ofte, at versjonen jeg får her hjemme kan være veldig annerledes hos andre, og da er det så nyttig å snakke sammen. Letter å eventuelt følge opp om man skjønner at det eks har vært misforståelser som barna ikke ser selv. Men om X virkelig har slått din sønns gode venner - ja det er jo ikke akkurat oppskriften på å bli likt uansett hvilke utfordringer man har. Slikt må jo tas opp med skolen så de kan følge dette opp, hvis det skjedde på skolen eller skolevei. Så X får hjelpen han trenger. Din sønn kan ikke være sosialarbeider som skal fikse X sine problemer. Han har ikke kompetanse til det. Det vil ikke hjelpe noen av dem.


 

Anonymkode: 65e8a...731

[Snickersogtwist]

Dette høres ikke egentlig ut som ditt og barnet sitt problem. Det er åpenbart at X må gjøre opp med de to andre guttene, ikke at en dialog mellom sønnen din og X ikke vil løse noe. Det at sønnen din og X er uvenner er et symptom, rotårsaken er relasjonen mellom X og de to andre guttene så det er denne relasjonen som må fikses. Sønnen din blir stående krigsoffer og ble nesten tvunget til å ta et valg, som voksne så hadde dynamikken nesten vært helt tilsvarende. Oppfordre heller foreldrene til X til å gå dialog med foreldre til guttene, og ikke tving sønnen din til å være ansvaret av andres konflikter, dette er ikke hans ansvar, selv om du har en god relasjon til foreldrene.

Endret torsdag kl. 10:25 av Snickersogtwist

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, det er det de sier, men jeg vet jo ikke om det stemmer. De skal ikke finne seg i alt, men jeg synes det er viktig å gi hverandre nye sjanser. 

Anonymkode: a8531...2a0

Og det må du gjerne synes og praktisere på egne vegne, men vær forsiktig med hva du pålegger andre, og særlig barn, å gjøre og tåle.

Jeg var barnet som ble plaget og som ble forventet å vise forståelse fordi X hadde det jo så vanskelig. Jeg visste at X hadde det vanskelig og skjønte at det hadde sammenheng med oppførselen hans - men det jeg først og fremst satt igjen med, og ikke forsto, var at voksne mente at da var det greit at han plaget meg, det var ikke så viktig hvordan jeg hadde det. Det gjør noe med tilliten til de voksne.

Anonymkode: 16a9a...63c

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon. Det er fint med gode relasjoner til andre foreldre for å få flere perspektiver rundt ting. 
 

Du nevner at vennene ikke er flinke til å stå opp for de som har det vanskelig. Jeg vil si at det er nettopp det din sønn gjør, ved å ikke akseptere at vennene hans blir plaget. Det er mye å forvente av en 10 åring å se bak andres handlinger. Jeg hadde heller ikke akseptert at mine venner ble slått og jeg er voksen. 

Anonymkode: 597e7...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En får prøve å få de til å funke sosialt sammen. Jeg har forsovidt 2 brødre, men aldri snakket med de noen gang (helt bokstavelig talt) - ikke en gang i barndommen. Resultatet er at brødrene mine er mer eller mindre arveløs (litt fordi faren min er født psykopat, og merget en av de 3 barndommsvenninnene jeg hadde før 6 års alder til å tåle å være kj med kreket) , opp mot formuen jeg har.

 

Anonymkode: d9477...f8b

Det er vel temmelig urelevant for denne saken.

Anonymkode: 96b25...358

[skeiv-ostepop]

Vi har en tilsvarende situasjon med ene barnet vårt. Og etter å ha forsøkt en del enkel konflikthåndtering og forsøk på å fikse relasjonen via foreldrene så er vi nå der at vi støtter barnet vårt i å ikke ville ha noe med vedkommende å gjøre.

Barn må òg lære seg å sette grenser for seg selv og dette kan være en sånn måte.

Samtidig har vi og vært tydelige på at en ikke kan forvente at alle tilpasser seg rundt dette, og at man må kanskje samarbeide eller snakke med vedkommende en eller flere ganger fremover. Det har barnet vårt aksepter (og klart) og det har for vår del åpenbart redusert konfliktnivået på skolen. I hvertfall mellom de to.

[kjærring]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har en gutt på 10 år, som ikke lenger vil ha noe å gjøre med en tidligere veldig god venn (X). Visstnok har denne vennen vært slem mot to av hans andre venner (Tore og Lars). Jeg har hatt god kontakt med foreldrene til X opp gjennom, og vet at det er snakk om litt utfordringer. Som vi ikke ser på besøk her, men som kommer mer når de er på skolen. Samtidig får jeg en vond følelse, når X har slitt med å passe inn, og sønnen min egentlig var den som tok X godt imot når X begynte som ny og var med på å inkludere. Plutselig har sønnen min nå snudd ryggen til X. Visstnok har Tore og Lars sagt det er bra, for X har vært slem mot dem. Visstnok slått. 

Sønnen min nekter å snakke med X. Det er ikke snakk om å forsøke dialog. Jeg har prøvd å foreslå alt mulig rundt å invitere, ta med foreldre osv. Jeg får en vond følelse og tenker selv på opplevelser med utestengelse. Sønnen min opplever jeg som empatisk hjemme. Han er egentlig veldig ærlig og forteller også om dårlige ting han gjør. Han er blant de rolige i en klasse, flink på skolen osv. Men ønsker nok å få innpass hos de kulere da han har vært alvorlig syk tidligere og at dette påvirker ham fysisk i dag. Han kan liksom ikke være en av de som hevder seg i fotballen osv.

Vennene er også blant de rolige. Ikke de som gjør ting, men jeg opplever heller ikke at de er flinke til å stå opp for de som har det vanskelig. De hadde sagt at det var bra han ikke var venn med X lenger. De har selv ikke vært venn med X.

Dette ble litt langt, men jeg forsøker å forstå  dynamikken på trinnet. Og tenke hva jeg kan gjøre. Konflikten har nå vart i over en måned. X har vært her mye, og jeg har fått X i hjertet mitt. Får vondt av situasjonen og synes det er trist med slike drama når de ikke er større. Uansett altså, men synd det skal begynne allerede nå. Tidligere virker det mer som ungene bare har ordnet opp og sagt unnskyld til hverandre uten fordeling av så mye skyld.

Anonymkode: a8531...2a0

Støtter de 100% jeg. Vil de ikke ha kontakt så vil de ikke. Slik er det. 

[AnonymBruker]

Hadde latt de ordne opp i dette selv. 

Vennskap er en dynamisk greie. Man vokser inn og faller ut av vennskap, med jevne og ujevne mellomrom. Det må barn lære seg, de må lære seg å håndtere konflikter og ulike sosiale relasjoner, på godt og vondt. 

Anonymkode: 87adf...e1e