vennskap som endte i dyp hjertesorg

[AnonymBruker]

Jeg synes man snakker veldig mye om kjærlighetssorg med en partner, men mye mindre om sorgen man kan føle når man mister en nær venn. Kanskje spesielt når det skjer på grunn av et svik.

Hva skjedde? Klarte dere å tilgi dem?

Og hva er det verste en venn har gjort mot deg? 

Anonymkode: dbc67...88c

[AnonymBruker]

Svik er et veldig dramatisk ord. Jeg har tilgitt venner for ting de har gjort mot meg, og de har tilgitt meg for ting jeg har gjort mot dem. Noen ganger kan man såre hverandre uten at man en gang vet det, så åpenhet og kommunikasjon er viktig.

Anonymkode: 00e81...cf9

[AnonymBruker]

Det verste en venn gjorde mot meg var å fnise da en full person i vennegjengen kalte meg stygge ting. De andre vennene forsvarte meg, hun fniste. Vi var unge og det er tilgitt, men jeg tenker innimellom på at det var vondt. 

Anonymkode: 3cfab...b39

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å miste barnet mitt i alvorlig sykdom, og har stått i en tung og langvarig belastning etter dette. Mine tre beste venninner fra barndommen har trukket seg unna. Ikke en gang at de har spurt hvordan det går. Og når jeg spurte om vi kunne finne på noe hyggelig en dag, så uteble svarene. Det er et svik jeg ikke glemmer, de er ute av livet mitt fra nå av. 

Anonymkode: 80346...18f

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har vært veldig uheldig med venner, har opplevd skikkelig kjipe ting flere ganger.
Sørget vel mest da jeg mistet min aller beste venn gjennom over halve livet på den tiden, for jeg fikk så skrekken at jeg har ikke turt å knytte meg til noen siden. Men, det har skjedd igjen også.
Tør ikke skrive her hva som skjedde pga det blir fort gjenkjennelig for alle som kjenner meg/situasjonene, men vil gjerne følge med i tråden.

Anonymkode: fb0e5...b72

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis personen som har gjort noe galt og sier unnskyld, så bør terskelen for å tilgi være liten. Hvis det ikke er rom for å gjøre feil, så vil personen som opplever svik ikke sitte igjen med mange relasjoner i livet. 

Man bør tilgi det meste så lenge det ikke er snakk om alvorlige lovbrudd.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg holdt på å miste barnet mitt i alvorlig sykdom, og har stått i en tung og langvarig belastning etter dette. Mine tre beste venninner fra barndommen har trukket seg unna. Ikke en gang at de har spurt hvordan det går. Og når jeg spurte om vi kunne finne på noe hyggelig en dag, så uteble svarene. Det er et svik jeg ikke glemmer, de er ute av livet mitt fra nå av. 

Anonymkode: 80346...18f

At personer trekker seg unna trenger ikke å være personlig. Har du reflektert over at det kan være en forsvarsmekanisme, eller at de selv står i vanskelige livssituasjoner? Eller at det minner dem på tidligere traumer?

Jeg har selv trukket meg unna mennesker, hvis personen sto i en situasjon som jeg følte var for tøff. Jeg ville heller prøvd å vise forståelse istedenfor å kutte de ut av livet mitt hvis jeg var deg. Det er alltid en bakliggende årsak for en slik atferd.

Anonymkode: 666ad...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at hvis personen som har gjort noe galt og sier unnskyld, så bør terskelen for å tilgi være liten. Hvis det ikke er rom for å gjøre feil, så vil personen som opplever svik ikke sitte igjen med mange relasjoner i livet. 

Man bør tilgi det meste så lenge det ikke er snakk om alvorlige lovbrudd.

At personer trekker seg unna trenger ikke å være personlig. Har du reflektert over at det kan være en forsvarsmekanisme, eller at de selv står i vanskelige livssituasjoner? Eller at det minner dem på tidligere traumer?

Jeg har selv trukket meg unna mennesker, hvis personen sto i en situasjon som jeg følte var for tøff. Jeg ville heller prøvd å vise forståelse istedenfor å kutte de ut av livet mitt hvis jeg var deg. Det er alltid en bakliggende årsak for en slik atferd.

Anonymkode: 666ad...4c0

Hun skal vise forståelse for at vennene syntes at hennes situasjon var for tøff? Hvor navlebeskuende kan man egentlig bli? 

Noen står i en situasjon der de kan miste barnet sitt, og med alt som følger med her. Så skal man ha forståelse for at vennene synes det blir for tøft for dem?? 

Nei, det skal man aldeles ikke.  Når man står i en slik situasjon har man mer enn nok med seg selv og sine nærmeste. Da skal gode venner vise seg fra sin beste side, og være akkurat det. En god venn. 

Anonymkode: 00777...68e

[lollymolly]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at hvis personen som har gjort noe galt og sier unnskyld, så bør terskelen for å tilgi være liten. Hvis det ikke er rom for å gjøre feil, så vil personen som opplever svik ikke sitte igjen med mange relasjoner i livet. 

Man bør tilgi det meste så lenge det ikke er snakk om alvorlige lovbrudd.

At personer trekker seg unna trenger ikke å være personlig. Har du reflektert over at det kan være en forsvarsmekanisme, eller at de selv står i vanskelige livssituasjoner? Eller at det minner dem på tidligere traumer?

Jeg har selv trukket meg unna mennesker, hvis personen sto i en situasjon som jeg følte var for tøff. Jeg ville heller prøvd å vise forståelse istedenfor å kutte de ut av livet mitt hvis jeg var deg. Det er alltid en bakliggende årsak for en slik atferd.

Anonymkode: 666ad...4

men som vennine så har man en type plikt til å være der for hverandre. Det er egoistisk å trekke seg unna en nær person når de har det tøft, bare fordi «det blir for mye for dem». 

[lollymolly]

men som vennine så har man en type plikt til å være der for hverandre. Det er egoistisk å trekke seg unna en nær person når de har det tøft, bare fordi «det blir for mye for dem». 

[lollymolly]

❤️‍🩹

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det flere ganger. Blant annet da min beste venn gjennom veldig mange år plutselig bestemte seg for at det var nok, jeg gikk gjennom et brudd og var oppløst. I mitt liv har brudd med venner vært det vanligste. Jeg har ikke hatt mye kjærlighetssorg, men har hatt mye sorg over vennskap som har tatt slutt. 
 

Jeg er i stabilt forhold, og har vært det i over 20 år. Så det er vennskap jeg har søkt mest i livet. 

Anonymkode: 120e3...b7f

[AnonymBruker]

Hva slags svik refererer du til TS? 

Anonymkode: 9e350...aba

[AnonymBruker]

Innlegg 6 her er noe av det styggeste jeg har lest!! Vedkommende har vert gjennom ett traume, med sykt barn og påfølgende utfordringer. Null støtte fra venner, og det skal man tilgi? Nei vet du hva!!

Jeg hadde selv en tøff fødsel i -94. Barnet fikk dessverre følgeskader og er lett funksjonshemmet. Vi har vært SÅ heldige, han lever et bra liv, bor for seg selv. Men, vi har ett barn livet ut. Noen, dessverre få, venner taklet dette, og var der som før. Dessverre (eller ikke), forsvant de fleste fra livet vårt. I dag tenker jeg helt ærlig "good riddance" altså...

Mtp venner som hat skuffet på andre plan - ja, jeg har opplevd det også, hvem har ikke det? å kutte dem ut eller ikke kommer an på hva du selv tolererer, og hva vedkommende har gjort/ sagt. For min del er det spesielt en jeg aldri kommer til å tilgi. Hun var (trodde jeg), min aller nærmeste, en jeg kunne stole på over alt og alle. Vi var nære og gode venner i 45(!) år. Så ble hun mer og mer opptatt av fasade, penger og andre overfladiske ting. Javel, vi beholdt kontakten. Hun begynte å komme med kommentarer om kroppen min, klesstil, oppførsel, sminke, kosmetiske operasjoner(!) hun mente jeg burde forholde meg til. Hun kommenterte meg og min oppførsel/ person på ekstremt nedlatende vis blant felles venner, mens jeg var tilstede, og direkte til meg. Jeg valgte å ikke konfrontere det der og da for å ikke være "den vanskelige". Gidder bare ikke offentlige konfrontasjoner, tenkte at dette tar jeg på privaten senere. Så fikk jeg vite av en felles venninne at hun snakket enda mer nedsettende om meg til enkeltpersoner. Ringte "venninnen", og ba henne på kaffe og prat, flere ganger, for å få svar/ klarhet. Svaret? Setningen min var ikke fullt ute engang før hun sa: "Nei, det får jeg ikke til altså, er så opptatt". Hver gang. Null imøtekommenhet, ingen forslag til alternative dager å møtes/ prates på. Så jeg fikk jo svaret mitt egentlig. Hun var ikke interessert. Etter 45 år eksisterte vi på totalt forskjellige planeter, så jeg tenker det var best sånn tross alt. Ikke snakket med henne på 2 år, og har ikke savnet henne heller. 40 år med fantastisk vennskap og mye morro, 5 år med nedrighet. Verdt de 40 årene, skulle gjerne vært foruten de 5 siste...

Anonymkode: 533e9...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Jeg synes man snakker veldig mye om kjærlighetssorg med en partner, men mye mindre om sorgen man kan føle når man mister en nær venn. Kanskje spesielt når det skjer på grunn av et svik.

Hva skjedde? Klarte dere å tilgi dem?

Og hva er det verste en venn har gjort mot deg? 

Anonymkode: dbc67...88c

En god venninne jeg endelig hadde fått god kontakt med igjen etter flere år. Barna våre var akkurat like gamle. Følte meg så bra som hadde funnet henne igjen.

Og så fikk jeg meg ny kjæreste. En i vennegjengen vår. Var hun som dyttet oss mot hverandre, hintet om at vi passet bra sammen og at han likte meg (noe han gjorde lenge men ikke sa til noen). 

Da vi endelig ble sammen så raknet hun helt. Hun ble tydelig ekstremt sjalu.

Endte med at hun og kjæresten min møttes på byen, hun ble overstadig beruset og både prøvde seg på han og brukte hele kvelden på å snakke mye dritt om meg. Prøvde å få han vekk fra meg. 

Han visste ikke hvordan han skulle tolke det, men fortalte meg alt underveis mens det skjedde. 

Vi snakket aldri med henne igjen. Jeg var knust da og er knust fremdeles. Det er 3 år siden. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det skjedde eller hvordan hun kunne gjøre noe sånt. 

Anonymkode: a33d7...edf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Innlegg 6 her er noe av det styggeste jeg har lest!!

Fint å se at flere reagerer.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at hvis personen som har gjort noe galt og sier unnskyld, så bør terskelen for å tilgi være liten. Hvis det ikke er rom for å gjøre feil, så vil personen som opplever svik ikke sitte igjen med mange relasjoner i livet. 

Man bør tilgi det meste så lenge det ikke er snakk om alvorlige lovbrudd.

At personer trekker seg unna trenger ikke å være personlig. Har du reflektert over at det kan være en forsvarsmekanisme, eller at de selv står i vanskelige livssituasjoner? Eller at det minner dem på tidligere traumer?

Jeg har selv trukket meg unna mennesker, hvis personen sto i en situasjon som jeg følte var for tøff. Jeg ville heller prøvd å vise forståelse istedenfor å kutte de ut av livet mitt hvis jeg var deg. Det er alltid en bakliggende årsak for en slik atferd.

Anonymkode: 666ad...4c0

Hadde jeg hatt en venn med så lite respekt for meg som den tankegangen din er, da hadde jeg satt spørsmål på hvor lite psykisk sterkt jeg var og hvor respekten for meg selv hadde blitt av.

Rom for små feiltrinn, ja. Og nei; man skal ikke godta et unnskyld og tilgi "det meste" over lav sko hvis man blir behandlet som søppel. "Jeg kan jo bare si unnskyld og jeg er lett off the hook. Hun bare naivt godtar."

Anonymkode: 82ff2...407

[AnonymBruker]

Hun opptok hele min tid, all min energi og holdt hele mitt fokus på henne med diskusjoner.

Hun tok opp noe jeg hadde gjort, noe jeg sa, lagde misforståelser, tok ord ut av kontekst, langet ut om hvor såret hun var, laget bagatellerer til langdryge diskusjoner der hun var offeret.

Meg og min empati brukte all tid og energi på henne mens det pågikk, på å forklare, gjøre det godt igjen. Hun innså at hun overreagerte og sa unnskyld. Hun var hyggelig og fornøyd, da fikk jeg litt pusterom. Jeg slappet av, ble mer energisk, fikk fokusere på hobbyen min og andre ting som er viktig for meg.

Et par dager senere startet hun igjen, noe jeg sa trigget noen følelser hos henne og all min fokus og energi var tilbake på henne. Diskusjon i timesvis, over flere dager før hun igjen kom til hektene og ba om unnskyldning. "Unnskyld, men det var bare fordi at.." og "unnskyld, men du fikk meg til å...".

Tok ikke lange tiden med hyggelige dager, disse fine dagene da jeg kunne drive med selvrealisering før det var på'n igjen og all min tid og fokus var igjen tilbake på henne.

Dette holdt fokuset mitt så snevret på henne at jeg ikke skjønte hva som foregikk før det hadde pågått nokså lenge.

Anonymkode: 82ff2...407

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at hvis personen som har gjort noe galt og sier unnskyld, så bør terskelen for å tilgi være liten. Hvis det ikke er rom for å gjøre feil, så vil personen som opplever svik ikke sitte igjen med mange relasjoner i livet. 

Man bør tilgi det meste så lenge det ikke er snakk om alvorlige lovbrudd.

At personer trekker seg unna trenger ikke å være personlig. Har du reflektert over at det kan være en forsvarsmekanisme, eller at de selv står i vanskelige livssituasjoner? Eller at det minner dem på tidligere traumer?

Jeg har selv trukket meg unna mennesker, hvis personen sto i en situasjon som jeg følte var for tøff. Jeg ville heller prøvd å vise forståelse istedenfor å kutte de ut av livet mitt hvis jeg var deg. Det er alltid en bakliggende årsak for en slik atferd.

Anonymkode: 666ad...4c0

Fy faen hva feiler det deg??? Har selv mistet et barn og hadde til slutt INGEN!! ALLE stakk. Men fått unnskyldning i ettertid på at de ikke forsto hvordan det var. Jeg kommer aldri til å glemme at på mitt mest sårbare sto jeg der og hadde mistet mitt første barn uten støtte annet enn fra familie. Man stiller opp!! Uansett hvor tøft det er for de på utsiden! 

Anonymkode: b2b2e...d60

[HMK]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Jeg synes man snakker veldig mye om kjærlighetssorg med en partner, men mye mindre om sorgen man kan føle når man mister en nær venn. Kanskje spesielt når det skjer på grunn av et svik.

Hva skjedde? Klarte dere å tilgi dem?

Og hva er det verste en venn har gjort mot deg? 

Anonymkode: dbc67...88c

Jeg har blitt sviktet av flere veldig nære venner tidligere i livet. Min bestevenninne lå med kjæresten min. Det verste er at jeg ikke brøt med noen av dem. Jeg var veldig ung og lot folk tråkke på meg. Ingen av dem er i livet mitt nå, selv om vi fikk barn sammen, denne eksen og jeg. 

Noen år senere hadde jeg ei venninne som gikk gjennom en livskrise pga brudd med en hun hadde to barn med. Jeg har aldri stilt opp så mye for en venninne før. Hun strevde veldig økonomisk. Jeg betalte flere regninger for henne. Både barnehage og strømregninger. Jeg tegnet til og med telefonabonnement og la henne under min familiepakke, slik at hun kunne ringe meg gratis. Døgnet rundt. Jeg stilte opp 150% i nesten 2 år. Plutselig en dag ghostet hun meg. Helt ut av det blå. Betalte meg aldri tilbake. Bare blokkerte meg. Så viste det seg at hun hadde blitt sammen med eksen igjen, til tross for alle beskyldninger om både rus og det ene med det andre i nesten to år. Jeg har aldri noensinne følt meg så brukt og så liten noensinne. 

Nå er dette nærmere 20 år siden. Og noe slikt hadde ikke skjedd dag. Jeg trenger ikke en million dårlige venner. Det holder med et knippe kvalitetsvenner. 😜 

[AnonymBruker]

Jeg savner ikke venner som svikter meg. Knytter meg ikke så mye til mennesker dessverre, jeg tenker at det er for risikabelt. Det å gi noen muligheten til å såre meg har blitt mindre og mindre fristende opp gjennom årene.

Anonymkode: edbb3...09a

[AnonymBruker]

Det fyller en hel bok å skrive alt, så her er litt av det. Vi var nære venner i 10+ år. Bodde sammen og alt. For å si det sånn gikk det fort (dager) fra «du er bestevennen og favoritt personen min» ,til at hun hele tre ganger dreit i om jeg døde, og hun dyttet meg utfor stupet hun hadde reddet meg fra. Hvorfor? En tidligere venninne sendte mld til henne og de ble visst bestevenner på dagen. Da ble jeg ghostet. På bursdagen min…..Jeg skulle flytte inn og alt. Jeg kommer aldri til å tilgi det. Du må ha et rimelig iskald hjerte når du ikke bryr deg om «bestevennen» din dør, fordi du fikk en ny bestevenn på dagen. 
 

Venter på hjelp/terapi. Så ille var sviket. Blir sint og lei meg av å skrive om det, jeg fortjente ikke det. Det går an å avslutte vennskapet på en måte som ikke gjør at man trenger terapi etterpå. 

Anonymkode: 78597...173