Vanskelig med kjæreste som har blitt student

[AnonymBruker]

Kjæresten begynte på heltidsstudie i høst, i tillegg til at han jobber en del ved siden av og også har en tidkrevende hobby, og han ønsker også å henge med studievenner på fritiden. Han er også veldig spontan og dårlig til å planlegge. Dette har ført til at vi har sett hverandre mindre i det siste, og jeg syns det er vanskelig å navigere hvor masete jeg skal være. Jeg er en person som liker å planlegge uka. Vi har vært sammen i 3 år og levd fint med dette, men merker det er mye vanskeligere nå. Han vil være sammen med meg, men han vet at jeg blir skuffet om vi planlegger noe og han plutselig finner på noe annet, så derfor unngår han enda mer planlegging, og jeg merker det fører til at jeg unngår å planlegge andre ting fordi jeg vil være "tilgjengelig" når han har mulighet..

I tillegg er moren hans syk og han jobber hardt for å bidra med å forsørge familien, noe jeg har full forståelse for. Jeg merker derfor at det er veldig mye lettere for meg å akseptere om han får en spontan ekstravakt, enn om han feks spontant blir med på filmkveld med de andre studentene... Han er også 4-5 år eldre enn de andre studentene, så jeg skjønner nok kanskje ikke helt hvorfor det frister å henge med dem, men det kan også være fordi jeg selv var veldig usosial og fokuserte bare på skole når jeg studerte. Og han har heller aldri vært glad i å feste før mens nå er han med dem ut på byen osv, som jeg dessverre også syns er ukomfortabelt.

Hvor mye tenker dere at man kan "forvente" av planlegging og prioritering i denne situasjonen? Jeg håper jo kanskje også at det dabber litt av med det sosiale med skolen etterhvert, at det er mest i starten, men er det kanskje like mye alle årene? Han går bachelor og merker at 3 år med dette blir slitsomt. Jeg ønsker heller ikke å være en kontrollerende kjæreste, så har ikke tatt opp noe med han enda annet enn at jeg skulle ønske vi ses oftere, men usikker på hvordan jeg skal legge det frem uten å høres ut som jeg vil bestemme over hans fritid..

Anonymkode: 77beb...3a8

[AnonymBruker]

Ta en samtale om hvor forholdet er på vei, og hva dere begge ønsker å få ut av forholdet.  
Ser han på forholdet som midlertidig? Ønsker han å stifte familie med deg, og i så fall når?  
Er du villig til å forsørge ham om han trapper ned på jobbing? Snakk godt sammen om disse tingene.

Anonymkode: eed67...c09

[AnonymBruker]

Han er helt åpenbart på vei ut av forholdet. 

Anonymkode: ddb75...72f

[AnonymBruker]

Ingen av oss ønsker å få barn, men vi har snakket om å flytte sammen etterhvert. Men begge eier hver sin liten leilighet og ikke lett å selge og kjøpe noe nytt og større mens han er student og ikke har god nok inntekt. Jeg har heller ikke veldig god økonomi og dessverre ikke mulighet til å forsørge han om han trapper ned jobb.

 

Hvordan tenker du at han åpenbart er på vei ut av forholdet? Vi har det veldig fint når vi er sammen og vi har masse kontakt hver dag på tlf, vi bare møtes sjeldnere enn vanlig. Jeg tenker jo også at det kanskje går seg til etterhvert som han har blitt kjent med klassen, at det da blir mindre "nødvendig" å bruke tid med dem, men usikker på om det bare er ønsketenkning. Han er også en mye mer avslappet type enn meg, og dersom vi skal være sammen resten av livet bør det jo gå bra med perioder der vi ser hverandre mindre, men syns likevel det er vanskelig.

 

TS

Anonymkode: 77beb...3a8

[AnonymBruker]

Hadde ikke orka en sånn fyr. Og hadde dere hatt det så bra, så hadde han prioritert deg, ikke alt annet. 

Anonymkode: 37ca5...dd0

[AnonymBruker]

Flott å bli student så man får en utdanning og jobb man vil ha, men har man blitt voksen og etablert seg med plikter så utgår studentlivet i stor grad tenker jeg. 

Ellers kan du jobbe med å jenke behovet for å ha en plan for uka. Planlegg/avklar viktige ting, men generell planlegging er bare slitsomt og unødvendig med mindre man har en diagnose eller 10.

Anonymkode: 33a07...8d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjæresten begynte på heltidsstudie i høst, i tillegg til at han jobber en del ved siden av og også har en tidkrevende hobby, og han ønsker også å henge med studievenner på fritiden. Han er også veldig spontan og dårlig til å planlegge. Dette har ført til at vi har sett hverandre mindre i det siste, og jeg syns det er vanskelig å navigere hvor masete jeg skal være. Jeg er en person som liker å planlegge uka. Vi har vært sammen i 3 år og levd fint med dette, men merker det er mye vanskeligere nå. Han vil være sammen med meg, men han vet at jeg blir skuffet om vi planlegger noe og han plutselig finner på noe annet, så derfor unngår han enda mer planlegging, og jeg merker det fører til at jeg unngår å planlegge andre ting fordi jeg vil være "tilgjengelig" når han har mulighet..

I tillegg er moren hans syk og han jobber hardt for å bidra med å forsørge familien, noe jeg har full forståelse for. Jeg merker derfor at det er veldig mye lettere for meg å akseptere om han får en spontan ekstravakt, enn om han feks spontant blir med på filmkveld med de andre studentene... Han er også 4-5 år eldre enn de andre studentene, så jeg skjønner nok kanskje ikke helt hvorfor det frister å henge med dem, men det kan også være fordi jeg selv var veldig usosial og fokuserte bare på skole når jeg studerte. Og han har heller aldri vært glad i å feste før mens nå er han med dem ut på byen osv, som jeg dessverre også syns er ukomfortabelt.

Hvor mye tenker dere at man kan "forvente" av planlegging og prioritering i denne situasjonen? Jeg håper jo kanskje også at det dabber litt av med det sosiale med skolen etterhvert, at det er mest i starten, men er det kanskje like mye alle årene? Han går bachelor og merker at 3 år med dette blir slitsomt. Jeg ønsker heller ikke å være en kontrollerende kjæreste, så har ikke tatt opp noe med han enda annet enn at jeg skulle ønske vi ses oftere, men usikker på hvordan jeg skal legge det frem uten å høres ut som jeg vil bestemme over hans fritid..

Anonymkode: 77beb...3a8

Sånn jeg ser det så har ikke du noen naturlig plass i livet hans lengre. Hva hvis du ikke tar kontakt hele tiden, hvor lang tid tar det før han tenker på å bruke tid med deg? 

Anonymkode: 63eba...62f

[AnonymBruker]

Det sosiale er en del av det å være student, viktig å ha nettverk og kjenne de andre. 

Men dere må diskutere en balansegang.
Forventninger.  Hvor ofte skal dere sees minimum og hva skal dere gjøre da? Hvor ofte har dere møttes ? Hva er differansen her? Og fremover. 
 

 

 

 

Anonymkode: d6e61...22f

[Romantikk]

Han høres utrolig fin ut. Min kjæreste er og litt sånn. Jeg liker å planlegge, han ikke. Veldig lignende til det du sier om det. Det eneste forskjellen er at jeg ikke unngår å planlegge, og vil sette av tid i tilfelle han har tid. Men det vil ikke si at jeg synes det er knirkefritt for det. 

Noen ganger kolliderer det at han vil noe spontant, mens jeg har lagt andre planer for meg selv, siden han ikke har kunnet planlegge. Dermed har han noen ganger tatt seg litt sammen med å ville planlegge, for sånn er det med meg. Jeg er nok en som veldig godt liker å planlegge. Føler jeg har mer kontroll da. Det må han godta. Faktisk er det ikke alltid jeg vil gjøre noe spontant han foreslår, selv om jeg egentlig kan. Hvis ting kommer veldig spontant, er det noen ganger slik at jeg bare hadde sett for meg å ta en rolig kveld hjemme, så da gjør jeg det.

Ser at mange andre kritiserer han. Jeg ser på det motsatt. Vi er forskjellige. Han er jo en som ikke vil love noe, planlegge noe, da han ikke kan si det med sikkerhet. Er ikke det fint, da? Verre med de som planlegger og så blir det aldri, fordi de prioriterer  eller skal noe annet.

 Jeg tror neppe han ikke prioriterer deg, eller på vei ut, som noen hentyder her. Han har mange ting å gjøre. Å være sosial med medstudenter, er også en fin ting, og har mye å si for det sosiale liv. Gled deg for hans del.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: b3ff5...d78

[AnonymBruker]

Er det seriøst et problem å henge med noen som er 4-5 år eldre eller yngre? jeg går jo ut i fra at vi ikke snakker 15 og 20 år, siden de alle studerer? 

Du høres klengete og kontrollerende ut. Jeg hadde fått helt klaustrofobi av en sånn kjæreste. Og svarene her om at du må prate med ham om "Hvor ofte skal dere sees minimum og hva skal dere gjøre da?" Hva er dette slags syke greier? 

Man er i et forhold, ikke i et fangenskap. Hvis man ikke er kompatible på hvor ofte man ønsker å møtes, å hvor ofte man skal ha sex, hvor ofte snakke på telefon eller hvor fort man skal svare på meldinger etc, er det kanskje bedre å droppe greia enn å tvinge noen til å gjøre som du vil?

Jeg hadde ikke villet være i et forhold med en som skulle ut på fylla hver helg, men det er fordi jeg ikke liker sånne personer. Jeg har jo heller ikke lyst å tilbringe helgen sammen med en person som egentlig ikke har lyst å være sammen med meg, og heller vil gjøre noe annet sammen med noen andre. Og for meg hadde det være kvelende å skulle være sammen med samme person hver helg. Jeg har vært gift i 20 år, og vi gjøre veldig mye hver for oss, for oss funker det strålende, og så har vi det veldig fint sammen også, inn i mellom, men ikke for ofte 😂 Det er ingen fasit om at man er på vei ut av et forhold fordi man ikke orker å sitte på fanget til hverandre hele tiden. Men klengete personer bør kanskje dele livet med en annen klenge person, og ikke med en som er mer selvstendig.

Anonymkode: a2144...2b7

[AnonymBruker]

Tenker du det er greit, da?

At han velger å si han «ikke kan planlegge» fordi det kan komme noe som er bedre i siste liten som han velger å prioritere over deg, med påskudd at han «ikke vil skuffe» deg?

Er det greit? For det ville ikke vært greit for meg. Som absolutt hovedregel er det man takket først ja til det man prioriterer. Ja, det skjer selvsagt at feks en slektning eller venn som man ikke ser ofte bare kan treffes den ene kvelden man har planer. Da spør man den man har lagt planer med om det er greit. Vedkommende svarer naturligvis som hovedregel ja, men kan svare nei. Da holder man seg til den første planen, fordi alternativet er frekt. 

Hvorfor har dere to valgt å lage dere et system der du er «backup» om livet ikke byr på moro?

Romantikk skrev (12 minutter siden):

Han høres utrolig fin ut. Min kjæreste er og litt sånn. Jeg liker å planlegge, han ikke. Veldig lignende til det du sier om det. Det eneste forskjellen er at jeg ikke unngår å planlegge, og vil sette av tid i tilfelle han har tid. Men det vil ikke si at jeg synes det er knirkefritt for det. 

Noen ganger kolliderer det at han vil noe spontant, mens jeg har lagt andre planer for meg selv, siden han ikke har kunnet planlegge. Dermed har han noen ganger tatt seg litt sammen med å ville planlegge, for sånn er det med meg. Jeg er nok en som veldig godt liker å planlegge. Føler jeg har mer kontroll da. Det må han godta. Faktisk er det ikke alltid jeg vil gjøre noe spontant han foreslår, selv om jeg egentlig kan. Hvis ting kommer veldig spontant, er det noen ganger slik at jeg bare hadde sett for meg å ta en rolig kveld hjemme, så da gjør jeg det.

Ser at mange andre kritiserer han. Jeg ser på det motsatt. Vi er forskjellige. Han er jo en som ikke vil love noe, planlegge noe, da han ikke kan si det med sikkerhet. Er ikke det fint, da? Verre med de som planlegger og så blir det aldri, fordi de prioriterer  eller skal noe annet.

 Jeg tror neppe han ikke prioriterer deg, eller på vei ut, som noen hentyder her. Han har mange ting å gjøre. Å være sosial med medstudenter, er også en fin ting, og har mye å si for det sosiale liv. Gled deg for hans del.

Det å ikke ønske å planlegge fordi man ønsker ha muligheten til å takke ja til mer spennende ting er ikke «fint». Det er å velge å prioritere seg selv og sitt over partneren. Og man er ikke «forskjellige». Man velger sin egen adferd. Man velger å ikke forplikte seg. Det er et valg og må omtales som et valg. Handlinger og prioriteringer er ikke noe som «bare skjer». Det krever aktive valg over tid.

Man planlegger. Og så er man forpliktet. Og alt annet er ikke «forskjellige», det er dårlig folkeskikk.

Anonymkode: 441cd...016

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er helt åpenbart på vei ut av forholdet. 

Anonymkode: ddb75...72f

Kan du utdype resonnementet ditt? Eller er dette bare ren synsing? 

Anonymkode: b3ff5...d78

[Romantikk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tenker du det er greit, da?

At han velger å si han «ikke kan planlegge» fordi det kan komme noe som er bedre i siste liten som han velger å prioritere over deg, med påskudd at han «ikke vil skuffe» deg?

Er det greit? For det ville ikke vært greit for meg. Som absolutt hovedregel er det man takket først ja til det man prioriterer. Ja, det skjer selvsagt at feks en slektning eller venn som man ikke ser ofte bare kan treffes den ene kvelden man har planer. Da spør man den man har lagt planer med om det er greit. Vedkommende svarer naturligvis som hovedregel ja, men kan svare nei. Da holder man seg til den første planen, fordi alternativet er frekt. 

Hvorfor har dere to valgt å lage dere et system der du er «backup» om livet ikke byr på moro?

Det å ikke ønske å planlegge fordi man ønsker ha muligheten til å takke ja til mer spennende ting er ikke «fint». Det er å velge å prioritere seg selv og sitt over partneren. Og man er ikke «forskjellige». Man velger sin egen adferd. Man velger å ikke forplikte seg. Det er et valg og må omtales som et valg. Handlinger og prioriteringer er ikke noe som «bare skjer». Det krever aktive valg over tid.

Man planlegger. Og så er man forpliktet. Og alt annet er ikke «forskjellige», det er dårlig folkeskikk.

Anonymkode: 441cd...016

Hvis det er sånn som du har tolket det, er jeg enig med deg. Jeg tolker det mer som at han har vondt for å si nei til sine foreldre, og også ønsker han å være sosial med sine medstudenter, studere og jobbe. 

Nå studerer ikke kjæresten min, men at han stadig stiller opp for andre og andre stiller opp for ham, og at han hjelper sin mor, tar jeg positivt. Selv om det går utover tiden oss to. Jeg vet at med meg kan han slappe av,  og at det faktisk er helt greit for meg. Jeg vet vi har så mye god kvalitetstid uansett. 

[AnonymBruker]

Kanskje dere kan bli enige om noen faste dager i uka? 

Anonymkode: ff7b1...aa4

[AnonymBruker]

Det særeste for meg i hele innlegget ditt, er at du mener 4-5 års aldersforskjell betyr at man ikke kan være venner. Du må være veldig ung og umoden med et sånt syn. Jeg skjønner kjæresten din godt. Man skal være tre år sammen på studier, gjerne mer om det blir master, og de årene blir uendelig mye kjekkere og lettere om man er venner med medstudentene sine. Dessuten skaper man ett nettverks om skal vare hele livet. Semesteret har bare vart i 6 uker, det er klart han skal bruke tid å å blir kjent og finne plassen sin sosialt med medstudentene. Du fremstår veldig krevende og fengslende i din omtale av forholdet. Hvis ting ikke er på din måte, etter dine prioriteringer er det feil. Hvis det er viktig for deg bør du kanskje avslutte og finne en du kan fange og få viljen din med, så kan kjæresten finne en som verdsetter en sosial fyr med økonomisk sams og omsorg for familien. 

Anonymkode: e05d7...b62

[AnonymBruker]

Jeg tenker bare dere må snakke sammen om hvordan dere ønsker å være kjærester, og hvor mye dere skal være sammen. Det burde gå fint å planlegge én eller to dager i uken der dere er sammen. Har man lagt en sånn plan, burde det vært høy terskel for å avlyse.

Anonymkode: 0ab6f...59c

[AnonymBruker]

Hvor ofte sees dere? Virker som det er kræsj i hva dere ønsker i et forhold. Hvertfall beskrivelsesmessig vitner det til lite initiativ eller behov fra hans side å bruke mer tid. Litt rart å ikke kunne sette av litt tid for kvalitetstid for å pleie forholdet. 
 

Lurt å ikke holde av «fri» i tilfelle han stiller seg tilgjengelig. Se venner, dra på utflukten, eller karaoke, treningsgruppetimen. Osv. 

Anonymkode: 136d9...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Tenker du det er greit, da?

At han velger å si han «ikke kan planlegge» fordi det kan komme noe som er bedre i siste liten som han velger å prioritere over deg, med påskudd at han «ikke vil skuffe» deg?

Er det greit? For det ville ikke vært greit for meg. Som absolutt hovedregel er det man takket først ja til det man prioriterer. Ja, det skjer selvsagt at feks en slektning eller venn som man ikke ser ofte bare kan treffes den ene kvelden man har planer. Da spør man den man har lagt planer med om det er greit. Vedkommende svarer naturligvis som hovedregel ja, men kan svare nei. Da holder man seg til den første planen, fordi alternativet er frekt. 

Hvorfor har dere to valgt å lage dere et system der du er «backup» om livet ikke byr på moro?

Det å ikke ønske å planlegge fordi man ønsker ha muligheten til å takke ja til mer spennende ting er ikke «fint». Det er å velge å prioritere seg selv og sitt over partneren. Og man er ikke «forskjellige». Man velger sin egen adferd. Man velger å ikke forplikte seg. Det er et valg og må omtales som et valg. Handlinger og prioriteringer er ikke noe som «bare skjer». Det krever aktive valg over tid.

Man planlegger. Og så er man forpliktet. Og alt annet er ikke «forskjellige», det er dårlig folkeskikk.

Anonymkode: 441cd...016

Helt enig med alt dette. 

Ts, først og fremst må du slutte med å stå "på vent". Han må ta konsekvensen av å få nei til å treffe deg når det plutselig passer han (fordi ingenting bedre dukket opp...). Legg planer for din egen del. 

Jeg tror det vil være langt mer effektivt enn en samtale om hvor ofte dere må treffes minimum. Det kan potensielt få han til å føle seg kvelt, som noen sier, mens det å få nei til å treffes fordi du har lagt andre planer er en helt naturlig konsekvens. Han er blutt bortskjemt med at du alltid er klar for han, og han er iallfall ikke redd for å miste deg uansett hvor uhøflig han er som prioriterer mer gøye planer 🙄

Men TS, han har vel invitert deg med ut på byen med disse? Eller noe annet? Han har vel gjort en innsats for at du skal få treffe dem og bli litt kjent med dem du også? Gjør han en innsats der for å inkludere deg?

Anonymkode: 55f5e...46f

[AnonymBruker]

Jeg er 30, han er 28, og mange av medstudentene er rundt 23 og en del er 19-20 år. Det er noen få som er mer på hans alder også, og jeg har forståelse for at han ønsker å bli kjent med dem han skal studere med i 3 år, til en viss grad 😅 

 

Setter pris på at folk svarer, men ser at folk danner seg tydelige bilder her ut fra lite info, og tillegger meg meninger jeg ikke har. Jeg tror jeg får slå meg til ro med at sånn er det en periode nå og at når han er bedre kjent med dem så vil det også bli mer tid til oss igjen. Viss han da ikke allerede er på vei ut som noen her mener bastant 😅 så får jeg bare se etterhvert om det blir lettere å planlegge eller om jeg bør ta det opp med han. Mitt eget sosiale liv har heller ikke blomstret i det siste og selv om jeg i utgangspunktet trives veldig godt i eget selskap kan nok det også være en del av grunnen til at jeg syns dette er litt vanskelig.

 

TS

Anonymkode: 77beb...3a8