Har aldri fått ros av mine foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er en godt voksen kvinne nå, men gjennom oppveksten erfarte jeg at mine foreldre og da særlig mamma, aldri skrøt av meg når hun satt sammen med sine bekjente/venninner som snakket fint om sine barn, selv om jeg hadde gjort det samme som mine venninner.

Husker jeg ble lei meg og savnet ros.

Jeg spurte henne flere ganger da jeg ble voksen om hvorfor hun aldri snakket fint om meg eller ga meg komplimenter når hun snakket med andre folk, og da sa hun at det gjorde hun, men det stemmer ikke.

Vet ikke om hun trodde det selv eller at hun løy til meg.

Da kjæresten min døde for to år siden, leste jeg et dikt til han i bisettelsen.

Det var helt jævlig,  men jeg klarte å gjennomføre uten å briste i gråt og var stolt av meg selv for at jeg leste diktet.

Mine foreldre sa INGENTING.

Forrige helg giftet min eneste datter seg, og jeg holdt tale i bryllupet.

Jeg hadde brukt ukesvis på talen og var kjempenervøs før jeg skulle lese den opp i mikrofon foran 70 gjester, men brudeparet ble både glade og rørte, så da var jeg fornøyd med egen innsats.

Mine foreldre kommenterte ingenting.

På grunn av dette, har jeg vært veldig bevisst på å rose min datter hele livet når hun har utmerket seg i noe eller gjort noe som er bra for seg selv eller andre.

Gjennom livet mitt har jeg 80 % mer kritikk enn rosende ord.

 

Anonymkode: e53a7...851

[AnonymBruker]

Er det ingen som har opplevd/opplever det samme?

Ts

Anonymkode: e53a7...851

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det ingen som har opplevd/opplever det samme?

Ts

Anonymkode: e53a7...851

Jo, det manglet på ros og kjærlighet ja. I aller høyeste grad.

Men akkurat de eksemplene du nevner nå hadde jeg ikke tenkt på at noen skulle bemerket seg. 
 

Så det kan jo være du er blitt ekstra sår på dette? 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Jo, det manglet på ros og kjærlighet ja. I aller høyeste grad.

Men akkurat de eksemplene du nevner nå hadde jeg ikke tenkt på at noen skulle bemerket seg. 
 

Så det kan jo være du er blitt ekstra sår på dette? 

Vil si det er helt normalt å få positive tilbakemeldinger på slike taler, både fra venner, bekjente, øvrig slekt og ikke minst egne foreldre. 

Anonymkode: 606a4...283

[AnonymBruker]

Husker en kompliment jeg fikk av min mor, "du er ikke så dum som du ser ut".  

Anonymkode: 7db9a...091

[AnonymBruker]

Vokst opp slik jeg også. Tror bare det er noe med en viss generasjon og måten de vokste opp. Veldig jantelov preg. Jeg har lært. Å mine unger får også skryt når de fortjener det.

Anonymkode: 87d53...c39

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (9 minutter siden):

Jo, det manglet på ros og kjærlighet ja. I aller høyeste grad.

Men akkurat de eksemplene du nevner nå hadde jeg ikke tenkt på at noen skulle bemerket seg. 
 

Så det kan jo være du er blitt ekstra sår på dette? 

Nei, du dette er jeg veldig uenig i. Jeg syns ikke hun er sår på dette - det er absolutt slike ting man kan forvente å få ros for. 

Anonymkode: f4215...fd7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igien. Vokste opp med min far (mor døde), og han ga sjeldent positive tilbakemeldinger, men kommenterte alt jeg gjorde feil. Greit at man skal veilede barnet sitt, selvfølgelig, men motivasjonen blir jo drept totalt når man ikke blir verdsatt. Så jeg føler meg som en vissen blomst som ikke fikk nok vann. Jeg liker å gi til andre det jeg ikke fikk selv - SKRYT. Det å bli sett, hørt og godtatt. 

Jeg tror ikke foreldre som holder på slil vet hvor skadelig det er.

Anonymkode: 35b80...5cb

[AnonymBruker]

Aldri fått ros jeg heller. Var stort sett overlatt til meg selv. Er en raring, men fått til mye likevel. 

Anonymkode: f2f12...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er det ingen som har opplevd/opplever det samme?

Ts

Anonymkode: e53a7...851

Aldri fått noe ros eller tilsvarende hjemmefra. Oppvokst med ei alenemor og samvær hos far var en sjeldenhet da han var opptatt med sin egentlige familie. Jeg var særkullsbarnet som skulle vært en flekk på lakenet. Jeg er født av et barn som fikk et barn som absolutt ikke burde hatt barn, men som på fødestua ble overtalt til å ikke adoptere meg bort fordi 'man angrer aldri på barna man får'. 

Men kritikken satt løst. Jeg er fortsatt den dag i kritisk til meg selv og har et stort mindreverdkompleks. Jeg er hyperselvstendig og spør svært sjeldent andre om hjelp om noe som helst. 

Anonymkode: 9e63a...a09

[AnonymBruker]

Moren min roste meg kun når hun kunne få oppmerksomhet på det selv, og da med store overdrivelser. 

Men hun var flink til å rose andre for å tråkke meg ned. 

Kjipt det der 

Anonymkode: c265f...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Er det ingen som har opplevd/opplever det samme?

Ts

Anonymkode: e53a7...851

Det var bare ikke åpenbart hva du ville med innlegget, du stiller ingen spørsmål. 

Jeg tror folk bare er forskjellige, jeg behøver ikke ros for å holde tale eller lese dikt. I oppveksten var det høye forventninger til mine prestasjoner, og selv om jeg ikke har fått mye ros så har ikke det påvirket meg nevneverdig. Jeg står godt i hvem jeg er, og er ikke så opptatt av hva andre mener.

Om dette er noe du sliter med, kan kanskje en samtaleterapeut være noe? Du får ikke endret dine foreldre eller din oppvekst, men du kan gjøre noe med hvor mye energi du legger i å leve for andres tilbakemeldinger.

Anonymkode: ef36e...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Moren min roste meg kun når hun kunne få oppmerksomhet på det selv, og da med store overdrivelser. 

Men hun var flink til å rose andre for å tråkke meg ned. 

Kjipt det der 

Anonymkode: c265f...f6d

Er vi søstre. Kjenner meg veldig igjen. 
 

Mot andre er mamma veldig løs med komplimentene om meg, men i alenerom skriker hun meg opp i fjeset, truer meg og klikker. Hun har ikke stilt meg et spørsmål ala «hvordan går det?» eller vist noen form for interesse for barnebarnet sitt. 
 

Men jøss, som hu nskryter av meg når jeg er samtaletema med andre tilstede. 

Anonymkode: f4215...fd7

[AnonymBruker]

Vokste opp på 70- og 80-tallet og det var da helt uvanlig der jeg kom fra at foreldrene roste barna sine - tror knapt det skjedde i noen familier. Mine foreldre var heller aldri oppttatt av hva vi barna holdt på med - vi fikk knapt forelle rundt middagsbordet hva som hadde skjedd på skolen - kan ikke huske at et ble spurt om en gang - kanskje konkrete ting, men ikke om det hadde vært gøy eller lærerrikt eller noe i den retning.... 

... men foreldrene mine tok nok inn over seg dette og var såpass oppegående at e fikk med seg at samfunnet har endret seg og at man nå i våre dager følger opp barn, ungdommer og også sørger for å gi ros - som gir selvtillitt. Det er kanskje det siste de så - at barna deres ikke hadde så mye av dette, og at de begynte å tenke seg litt om. Etter at jeg kom meg til med jobb og lelighet i storbyen, nevnte min far i alle fall etter en middag, på tomannshånd at han var godt fornøyd med hvordan jeg hadde "fått det til", til tross for lite oppføgling. 

Enda verre var det nok tidligere - en nær slektning av meg, forteller at de første rosende ordene han hørte fra faren sin etter at sønnen ble utnevnt til en høyere stilling i Kongen i statsråd....

Anonymkode: 67fb1...453

[AnonymBruker]

Jeg har også aldri fått ros. Men masse kritikk. Jeg har i dag ingen kontakt med mine foreldre. 

Jeg anbefaler at du slutter å håpe på ros fra noen som aldri vil rose deg, de vil ikke forandre seg.

Finn heller noen som gir deg det du trenger her i livet. Dine foreldre er ikke de menneskene. 💔

Og så viktig. Jeg har begynt å rose meg selv masse. Prøv det. 🩷

Anonymkode: f4c77...04a

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Nei, du dette er jeg veldig uenig i. Jeg syns ikke hun er sår på dette - det er absolutt slike ting man kan forvente å få ros for. 

Anonymkode: f4215...fd7

Jeg hadde ikke tenkt på de voksne egentlig i en konfirmasjon.

I et bryllup holder gjerne en haug taler.

Det hadde bare ikke falt meg inn at en voksen ønsket ros for det.

Jeg gir forøvrig mye ros til mange og eget barn altså - men vi har nok ulike ting vi legger ekstra merke til.

Taler står ikke på min liste sikkert fordi jeg synes det er enkelt selv og har holdt en milliard. 
 

En spesiell fremføring derimot kan jeg skjønne, Dette var jo det for TS, men jeg hadde ikke selv skjønt det nødvendigvis. Spørs på innhold/kontekst osv?  
 

Et eksempel var en oppsetning jeg var med i som ungdom, hvor de backstage skrudde på høyttalerne der når jeg sang og lyttet fordi *veldig fine komplimenter*. Ble stoppet av andre osv, kunne se at noen i publikum sa «wow» etter jeg åpnet kjeften. Så jeg følte at «ok, den fikk jeg til». 

Min mor var på ene forestillingen på en veldig god dag for min del sangmessig, så jeg visste det var bra. Men etterpå tror jeg ikke hun sa noe, måtte spørre hva hun syntes om hele forestillingen og det var veldig lite engasjement å melde om. Ikke kritikk, men bare sånn man sier av høflighet. «Joda, det var hyggelig det» eller noe. Og det ble ekstra snålt når andre som var veldig dyktige selv applauderte omtrent i fryd og det var ikke måte på. 

Ble ikke lei meg direkte, men tenkte jo at «jøsses, det var ikke spesielt støttende».

Meeeen jeg hadde ei venninne i samme forestilling hvis mor pleide kjøre henne til denne og andre forestillinger (venninnen hadde en særskilt bra stemme) og sa sånn «nå kommer du sikkert til å ødelegge hele forestillingen, du skal ikke tro du kan noe» osv.

Hun fikk 6 på alle eksamener i sang inkludert avsluttende eksamen LOL. 
 

Vokste og opp med svømmelærer som bare kjeftet, brølte og SLO en annen på svømmestevne. Stilen var no mercy.

Ene musikklæreren pleide alltid gi meg skylda - «nå synger sopranene falskt» *mitt navn*. 
Eldre sangere fra konservatoriet kom bort til meg etter forestillingene og bare «herregud, han tar deg fordi du er god- sånn kan han ikke holde på» og blabla.

Tror bare jeg/vi ble vant til utrygge og lite støttende voksne. Endel tok jo til tårene og fikk trøst, mens vi som også hadde det kjipt hjemme bare stod der og virket uaffiserte. 
 

Vi var jo ikke det, men vi bare fikk ikke noe støtte noen plass og måtte lage det skjoldet selv.  
 

Så ja - dette former definitivt hvordan jeg møter andre og eget barn. 
 

Men åpenbart ikke på alt siden jeg ikke skjønte det med talen helt av meg selv. 
 

Hadde skjønt at barn/ungdom anså det som en stor greie, men ikke voksne i mindre settinger. 
 

Jeg hadde måttet få vite av den personen at han/hun gruet seg og stresset med det. DA hadde jeg koplet meg på i etterkant og gitt spesifikt ros.

Endret 4. oktober av AprilLudgate

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er vi søstre. Kjenner meg veldig igjen. 
 

Mot andre er mamma veldig løs med komplimentene om meg, men i alenerom skriker hun meg opp i fjeset, truer meg og klikker. Hun har ikke stilt meg et spørsmål ala «hvordan går det?» eller vist noen form for interesse for barnebarnet sitt. 
 

Men jøss, som hu nskryter av meg når jeg er samtaletema med andre tilstede. 

Anonymkode: f4215...fd7

😳

Men det er jo psykisk vold. Hjelpes!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vokste opp på 70- og 80-tallet og det var da helt uvanlig der jeg kom fra at foreldrene roste barna sine - tror knapt det skjedde i noen familier. Mine foreldre var heller aldri oppttatt av hva vi barna holdt på med - vi fikk knapt forelle rundt middagsbordet hva som hadde skjedd på skolen - kan ikke huske at et ble spurt om en gang - kanskje konkrete ting, men ikke om det hadde vært gøy eller lærerrikt eller noe i den retning.... 

... men foreldrene mine tok nok inn over seg dette og var såpass oppegående at e fikk med seg at samfunnet har endret seg og at man nå i våre dager følger opp barn, ungdommer og også sørger for å gi ros - som gir selvtillitt. Det er kanskje det siste de så - at barna deres ikke hadde så mye av dette, og at de begynte å tenke seg litt om. Etter at jeg kom meg til med jobb og lelighet i storbyen, nevnte min far i alle fall etter en middag, på tomannshånd at han var godt fornøyd med hvordan jeg hadde "fått det til", til tross for lite oppføgling. 

Enda verre var det nok tidligere - en nær slektning av meg, forteller at de første rosende ordene han hørte fra faren sin etter at sønnen ble utnevnt til en høyere stilling i Kongen i statsråd....

Anonymkode: 67fb1...453

Vokst opp da. Helt uenig i det du skriver. Veldig vanlig med ros og engasjement. 

Anonymkode: 606a4...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg spurte henne flere ganger da jeg ble voksen om hvorfor hun aldri snakket fint om meg eller ga meg komplimenter når hun snakket med andre folk, og da sa hun at det gjorde hun, men det stemmer ikke.

Sorry, men hvordan i helvete vet du hva mora di sa til enhver tid til andre mennesker, selv når du ikke var i nærheten???? Hvorfor er din automatiske reaskjon å tenka at mora di ljuger?

Tror kanskje du bør legge dette bak deg og komme deg videre i livet. 

Anonymkode: 0c9cf...a2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sorry, men hvordan i helvete vet du hva mora di sa til enhver tid til andre mennesker, selv når du ikke var i nærheten???? Hvorfor er din automatiske reaskjon å tenka at mora di ljuger?

Tror kanskje du bør legge dette bak deg og komme deg videre i livet. 

Anonymkode: 0c9cf...a2b

Det er også litt spesielt å gnage videre gjentatte ganger "mamma, hvorfor roste du meg ikke?", og tro man skal få andre svar. Man har lov til å være skuffet over andre, men når det er en selv det påvirker så er det en selv en må ta tak i.

Anonymkode: ef36e...a5e