Psykisk helse.

[AnonymBruker]

Er en relativt ung kvinne. (37 år). 
 

Vært igjennom flere belastende ting i livet. Langvarige forhold med vold, utroskap mm. Opplevd mobbing hver dag på u.skole og vgs. Blitt voldtatt. Har tenkt at livet går videre, det er bare å bite tenna sammen å tenkt at det er alltid noen som har det mye verre en meg. 
 

Oppi det hele har jeg tatt utdanning, fast jobb, kjøpt hus, fått 1 barn og livet har vel på sett og vis vært fint 2-3 siste årene. Samtidig ila desse årene har jeg fått helt sinnsykt angst, ungåelsesatferd, sliter med å regulere følelser, takler ikke stress lenger, har også blitt ubesluttsom og sliter med å lage en enkel middag. Har også fått flere fysiske symptomer som hjertebank, utslett, håravfall, svimmelhet og hodepine.  Har vært sykemeldt i 9 mndr nå, å føler at livet mitt har kollapset helt. Fra å være en som klarte meg på lite søvn, var i full jobb, med i FAU, hjelpetrener på barneturn og likte å ha flere baller i lufta så har jeg nå blitt en som knapt klarer å få meg opp av senga. Jeg har vært hos legen, sjekket alt av blodprøver. Vitaminstatus er bra, tatt utvidede prøver for å sjekke om det er noe autoimmunt, men alt er fint der også. 
 

Legen har sendt henvisning til dps, fått avslag. Går på lavterskel i kommunen, men dem sier så lenge jeg får struktur på hverdagen vil det roe seg i hodet. Men jeg har forsåvidt struktur på hverdagen. Prøver å gjør faste ting, selv om det er helt forferdelig utmattende. 
 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: a9b67...15b

[AnonymBruker]

Ting tar tid. Kan gå flere år før man føler seg grei igjen. 

Jobb med verktøyene du får. 

Anonymkode: a1e96...e59

[bib_84]

Velkommen til perimenopausen - en periode som kan være utfordrende for de fleste, men som blir et helvete for oss med kompleks ptsd, adhd, autisme, PMDD etc ❤️‍🩹

Sier ikke at du har alt dette, men traumer har du - og når du har levd et helt liv i kronisk alarmberedskap så smeller det gjerne til slutt. Som regel når hormonene begynner å svinge i midten/slutten av 30-årene. 

Jeg ville klaget på avslaget fra DPS, ev. fått en ny henvisning dersom det er for sent å klage. I en klage/henvisning må det komme tydelig frem hvilke symptomer /plager du har, og hvordan de gir deg nedsatt funksjonsevne på de ulike områdene i livet: jobb, familie, relasjoner, og hvordan dette påvirker livskvaliteten din negativt.

Et alternativ er også å få henvisning til privatpraktiserende psykolog med refusjonsrett, men det er mulig disse også går via DPS nå? Jeg er litt usikker på akkurat det.

Psykomotorisk fysioterapi anbefales på det varmeste. Det er antagelig lange ventelister - da er det en mulighet å gå privat, men jeg fikk det igjennom arbeidsrettet rehabilitering da jeg var sykemeldt. Et tiltak fastlegen søkte meg inn på.

Jeg ville også bedt om en henvisning til gynekolog for å sjekke om du er i perimenopause og er kandidat for hormonbehandling.

Det er også lurt å sjekke prøvesvar selv: noen fastleger sier alt er fint så lenge man ligger rett over nedre referanseverdi, men i realiteten kan du ha en mangel som bør behandles.

Ellers så er det hvile. Hvile, hvile og atter hvile. Sov på dagtid om du trenger det. Gjør meditasjoner eller mindfullness øvelser hvis du kjenner at det gjør deg godt. Også må du jobbe med å innse at du ikke kan gå tilbake til det samme kjøret som du hadde før. Kroppen din har antagelig prøvd å si ifra lenge, nå trekker den i nødbremsen ❤️

[AnonymBruker]

Ikke hør på de som skylder "alt" på perimenopause. Dette er helseskadelig hjernevasking av kvinner.

Jeg ville prøvd medisiner. For å bli frisk må man ha motivasjon til å hjelpe seg selv, og da kan medisiner være et skritt på veien for å komme over kneika. 

Anonymkode: c7391...053

[AnonymBruker]

Det første jeg tenkte var: har du blitt helbredet/fått hjelp til å bearbeide de belastende forholdene? 
Mobbing hver eneste dag og voldtekt er jo vanvittig traumatiserende! 
 

Det neste jeg reagerte på var lite søvn over tid - ikke rart i du har vært sykemeldt så lenge. Etter langvarig søvnunderskudd tar det lang tid for kroppen å få energien tilbake igjen.

I ditt tilfelle tenker jeg IKKE perimenopause. 
 

Håper du får det bedre. Ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 2b4e0...088

[bib_84]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke hør på de som skylder "alt" på perimenopause. Dette er helseskadelig hjernevasking av kvinner.

Jeg ville prøvd medisiner. For å bli frisk må man ha motivasjon til å hjelpe seg selv, og da kan medisiner være et skritt på veien for å komme over kneika. 

Anonymkode: c7391...053

En sånn situasjon som TS beskriver skyldes selvfølgelig ikke perimenopause alene, men det er ikke til å komme unna at mange kvinner blir mer sårbare når hormonene begynner å fluktuere mer. Det  gjelder særlig de av oss som har et nervesystem påvirket av traumer. Å kalle det helseskadelig hjernevasking er total skivebom fra din side.

Medisiner kan være til veldig god hjelp, nettopp derfor er det viktig at hun ikke godtar avslaget fra DPS, hvor hun kan få utredning og hjelp til å finne ev. riktig medisinering. Men der medisiner kun demper symptomene, kan hormonbehandling (gjerne i kombinasjon med traumebehandling og terapi) faktisk gjøre noe med årsaken til at hun nå ikke fungerer i hverdagen.

 

 

[AnonymBruker]

Dette kan være flere ting. Traumer, utbrenthet, perimenopause, jernmangel. 

Sjekk blodprøvene dine for ferritin. Jeg har nylig sjekket blodprøvene mine for de siste 20 årene. I alle år fikk jeg høre at de så bra ut, bortsett fra et par tilfeller der de var rundt 10. Da måtte jeg ha tilskudd. Men jeg var kjempeslapp i alle år, helt til jeg begynte med hormonspiral. Nivåene sank da jeg fjernet den etter 8 år. Jeg hadde nivåer under 30 i mange år. Referansen er 15 - 200. Over 15 blir regnet som normalt. Men normalen blir regnet ut av hva som er «vanlig», og mange har for lavt nivå. Så jeg skulle ikke ha lyttet til hva legen sa om blodprøvene mine angående ferritin. Leser at en del har jernmangel under 30, og skal ha tilskudd. Så sjekk det ut. Jeg finner mine resultater for 25 år tilbake på nettsiden til Furst pasient. Kanskje ikke dette er relevant for deg, men mange av symptomene dine sammenfaller med lavt ferritin. Så sjekk om du har under 30. Mulig referanse varierer litt fra laboratorium til laboratorium. Tar i hvert fall ikke lang tid å sjekke om det gjelder deg. Jeg ble helt satt ut da jeg studerte egne tall. Jeg har tatt mange blodprøver for ferritin opp gjennom årene. Lave nivåer sammenfaller veldig med dårlig funksjon på gjeldende tidspunkt. 

Jeg har vært en del sykmeldt pga utbrenthet/ perimenopause. Hjalp med medisiner for det (hormonterapi). Kan også være det/ traumer etc. 

Anonymkode: 3de5e...3d8

[AnonymBruker]

bib_84 skrev (3 minutter siden):

En sånn situasjon som TS beskriver skyldes selvfølgelig ikke perimenopause alene, men det er ikke til å komme unna at mange kvinner blir mer sårbare når hormonene begynner å fluktuere mer. Det  gjelder særlig de av oss som har et nervesystem påvirket av traumer. Å kalle det helseskadelig hjernevasking er total skivebom fra din side.

Medisiner kan være til veldig god hjelp, nettopp derfor er det viktig at hun ikke godtar avslaget fra DPS, hvor hun kan få utredning og hjelp til å finne ev. riktig medisinering. Men der medisiner kun demper symptomene, kan hormonbehandling (gjerne i kombinasjon med traumebehandling og terapi) faktisk gjøre noe med årsaken til at hun nå ikke fungerer i hverdagen.

Hormoner bør være det absolutt siste man foreslår, når ingenting annet hjelper. Og man trenger da slett ikke noe DPS for å få medisiner, jeg fikk det av fastlegen.

Anonymkode: c7391...053

[bib_84]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hormoner bør være det absolutt siste man foreslår, når ingenting annet hjelper. Og man trenger da slett ikke noe DPS for å få medisiner, jeg fikk det av fastlegen.

Anonymkode: c7391...053

Hvorfor bør det være det siste man foreslår? Jeg tenker det er logisk at det er noe av det første man undersøker  hos en kvinne i slutten av 30-årene.

Jeg fikk også medisiner av min fastlege, både antidepressiva og hjelp til å sove. For meg hjalp det ikke i det hele tatt, det gjorde meg faktisk verre - nettopp fordi det var en feilbehandling, det var traumebehandling og hormoner jeg behøvde. To emner fastlegen min ikke har nok kunnskap om, men som jeg kanskje kunne fått hjelp med raskere om han hadde henvist meg til DPS og gynekolog.

Selv om jeg hadde en veldig negativ opplevelse med medisiner så er det likevel ikke sånn at jeg går rundt og fraråder andre å ta det, eller til og med kaller det hjernevasking slik du gjør med hormonbehandling. Medisiner kan være helt riktig for noen, også for TS, men fakta er at det er alt for lite kunnskap om sammenhengene mellom traumer i barndom, plager i perimenopausen og utbrenthet som følge av dette - og sannsynligheten er stor for at det går under radaren hos både fastlege og lavterskeltilbudet.

[AnonymBruker]

bib_84 skrev (9 minutter siden):

Hvorfor bør det være det siste man foreslår? Jeg tenker det er logisk at det er noe av det første man undersøker  hos en kvinne i slutten av 30-årene.

Jeg fikk også medisiner av min fastlege, både antidepressiva og hjelp til å sove. For meg hjalp det ikke i det hele tatt, det gjorde meg faktisk verre - nettopp fordi det var en feilbehandling, det var traumebehandling og hormoner jeg behøvde. To emner fastlegen min ikke har nok kunnskap om, men som jeg kanskje kunne fått hjelp med raskere om han hadde henvist meg til DPS og gynekolog.

Selv om jeg hadde en veldig negativ opplevelse med medisiner så er det likevel ikke sånn at jeg går rundt og fraråder andre å ta det, eller til og med kaller det hjernevasking slik du gjør med hormonbehandling. Medisiner kan være helt riktig for noen, også for TS, men fakta er at det er alt for lite kunnskap om sammenhengene mellom traumer i barndom, plager i perimenopausen og utbrenthet som følge av dette - og sannsynligheten er stor for at det går under radaren hos både fastlege og lavterskeltilbudet.

Antidepressiva er verken kreftfremkallende eller en hvilepute for alle helseplager kvinner midt i livet opplever. Tenker vi setter strek der.

Anonymkode: c7391...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er en relativt ung kvinne. (37 år). 
 

Vært igjennom flere belastende ting i livet. Langvarige forhold med vold, utroskap mm. Opplevd mobbing hver dag på u.skole og vgs. Blitt voldtatt. Har tenkt at livet går videre, det er bare å bite tenna sammen å tenkt at det er alltid noen som har det mye verre en meg. 
 

Oppi det hele har jeg tatt utdanning, fast jobb, kjøpt hus, fått 1 barn og livet har vel på sett og vis vært fint 2-3 siste årene. Samtidig ila desse årene har jeg fått helt sinnsykt angst, ungåelsesatferd, sliter med å regulere følelser, takler ikke stress lenger, har også blitt ubesluttsom og sliter med å lage en enkel middag. Har også fått flere fysiske symptomer som hjertebank, utslett, håravfall, svimmelhet og hodepine.  Har vært sykemeldt i 9 mndr nå, å føler at livet mitt har kollapset helt. Fra å være en som klarte meg på lite søvn, var i full jobb, med i FAU, hjelpetrener på barneturn og likte å ha flere baller i lufta så har jeg nå blitt en som knapt klarer å få meg opp av senga. Jeg har vært hos legen, sjekket alt av blodprøver. Vitaminstatus er bra, tatt utvidede prøver for å sjekke om det er noe autoimmunt, men alt er fint der også. 
 

Legen har sendt henvisning til dps, fått avslag. Går på lavterskel i kommunen, men dem sier så lenge jeg får struktur på hverdagen vil det roe seg i hodet. Men jeg har forsåvidt struktur på hverdagen. Prøver å gjør faste ting, selv om det er helt forferdelig utmattende. 
 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: a9b67...15b

Og du får ikke hjelp? Helt sykt! 

Kjenner jeg blir sint på dine veier. 

Bytt fastlege eller få en second opinion. Dette krever langt mer hjelp enn struktur i hverdagen. 

Anonymkode: d42fa...585

[AnonymBruker]

Anbefaler deg på det sterkeste å ta et kurs via Unique Mind Esp kurs ♥️ Mye god info på hjemmesiden. Beste investering ever ❤️

Anonymkode: 60477...35a

[AnonymBruker]

30 årene er i dagens samfunn et helvete for oss kvinner. Det har krasjet for meg og mange rundt meg, hjelp vil du heller ikke få.. vær glad du fikk avslag fra dps slik de fungerer i dag, de leker med diagnose setting og kan raskt gjøre livet ditt værre. Det har nå kommet forskning som viser at covid rammet nervesystemet til folk hardest. Å snakke om ettervirkningene er tabu, og blir lagt lokk over av de det gikk bra med. Tenk litt over hvordan du følte deg før og etter,  søk opp og les på egenhånd. 

Anonymkode: a8915...996

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. 
 

Jeg har en veldig fin fastlege, å han følger meg opp hver mnd for å høre hvordan det går med meg. Han er også fortvilt for at jeg ikke får innpass på dps, nå skal vi sende klage og sende henvisningen til flere plasser, selv om det innebærer flere timer med kjøring. 
 

Av det har opplevd har ikke jeg bearbeidet noe som helst, jeg har tenkt at jeg må bare stå i det, livet går videre. Men nå klarer jeg ikke å stå i det lenger. Jeg er en dårlig kjæreste og en dårlig mamma. Jeg går konstant med dårlig samvittighet. Jeg kjenner på en stor skam. 
 

Alt svikter, å jeg føler jeg kommer til å dø før jeg er 40. Jeg har somsagt alltid vært aktiv, nå er det en kamp å gå opp trappa. Som nevt så er alt av vitaminer og prøver helt tiptop, også utvidede prøver. 
 

Jeg har fått diverse hos legen for å prøve å finne roen og sove, men jeg klarer ikke å sove, men blir bare enda trøttere og får hodepine. Har prøvd quentapin, melatonin og atarax. 

Anonymkode: a9b67...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2026 den 9.50):

Ikke hør på de som skylder "alt" på perimenopause. Dette er helseskadelig hjernevasking av kvinner.

Jeg ville prøvd medisiner. For å bli frisk må man ha motivasjon til å hjelpe seg selv, og da kan medisiner være et skritt på veien for å komme over kneika. 

Anonymkode: c7391...053

Ikke enig i at det er helseskadelig hjernevasking, men for en som kun er 37 år så er det ikke så sannsynlig.

Enig at medisiner kan være bra å forsøke. Ser ikke ut som TS har fått SSRI enda. Kanskje legen ikke har forstått ordentlig hvor mye angsten påvirker henne? 

Jeg ville gått tilbake til legen, TS. Du kan jo ikke ha det sånn her. Medisiner som ikke gir god virkning bør du snakke med legen om å slutte på, ellers står du igjen med bare bivirkninger og det behøver du absolutt ikke.

Anonymkode: c5db0...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2026 den 9.21):

Er en relativt ung kvinne. (37 år). 
 

Vært igjennom flere belastende ting i livet. Langvarige forhold med vold, utroskap mm. Opplevd mobbing hver dag på u.skole og vgs. Blitt voldtatt. Har tenkt at livet går videre, det er bare å bite tenna sammen å tenkt at det er alltid noen som har det mye verre en meg. 
 

Oppi det hele har jeg tatt utdanning, fast jobb, kjøpt hus, fått 1 barn og livet har vel på sett og vis vært fint 2-3 siste årene. Samtidig ila desse årene har jeg fått helt sinnsykt angst, ungåelsesatferd, sliter med å regulere følelser, takler ikke stress lenger, har også blitt ubesluttsom og sliter med å lage en enkel middag. Har også fått flere fysiske symptomer som hjertebank, utslett, håravfall, svimmelhet og hodepine.  Har vært sykemeldt i 9 mndr nå, å føler at livet mitt har kollapset helt. Fra å være en som klarte meg på lite søvn, var i full jobb, med i FAU, hjelpetrener på barneturn og likte å ha flere baller i lufta så har jeg nå blitt en som knapt klarer å få meg opp av senga. Jeg har vært hos legen, sjekket alt av blodprøver. Vitaminstatus er bra, tatt utvidede prøver for å sjekke om det er noe autoimmunt, men alt er fint der også. 
 

Legen har sendt henvisning til dps, fått avslag. Går på lavterskel i kommunen, men dem sier så lenge jeg får struktur på hverdagen vil det roe seg i hodet. Men jeg har forsåvidt struktur på hverdagen. Prøver å gjør faste ting, selv om det er helt forferdelig utmattende. 
 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: a9b67...15b

Jeg var som deg. Beit tennene sammen og tenkte at jeg bare måtte leve med det, feie det under teppet. Men da jeg fikk trygghet i livet så raste alt sammen. Jeg går nå til privat psykolog fordi det ble såpass ille at jeg ikke kunne stå på venteliste hos offentlig psykolog. Kanskje du burde få legen din til å se på psykologer som er private, men som samtidig har en avtale med det offentlige slik at du bare betaler en viss sum i året før du får det på frikortet ditt? Det er ofte når alt ser ut til å være fint i livet at alt kommer opp til overflaten igjen. Vi kan dessverre ikke rømme fra så traumatiske opplevelser som mobbing og voldtekt/seksuell misbruk. De innhenter oss dessverre før eller seinere. 

Anonymkode: 0e815...ed8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2026 den 9.21):

Er en relativt ung kvinne. (37 år). 
 

Vært igjennom flere belastende ting i livet. Langvarige forhold med vold, utroskap mm. Opplevd mobbing hver dag på u.skole og vgs. Blitt voldtatt. Har tenkt at livet går videre, det er bare å bite tenna sammen å tenkt at det er alltid noen som har det mye verre en meg. 
 

Oppi det hele har jeg tatt utdanning, fast jobb, kjøpt hus, fått 1 barn og livet har vel på sett og vis vært fint 2-3 siste årene. Samtidig ila desse årene har jeg fått helt sinnsykt angst, ungåelsesatferd, sliter med å regulere følelser, takler ikke stress lenger, har også blitt ubesluttsom og sliter med å lage en enkel middag. Har også fått flere fysiske symptomer som hjertebank, utslett, håravfall, svimmelhet og hodepine.  Har vært sykemeldt i 9 mndr nå, å føler at livet mitt har kollapset helt. Fra å være en som klarte meg på lite søvn, var i full jobb, med i FAU, hjelpetrener på barneturn og likte å ha flere baller i lufta så har jeg nå blitt en som knapt klarer å få meg opp av senga. Jeg har vært hos legen, sjekket alt av blodprøver. Vitaminstatus er bra, tatt utvidede prøver for å sjekke om det er noe autoimmunt, men alt er fint der også. 
 

Legen har sendt henvisning til dps, fått avslag. Går på lavterskel i kommunen, men dem sier så lenge jeg får struktur på hverdagen vil det roe seg i hodet. Men jeg har forsåvidt struktur på hverdagen. Prøver å gjør faste ting, selv om det er helt forferdelig utmattende. 
 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: a9b67...15b

Jeg tenker jeg kan fortelle deg hvorfor dette kommer nå. 

Du har vært i alarm beredskap i mange år og ikke hatt det trygt å godt rundt deg før. Nå er alt på stell, og normalt. Men det er ikke normalt for deg. Ergo er det du har nå utrygghet i kroppen din. 

Det tar ca en mnd å vokse ut en mm nerve. Så det vil ta tid at hodet og kroppen lander i at det trygge og gode du har nå , faktisk er trygt og godt.

Jeg tenker at kampsport trening eller noe annet nytt du kan lær deg å mestre, kan hjelpe mye på. Når du mestrer roer kroppen seg masse. 

Anonymkode: cb0da...21d

[AnonymBruker]

Hadde gått til legen igjen. For du burde virkelig få hjelp av DPS. 
 

Jeg har en veldig traumatisk barndom, og gikk selv på en smell i slutten av 30 årene. Jeg var og alene med 2 barn. Og her ba legen meg, om å skrive et brev til DPS, om hvorfor jeg trengte hjelp, og jeg måtte heller overdrive, enn å underdrive. Og jeg fikk time da. 
 

Og det med perimenopause, kjenner ingen som er kommet i det så tidlig som 37 år. Jeg er 48 år, og for meg kom den i sommer. Og den har ikke gått utover psyken min.

Anonymkode: 80119...dff

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Har også erfart traumer og psykisk vold. 
 

Fram til ett år siden var jeg hun sterke, som klarte og gjorde alt, for alle. Så gikk lufta helt ut av meg. Begynte i terapi (anbefales)- og ble bevisst på hvor mye energi jeg faktisk har brukt på å sørge for at alle andres (innbilte) forventninger til meg ble møtt.

De siste ukene har jeg ligget på sofaen. Jeg har latt meg selv bare slappe av. Lager lettvinte middager, får barna til å bidra mer. Blir bevisst på alle tanker som dukker opp (jeg burde gjøre mer, ditten og datten). Jeg ser hvor mye energi jeg har brukt på å holde masken oppe, som hun sterke, for å overkompensere for min bakgrunn. Jeg trodde en periode jeg skulle kollapse, men så visste det seg at det bare var masken som var redd for å kollapse.

Og bak den fant jeg ekte meg. Hun som ikke trenger prestere eller jobbe hardt for å være verdifull. Hun som kan ligge på sofaen og slappe av, fordi hun har behov for det akkurat nå. 
Og oppi dette kjenner jeg enorm takknemlighet for staten som gir meg denne muligheten, nå ved hjelp av AAP.

Det er enormt befriende, men det krever at du tar gode valg for deg selv nå. At du setter deg selv først. At du ber om hjelp og er ærlig om situasjonen din. Jeg kom heller ikke inn på DPS, så valgte privat psykolog. Verdt hver ei krone.
 

Den ekte deg venter der inne på deg også❤️

 

Anonymkode: 4e31c...c17

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som utbrenthet. Du beskriver veldig mye av det samme som jeg hadde da jeg møtte veggen. 

Jeg fikk heldigvis innpass hos dps, det var før de startet med dette felles henvisningsopplegget. Jeg fikk ukentlig behandling i nesten to år. 

Jeg hadde lagt lokk på alle vonde følelser så lenge, for å fungere, og tatt på meg alle hatter jeg kunne få for å være flink... eller, fremstå som flink. 

Anonymkode: 06019...61a